Bokelskere.no

Så flaut vi ut av syne inn i den umarkerte lufta
og berre røystene våre overlevde
lik tistelfrø som flyg hit og dit

eit blått kom over oss eit blått skydrag
med ein brun skugge som gav sjøen gåsehud
skipet fór av stad men stoppa snart opp
vinden auka på ein kvervlande lyd
og eg er her framleis med min kløyvde vilje
skal eg legge til eller legge ut med halvparten av segla låra
men vatnet har trengt inn i mine tankar nå
eg hugsar masta knekt av kastevind
hugen delt og brotna tvert i to
og kroppen slengde seg som ein dykkar over ripa
så kom det usynlege så det synlege regnet
så iskaldt og skarpt som kniv så grønt så morgongry
som alltid vaknar attom florlette gardiner
med akvarellnatur som stadig skifter farge lik det nye lauvet
og er uroleg først så blyg så bleikraud nesten koparfarga
fingrar omkring og finn restar av klede og bein

• Vil du skrive kontrakt nå? Vi kan det, skjønner du. Eller vil du vente til du har en endelig versjon? Hvis vi skynder oss litt, er det mulig å få den ut sent på høsten.
• Gi det ut? sa jeg. Det hadde jeg ikke engang forestilt meg.
• Ja? sa han. - Det er nesten ferdig. Om du skulle bli overkjørt av trikken når du går ut, vil vi ha nok til å gi det ut.
  Han lo.

• Skriver du en roman?
• Ja. Sender den vel inn til våren. Så kommer de vanlige refusjonene. Interessant og bla bla bla, men dessverre bla bla bla. Jeg har seksten stykker av dem hjemme.
• Seksten refusjoner?
• Ja.
• Hvor gammel er du egentlig?
• Tyve. Og du?
• Fireogtyve. Jeg har bare én refusjon.
• Skriver du, altså?
• Ja ... eller nei, ikke egentlig.
• Skriver du eller skriver du ikke?
• Det kommer an på hva du mener ...
• Mener? Enten skriver du, eller så skriver du vel ikke? Det finnes ingen mellomting der, såvidt jeg vet?
• Da skriver jeg. Men det er ikke noe bra, altså.
• Har du hatt noe på trykk?
• En novelle. I Vinduets debutantnummer. Har du?
  Han ristet på hodet.
• Det er seksten-én til meg i refusjoner, og én-null til deg i antagelser.

Å, jeg visste det jo, jeg merket det hele tiden, det var noe ved meg folk ikke ville ha, noe de forsøkte å unngå hvis de kunne. Noe jeg hadde, noe ved måten jeg oppførte meg på.
Men hva var det?
Det visste jeg ikke.
At jeg sa så lite, såklart, det ble lagt merke til og ikke satt særlig stor pris på, kunne jeg trygt gå ut ifra. Men kanskje også at det jeg sa, ofte rettet seg inn mot gale emner. Det ble ofte inderlig, det jeg sa, i alle fall så snart jeg kom på tomannshånd med noen, og det skydde folk som pesten. Alternativet var å ikke si noe i det hele tatt. Det var mine eneste modi, det var hele mitt register.

Jeg er barnet
til en selvmorderske
Strålen som skal kaste kunst
over tragedien
For tenk at galskapen kan etterlate seg
noe mildt og velgjørende

Jeg er nåden

Jeg sørger og fortviler
med ynde
med mykt hår duvende nedover skuldrene
Så ikke vanviddet
skal ta meg også
Så ingen skal se meg i gata
med flagrende hår på en vindstille dag

KJÆRTEGN

Skal jorden få
de døde?
Ofte så jeg dem
vandre under lys og skyer

og de var søsken av lys og skyer,
si ikke
jorden kan få dem, jeg tror
de vender seg til lyset

jeg har sett sollys
på menneskers ansikter mens de
ikke merket det, mens de
holdt på med sitt, jeg har sett
lyset kjærtegne dem.

(Tove Lie)

Åh det sukkar i meg

det ljomar tomt i mine bakkar
a øde og vettlaus vind
songar frå ei annan strand
stend på vintervent

åh om eg kunne vende meg mot ljos fra andre solar
denne vegen gjeng berre rett fram
eg eig ingen utvegar berre vind frå alle kantar
grågrå skyar og heimlause hundar som skrantar

åh om eg ikkje va meg men ein annan veg
og slik stundar dagen
gorrlaus og vettlaus
tung og sober med virvlande lauv høgt øve tretoppane

åh om verda va ein annan no som dagen stunder inn mot kveld

Bourgeoisiets eksistens er betinget av dets evne til bestandig å revolusjonere produksjonsmidlene, og dermed også produksjonsforholdene, og følgelig samtlige sosiale forhold. Dette til forskjell fra alle tidligere industrielle klasser, hvis viktigste eksistensbetingelse var at den gamle produksjonsmåte forble uforandret. Den stadig pågående omveltning av produksjonen, den uavbrutte rystelse av samtlige sosiale tilstander, den evige usikkerhet og forandring - dette er, sammenlignet med tidligere epoker, særegent for bourgeoisiets epoke. Alle faste og inngrodde forhold - og alt hva disse innebærer av gammelmodige forestillinger og anskuelser - oppløses; alt det nye er avleggs før det rekker å stivne. Det staselige og stedlige fordamper, det hellige forvitrer, og omsider tvinges menneskene til å betrakte sin livssituasjon og de gjensidige forhold med et nøkternt blikk.

EIN KLIVANDE KROPP

Ein klivande kropp:
Inn i den synlege verda kjem den, sakleg blant saker og ting

Hav løfter vinden, vinden havet
Blir rive laus av iveren i eit anna element

Eplet ligg der i kassen og lukta lèt seg forme av kassen
Lukta får slik ei form, den sperrar seg ut mot veggane

Kroppen kliv liksom ut av seg sjølv, tek eit steg ut av kroppen
Den ryddar veg, den blundar vilt

Eit hannleg steg i verda, eit holeg kliv over ei grøft
Eit steg tilbake ned i søle, med sol i ryggen

Kua trugar piggtrådgjerdet med juret sitt
Tida strekker seg ut til alle kantar

Det vi er redde for, skjer allereie, ulykka er framme
Den bukseforma vasen vaklar, men blir stødd av lufta

Eg stryk over ei av verdas mange kjegleformer
Eg kjærteiknar den gjennomskinlege kroppen for å få den synleg

Vi visste heile tida, noko grunnleggande om verda
Ho tek seg inn i og ut av oss, ho brenn som eit bål

Vi stig som steinar
Vi kliv svartkledde og vengebretta blant skyene

Dette er allerede den andre verden du er i.
Det kunne en hvilken som helst sky ha fortalt deg, hvis du studerte den nøye.

En utstilling med bilder av utdødde
eller alvorlige utryddede fugler fyller et langt rom
i galleriet. Jeg har kikket på de fleste av dem
så selvsikkert som en garantert udødelig
før det går opp for meg at jeg ikke ser på dem i det hele tatt -
jeg flyter ennå langsomt gjennom minnet
om noe uforglemmelig som hendte for to dager siden.
Jeg er allerede sikker på at det vil vise seg å være uforglemmelig.
Har jeg virkelig, siden det hendte, opplevd to hele dager?
En nådeløs, dobbel evighet, etter omstendighetene.
Uten å ha konsentrert meg kommer jeg til slutten.
Burde jeg gå samme vei tilbake for å ta det hele nærmere i øyesyn?
Tross alt er vi svært nær ved å ha noe til felles.

du sprøjter ikke med gift på marken hvis du ligger på knæ i marken du sprøjter ikke jorden med gift hvis du er tæt på jorden du kan mærke det i lungerne du kan mærke det i kroppen drikkevandet du kan lugte det i drikkevandet sanserne formidler

At times, Bukowski became irritated by Linda Lee's sociability and the people she wanted them to entertain at the house. Linda's mother visited several times and stayed for Christmas causing Bukowski to reflect upon the best Christmas he ever had. It was in Philadelphia. He saw no one, pulled the shades down and went to bed.

When their relationship was really rocky, Linda Lee went on a hunger strike refusing to eat or talk to him. Bukowski wrote to a friend that he feared she might die, so he asked her to marry him. That cheered her up. She was very nice again.

He was a very tender-hearted guy - not towards people necessarily, but towards goldfish...

At Least

I want to get up early one more morning,
before sunrise. Before the birds, even.
I want to throw cold water on my face
and be at my work table
when the sky lightens and smoke
begins to rise from the chimneys
of the other houses.
I want to see the waves break
on this rocky beach, not just hear them
break as I did all night in my sleep.
I want to see again the ships
that pass through the Strait from every
seafaring country in the world -
old, dirty freighters just barely moving along,
and the swift new cargo vessels
painted every color under the sun
that cut the water as they pass.
I want to keep an eye out for them.
And for the little boat that plies
the water between the ships
and the pilot station near the lighthouse.
I want to see them take a man off the ship
and put another up on board.
I want to spend the day watching this happen
and reach my own conclusions.
I hate to seem greedy - I have so much
to be thankful for already.
But I want to get up early one morning, at least.
And go to my place with some coffee and wait.
Just wait, to see what`s going to happen.

Den vanskelege definisjonen er slik: Prokrastinering er ein mekanisme for å takle "angsten" som kjem når ein må begynne på eller avslutte ei eller anna oppgåve. Den oppgåva kan vere stor eller lita, altså frå å svare på ein sms til å skrive ei måsteroppgåve. Den enkle definisjonen er "aktiv utsetjing". Min personlege definisjon er: å surfe så lenge på internett at du får vondt i magen og tenker at livet ditt blir gradvis øydelagt utan at det er noko du kan gjere for å hindre det.

Han bladde gjennom de bakerste sidene og fant dødsannonsen. Han stusset over ordlyden. "Gikk bort." Andreas Mort gikk bort. Magnus så det for seg, som en konkret situasjon: Gå ut av et rom, lukke døren etter seg og forsvinne.