Bokelskere.no

Goethe, gamle Goethe, skal ha funnet Bibelens fortelling om Josef god, men for kort. Dette kom en eller annen gang Thomas Mann for øre, og så tok han like godt Goethes ord som en oppfordring. Halve 1. Mosebok endte opp som 1500 siders roman om Josef, drømmeren av drømmer, som ikke kunne la være å fortelle om dem, Josef, den ambisiøse, den som ser en gud i seg selv. Tredje bind leste jeg 12. juli 1998.

Jeg ser av mine pedantiske notater (jeg fører alltid opp, med blyant, bakerst i bøkene jeg leser, den datoen jeg er ferdig med dem, det har jeg gjort siden starten av 90-årene), at jeg la bind to fra meg 22. april, altså tretten dager etter at jeg la fra meg bind en. Å, lykkelige dager jeg har hatt, eller hva, den gangen på våren 1998. Jeg vil gjerne tilbake dit, til månebarnet Josef, til den forstemmende skjønnheten som både Thomas Manns prosa og Josef selv besitter.

9 april (sic!) 1998 la jeg fra meg det første bindet av Thomas Manns kvartett "Josef og hans brødre", og dette er det jeg noterte bakerst i romanen: "Sjelden, om noen gang, har jeg lest en sånn bok, som har rommet så mye på en og samme tid; bibelhistorie, kritikk av den, røverroman, intrigemakeri og melodrama, kjærlighetsroman, slektskrønike, ja - hva mer? Alt, synes det som, og alt dette i Thomas Manns gjennomlyste setninger og skimrende tenkning, personene står fram, ja, STÅR, like foran en, og dør, like foran en, Rakel, og Jakob, den urolige og følelsesladde patriarken, faen så bra var denne boken, uten tvil av de beste jeg har lest, jeg må vel tilbake til da jeg leste Proust for å finne et sånt omfang, det føles som om jeg ikke kan være den samme etter dette." Det var påsken 1998, det. "Dyp er fortidens brønn. Kan den ikke kalles bunnløs?" Som Mann skriver.

Jeg er stor fan av Stig Dagerman. Problemet med å være stor fan av ham og være aktiv på bokelskere, er at man må ty til svenske utgaver, som ikke finnes i disse databasene. Jeg har løst det ved å legge inn en engelsk utgave jeg søkte fram på amazon, samt å scanne inn min egen svenske pocketutgave, som jeg leste i 97. Så langt må man i det minste gå for de bøkene man ikke kan klare seg uten.

Lester Ballard. Din syke satan. En ekstremt ubehagelig og ekstremt bra bok fra det jeg tror er vår tids største forfatter.

Liker du som jeg å legge inn omslaget av akkurat den utgaven du leste? Leste du Kjærlighet av Hanne Ørstavik da den kom ut, og savner akkurat dét omslaget? Jeg har lagt det ut.

Fan av Adam Thorpes Ulverton? Ikke det? Aldri hørt om boken? Nå kan du uansett ikke klage på at det norske omslaget i Vita-serien ikke finnes på bokelskere. For jeg har lastet det opp. For jeg elsker den romanen.

Til de av dere som savner omslag til Tor Ulvens klassiske kortprosabok (som jeg skal innrømme var en av de viktigste bøkene for meg da jeg begynte å skrive), så trenger dere ikke savne lengre. Jeg har lastet opp omslaget.

Dette er en av de selvlysende, ensomme bøkene, de som skinner der ute og ikke helt minner om noe annet enn sitt eget merkverdige selv.

Jeg er så dundrende enig. Bennybøkene rocker huset.

Du er en veldig god Solstad-leser, så det synes jeg absolutt du skal gjøre. Mht. 87-romanen skylder jeg å gjøre oppmerksom på at det er flere tiår siden jeg leste den, og husker at jeg nærmest følte meg DYTTET UT AV BOKA med alle de der skøytetidene. Jeg husker ellers slutten, som bærer på frekkhetens nådegave, men resten av boka har jeg glemt. Så hva jeg ville ment om den i dag, er vanskelig å si. Lag en liste!! Men siden du liker både 87-boka og Armand V, hvordan stiller du deg til Solstad som Berlinguide i 160741?

Det er et oppløftende svar. Da funker det åpenbart for noen! Jeg har jo ikke gått mask og mek så jeg kjenner ikke humoren der så veldig godt.

Å, ja, det er betydelige doser infam humor ute og går i denne glimrende og forstyrrende boken om forstyrrede Lester Ballard.

Hehe, det kan jo godt tenkes, ja. At han ikke vil ha alt slags rask på besøk, mye mulig det. Kanskje en god idé for bursdager og høytider og slikt? Legge ut noe piggtråd i innkjørselen? Spøk til side: Jeg har krabbet meg gjennom to bøker av McCarthy på engelsk til nå (Blood Meridian og Child Of God), og det er ikke spøk i det hele tatt på grunn av mangfoldet i ordvalg og på grunn av setningsstrukturen som er ganske Faulknersk å ha med å gjøre. Svært få av romanene hans, antagelig ingen, er så enkle som The Road. Det betyr ikke at de er så mye dårligere, bare at de er annerledes. Blood Meridian tok meg laaaaang tid på engelsk, men av og til må du løpe maraton. Av og til må du gå opp på det høye fjellet du har kviet deg for fram til nå. For der oppe ser du ørnen. Den stuper. Og ryker rett i halsen på reven.

Kan tenkes det er riktig, men i McCarthys tilfelle står vi overfor vår tids største romanforfatter, med en ekstrem rikdom i språket sitt, så jeg synes ikke det er helt spot on ifht ham.

Tegn på en forfatter med et eget univers. Tegn på storhet når du ser musikaliteten. En god anbefaling, altså!

Jeg er av de som mener at Erlend Loe på en eller annen skrullete måte er en en undervurdert forfatter (hvordan kan det ha seg, i og med at han er så mye lest? Er han feillest), og jeg synes, som dere, at Kurt-bøkene er svinbra, og jeg synes de inngår fint i resten av forfatterskapet, som med unntak av L og deler av Fakta om Finland, er glimrende saker. For ikke å snakke om filmmanusene han skriver, som er knallbra. Nord 4ever.

Jeg er helt enig med deg. Desto festligere at Child Of God, The Road og ikke minst Blood Meridian er blant etterkrigstidens beste romaner. Og om det er blod du er ute etter, så har du funnet et sted å være.

Jeg leser denne romanen på svensk i en litt kjøllig, men god utgave fra PAN som kom i 1973, men søkemotoren på bokelskere fanger ikke opp disse utgavene, så jeg må registrere boken i en engelsk utgave.

Nei, vet du hva? Jeg orker ikke mer. Skal vi dra til fyret? Neei, det blir vel ikke noe særlig tur til fyret. Ogsåvidere. Jeg vet jo dette er bra, akkurat som jeg vet at Miles Davis er bra, men jeg kjenner at jeg ikke trenger å lese det. Det tar meg alt for lang tid, og det hender for lite, rett og slett. Interessant å merke seg, for øvrig, at det beste med denne boka, er det den ikke er berømt for, mens det dårligste med boka, er det den er berømt for; det litterære nybrottsarbeidet. Det er virkelig mye litteratur som står i veien for litteraturen her.