Bokelskere.no

Den var absolutt helt FANTASTISK! Anbefaler alle å følge med på serien. Pål Sverre Valheim Hagen var en helt nydelig Mattias. Kunne ikke blitt bedre. Åh. Jeg er så glad for at Motlys fikk dette til!

Jeg var veldig skuffa over denne. Synes ikke den holdt hans vanlige nivå. Det private ble for tydelig, sekvensene om den eldre mannen og den unge "jenten" (sic!) et for tydelig selvforsvar. Å knytte historien til et syltynt litterært forelegg gjorde ikke tankene mer interessante. Derimot likte jeg ganske godt de poetiske sekvensene om kjærlighetssorg, der skinner språket hans som i tidligere bøker.

Jeg leser Min Kamp 6, såklart! :) Den er himla tung og tar stor plass i vesken, men det får bare være.

Skal se hele serien i ett på kino på søndag, men skal nok følge med på tv også. Gleder meg enormt til å se Pål Sverre Valheim Hagen som Mattias! Det blir nok veldig bra.

Fine, fine Espedal.

Finnes på nett også :) http://svtplay.se/t/102834/babel

Ja, fikk med meg det. Har forøvrig ingen som helst tro på at MK 6 er slutten på hans forfatterskap...

Takk for informasjonen! Er litt dårlig på å finne ut sånt selv :)

Jeg mener i alle fall at man på en måte ser forfatteren selv i det forfatteren skriver. Synes det blir veldig kaldt å si at forfatteren bare gjør jobben sin. Selvfølgelig er ikke romanene et speilbilde av forfatteren selv, men å si at det ikke finnes mye av en forfatter i det han skriver, synes jeg ikke blir riktig. Det er jo en grunn til at man skriver det man skriver. Hvor kommer det som blir skrevet fra? Skal man ikke til syvende og sist stå for det på et eller annet vis?

Jeg har selv en favorittforfatter jeg har blitt veldig glad i som privatperson også. Jeg sier ikke at han er det han skriver, men han er i alle fall et menneske med samme kraft som sine bøker. Og nettopp fordi han tar pusten fra meg med det han skriver og den han er, kan jeg være sikker på at han er en jeg har lyst å kjenne. Selvfølgelig gjelder ikke dette alle, men det er i alle fall litt av mine tanker og erfaringer.

Uansett er denne diskusjonen ment litt drømmende. Sannsynligheten for at man blir kjent med favorittforfatterne sine (i alle fall de døde) er vel heller liten.

Hehe, ja, en stund varer den nok ;) Har også troen på at han kommer til å skrive gode bøker i fremtiden!

For noen år siden siterte jeg her på bokelskere forfatteren J.D Sallingers bok "The Catcher in the Rye":

What really knocks me out is a book that, when you're all done reading it, you wish the author that wrote it was a terrific friend of yours and you could call him up on the phone whenever you felt like it.

Forfattere er akkurat som oss lesere: de er mennesker. Og nettopp fordi de klarer å skrive bøker som får oss til å kjenne oss igjen, klarer å røre ved oss, er det ikke rart om man kanskje skulle ønske de var en god venn man kunne ringe og invitere på en kopp te. Jeg personlig har i alle fall en liten trang til å fortelle folk jeg liker, at jeg liker dem. Og det er mange forfattere jeg skulle ønske jeg kjente. Enten det er folk som lever i dag eller som døde for mange år siden. Tenk for eksempel hvor koselig det hadde vært å være barnebarnet til Astrid Lindgren? Sitte på fanget hennes å bli fortalt historie etter historie.

Tilbake til spørsmålet: Hvilke forfattere kunne dere ønske dere kjente og hvorfor?

Det her er et så jævlig bra sitat!

Snart er ventetiden over! Merker det blir rart at dette er den siste. For min del kunne han fortsatt i det uendelige. Men forstår jo at han sikkert er lei selv. Hva er deres tanker om at dette er siste boken? Er dere lei av Knausgårds kamp eller vil dere ha mer, mer mer slik som jeg?

Avansert Doctor Who uten selve doktoren. Jeg elsket den, til og med alle detaljene som kan kjede noen.

Dette gjelder dessverre for forfatteren sin andre bok også: Alle klisjeene som finnes, samt alle drømmene du selv hadde som 13 åring når du prøvde å finne ut hvem du var blir oppfylt i denne romanen. Lettlest, til tider veldig veldig søt, men det er lett å bli mer irritert på forfatteren.

Alle klisjeene som finnes, samt alle drømmene du selv hadde som 13 åring når du prøvde å finne ut hvem du var blir oppfylt i denne romanen. Lettlest, til tider veldig veldig søt, men det er lett å bli mer irritert på forfatteren.

Har ikke så mye annet å si enn: Jeg elsker deg, Jarle Klepp. Ung som voksen.