Bokelskere.no

Utstrakt i båten ønsket jeg bare å dø - for første gang ønsket jeg å dø, og håpet at en barmhjertig morder ville dukke opp og drepe meg. Hvorfor kan man ikke dø av kjedsomhet eller sorg?

Den som elsker, irriterer alltid den som ikke elsker.

Vi kunne høre kanonene tordne. Det ble kjempet ved Meaux. Ulaner skulle vært tatt til fange nær Lagny som lå femten kilometer borte. Tanten min fortalte om en venninne som hadde flyktet etter å ha gravd ned klokker og sardinbokser i hagen, og jeg spurte far hvordan vi skulle få med oss de gamle bøkene våre; for meg var de det mest uerstattelige vi eide

LANDSKAP SETT OVENFRA

Jeg har fått lov til å leve
på en helt OK måte.

Det fins mennesker som liker meg.
Jeg abonnerer på aviser, sulter ikke.

Jeg eier ting (mest bøker),
en gammel sofa,
en bil jeg kaller Moby Dick.

Jeg har fått lese poesi.
Jeg har kjent varmen fra en kropp
som forakter meg.

Horisonten forandrer seg,
også jeg får være i forandring,
høygir og resignasjon.

Jeg er takknemlig, men mot hvem?
Takk tilfeldighet. Takk vilje. Takk lede.

Og nå begynner det å bli såpass lenge siden, at jeg har faktisk skrevet en del bøker etter det. Men om det var sånn at jeg skulle dø i morra, så ville jeg ikke føle at jeg brant inne med en masse. Men jeg har bestandig visst at jeg er en fyr som vil dø med mange gode ideer.

Til den ovenpå

Sjef over alle sjefer i universet.
Herr Klart-jeg-vet, trikser-fikser, trådtrekker
og alt annet du er flink til.
Kom igjen, bytt om på nullene dine i kveld.
Dypp komethalene i blekk.
Stift opp stjernelyset i natten.

Du ville ha mer igjen for å lese i kaffegrut,
bla formålsløst i Bondens almanakk.
Men nei! Du elsker å blære deg,
og kultiverte din berømmelige opphøydhet
der du sitter bak det store skrivebordet ditt
med ikkeno i inn-kurven, ikkeno
i ut-kurven,
og all evighet spredt ut omkring deg.

Gir det deg ikke frysninger
å høre dem bønnfalle deg på knærne,
bable hengivent
som om du var en oppblåsbar dukke i legemsstørrelse?
Gi dem beskjed om å kneppe igjen og gå til sengs.
Slutt å late som om du er for opptatt til å legge merke til det.

Dine hender er tomme, det er øynene og.
Det finnes ingenting å sette signaturen din ved,
selv om du visste ditt eget navn,
eller trodde på dem jeg finner opp
mens jeg rabler denne beskjeden til deg i mørket.

En ukelang ferie i en brevpresse av glass
kjøpt på Coney Island. Den gamle damen tørker av
støv hver dag. Jeg kaller henne en "gammel dame",
men faktisk ser hun ut som en apekatt når hun myser inn
gjennom glasset. Vi har selvfølgelig ingen klær på. Jeg får
en fantastisk brunfarge, det gjør min kone og. Om natten
kommer det litt lys fra akvariet. Vi blir
grønne. Min kone er en villbregne med yppige
sitrende blader. I gullfiskhimmelen er det fred
og ro.

Galgens etikette

Våre velsignede tipp-tipp-
oldemødre
pleide å sitte og strikke
under galgene.

Ingen husker hva det var
de strikket,
og hva skjedde da garnnøstet
rullet ned fra fanget
og måtte plukkes opp igjen?

Man tenker seg den hettekledde bøddelen
og hans deigbleike offer
avbryte sitt uhyggelige anliggende
for å ile til unnsetning.

Inngrodde pessimister
og andre festbremser
avviser kategorisk
den slags søkte forestillinger
rundt galgens etikette.

Notat

En rotte kom på scenen
under skolens juleforestilling,
Maria ga fra seg et skrik
og mistet spedbarnet sitt
på foten til Josef.
De tre vise menn ble stående
fastfrosset
i sine fargerike kapper.
Man kunne høre en nål falle
da rotten inspiserte krybben
et øyeblikk,
før den fortsatte til kulissene,
hvor noen slo den,
med inderlig alvor,
en gang, så to til,
med en tung gjenstand

Posisjon uten betydning

Som når noen
du ikke har lagt merke til før
reiser seg i en tom kinosal
og kaster skyggen sin
blant de eventyrlige rytterne
på lerretet,

og du grøsser
idet du skjønner at det bare er deg
på vei
ut i det blendende sollyset
på gaten.

Frå landsbyen min ser eg alt som ein frå jorda kan sjå av universet ...
Difor er landsbyen min like stor som kva som helst slags land,
fordi eg er på storleik med det eg ser
og ikkje på storleik med mi eiga høgd ...

I byane er livet mindre
enn her i huset mitt oppe på åsen.
I byen stengjer dei store husa utsikta ute,
skuggar for horisonten, skuvar blikket vårt langt vekk frå himmelen,
gjer oss små ved å ta vekk det auga kan gi oss,
og gjer oss fattige fordi den einaste rikdommen vår er å sjå.

It's all good, I would say, It's all fucked. And then I would breathe. And then, again, it's all good, it's all fucked. Again, breathe. And then, it's all good, it's all fucked. Breathe again. I might do this while walking. Or while driving in the car. Or while lying down, before taking a nap.

I havent slept
for 3 nights
or 3 days
and my eyes are more
red than white;
I laugh in the
mirror,
and I have been
listening to the clock
tick
and the gas
of my heater
smells
a hot thick
heavy
smell, run
through with the sounds
of cars,
cars strung up
like ornaments
in my head, but
I have read
the classics
and on my couch
sleeps a wine-soaked
whore
who for the first
time
has heard
Beethoven`s 9th,
and bored,
has fallen asleep,
politely
listening.

just think, daddy, she said,
with your brains
you might be the first man
to copulate
on the moon

18 cars full of men thinking of
what could have been-
about the one who
got away and
it was about sunset and
heavy traffic and heavy
life

One can only believe entirely, perhaps, in what one cannot see.

Vain trifles as they seem, clothes have, they say, more important offices than merely to keep us warm. They change our view of the world and the world's view of us. For example, when Captain Bartolus saw Orlando's skirt, he had an awning stretched for her immediately, pressed her to take another slice of beef, and invited her to go ashore with him in the longboat. These compliments would certainly not have been paid her had her skirts, instead of flowing, been cut tight to her legs in the fashion of breeches. And when we are paid compliments, it behoves us to make some return. Orlando courtseyed; she complied; she flattered the good man's humours as she would not have done had his neat breeches been a woman's skirts, and his braided coat a woman's satin bodice. Thus, there is much to support the view that it is clothes that wear us and not we them; we may make them take the mould of arm or breast, but they mould our hearts, our brains, our tongues to their liking.

Jag ser på ett blad och fäster mitt hopp
till det. Att det trots årets slut ska
hänga kvar. Om vinden ska rista till.
Och darrande inte märka. Jag ser
på det här från min plats. Har inte
alltid dess plats varit? Liknande
i sig själv? Vad hindrar mig
då. Från att för alltid
vända tillbaka. Eller
bara vända mig
om.