Bokelskere.no

Siden 2009 ble året da jeg oppdaget Doris Lessing, i og med at jeg leste "Det femte barnet" og skjønte at her har vi med en forfatter utenom det vanlige å gjøre, en dame som tenker på tvers av forventede kategorier og gjennomfører med glans, så ønsker jeg meg noe bra av henne til jul.

Hehe; herr Renberg! Du all verden, det er det ingen som har titulert meg som siden jeg bodde noen måneder i Tyskland for ganske mange år siden. Jeg har som prinsipp å ikke blande meg i diskusjoner om mine egne verk her på bokelskere, siden jeg synes det er lite kledelig og i tillegg synes det er viktig at folk får diskutere i fred uten at forfatteren skal stirre dem over skulderen, men litt fakta kan jeg bidra med: Det foreligger manus både til "Kompani Orheim" og "Charlotte Isabel Hansen", og det finnes gjennomførinsgdyktige produsenter, regissører, kort sagt, det som trengs. Men de som styrer med de ulike tingene venter ennå på evt. tildeling fra Filmfondet. Jeg håper og tror mye kan hende for disse to prosjektene i 2010, men vi får vente og se. Uansett kommer det ingenting på lerretet før tidligst 2011.

Tore

Hei Lene; jeg misunner deg nå. Du skal lese Dickens. Du skal lese Great Expectations. Du skal møte en rekke fantastiske mennesker, noen grådige og gjerrige, noen rettskafne og hederlige, du skal møte en forfatter som nøt å skrive og som hadde den evnen at hans egen glede smittet over på leserne. Å, jeg fikk lyst til å lese Great Expectations på ny!

Jeg leste The Road på norsk - altså under tittelen "Veien" - og kan anbefale Knut Ofstads nær sagt perfekte oversettelse for de som foretrekker å lese norske tekster. Selvsagt er all litteratur bedre i originaldrakt, men samtidig mener jeg det er en del originalspråkjåleri ute og går; det finnes veldig gode oversettere der ute, som kan gjøre livet herlig for oss som ikke leser alle verdens språk, og Ofstad er en av de som til og med kan utvide vår egen språkforståelse, slik for eksempel Anne-Lisa Amadou gjorde det da hun oversatte Proust.

Selv mestrer jeg kun dansk, svensk og engelsk godt nok til å få skikkelig utbytte på andre språk enn norsk, men foreligger det en god oversettelse av en utenlandsk roman, leser jeg helst på norsk, rett og slett fordi min språkfornemmelse tar leseropplevelsen lenger når jeg oppholder meg innen rammene av det språket som har vært mitt siden 1972, og ikke minst siden det går fortere og jeg har dårlig tid. Jeg er jo 37 og har bare ca førti år igjen av livet, og det er en hel del saker og ting jeg skulle ha lest innen da :)

Herlig spørsmål!

Det hender en gang i blant at jeg leser bøker og blir forelsket i enkelte karakterer, ja, så betatt kan jeg bli at jeg får lyst til å gå til sengs med dem, og det var det som hendte da jeg i mars i år leste Selma Lagerlöfs viltre melodrama "Charlotte Löwensköld".

Oh! For ei dame.

Portrettet av "storsnutete" CL, som hun kalles i romanen, må ha ligget Selma Lagerlöf veldig nær, man blir forelsket i henne og man fornemmer at det må også Lagerlöf ha vært. Det slår gnister av den frittalende jenta, og jeg kan umulig være den eneste som føler det samme som prosten Schagerström, når han sier at han gjerne skulle fridd til henne, "så full av gnistrende liv og med noe bestemt over seg som ingen annen har".

Det som nå hender i livet ditt, er at du går glipp av en roman det er vanskelig å finne noe sidestykke til i vår tid. Antagelig står vi overfor en av de beste - kanskje den beste - romanen siden Thomas Manns "Doktor Faustus" fra 1947. The Road har ikke noe med postapokalypse å gjøre, The Road er et humanistisk mesterverk om de gode menneskene.

Kunne jeg lese fransk, hadde jeg kastet meg over Proust på originalspråket og jafset bøkene i meg som om det var ei jente jeg hadde verket etter i tredve år. Men jeg leser ikke fransk, ennå. Så da kan det være på sin plass å minne om at den norske oversettelsen av Proust ifølge sikre kilder holder forbløffende høyt nivå, den ble utført av Anne-Lisa Amadou, hun brukte nesten tredve år på arbeidet, og hun var en bra dame.

Nei og nei og nei. Bjarte, Bjarte, Bjarte. Dette er en vill bok, jeg har brukt noen uker på å lese den, rett og slett fordi det den forteller om stiger som kokende melk i den som leser, kvalmende og urovekkende er det alt sammen. Håvard Rem har gjort en stram og god jobb med et hardt materiale. Alt er som en tunnell, og den leder ikke mot noe lys, bare lenger og lenger ned i spillerens mørke; natt etter natt på hotell i Berlin og Praha, natt etter natt med millioner av lånte kroner.

Jeg lærte tidlig, av å lese andres bøker og kjenne den følelsen som brer seg i kroppen som vi kaller "kvalitet", at gode bøker kommer fra andre menneskers nødvendighet, at kvalitet oppstår fordi vi er vitne til andre menneskers desperasjon, fascinasjon, dragning, angst, kort sagt, fordi de måtte gjøre dette og fordi de besatt den rette - dypt personlige og inderlig litterære - sensibiliteten. Fordi det bare var akkurat disse forfatterne som kunne skrive akkurat disse bøkene. Derfor oppsto kvaliteten. Hva bøkene handlet om, skjønte jeg tidlig, var helt uvesentlig, hvordan de var skrevet, skjønte jeg like tidlig, var alt. Alltid hvordan, aldri hva. Med Karl Ove Knausgårds ord, et sted i Min Kamp: Den egne personlighetens tone.

Da er vi helt enige. Og det gjør vel ingenting, gjør det, om ens favorittforfattere har svakheter, de kan man også leve med, så lenge flammen fra det som er bra så å si brenner svakhetene opp?

Du har flere romaner å glede deg til hos McEwan, best av dem alle, for meg, var The Cement Garden, men også f.eks. Child In Time hadde jeg gysende glede av!

Dette er presist sagt og sett; og når det er erkjent, at EL er en skakk oddball som ikke egentlig passer inn, blir den kommersielle prestasjonen hans enda større.

Det er et herlig spørsmål, og noe jeg ofte har styrt etter når jeg har gått inn i en bok; en god førstesetning, en skarp energi, noe selsomt dragende på ferde enten i språket, hos fortelleren, eller i emosjonene, noen som vil meg noe, og jeg er med.

Denne digger jeg, fra en forfatter som er for lite lest her i Norge, Stig Claesson. Her er åpningen på "Henrietta ska du också glömma" (M! For en tittel!):

"I går slog jag sönder den förbannade gamla pinnsoffan."

Og her er nok en åpningssetning, fra samme forfatter, denne gang fra "På palmblad och rosor" (enda en fantastisk tittel!):

"Omedelbart han såg kärringen beslöt han sig för att förgöra henne."

Jada. Du vet det er en bra forfatter. Og likte dere dette, så kan dere selv gå til stjerneromanen "Vem älskar Yngve Frej" fra 1968 (å! tittelen!) og se hvor fabelaktig den begynner, om mannen "som hadde gjort sitt", og oppdage et fint forfatterskap derfra.

Hei, Honen, kom igjen, gode mann: Hva er dette for et slags utsagn? "Typisk kjendisforfatter"? Er en forfatter, a la Erlend Loe, som fortjent har oppnådd status som kjent i offentligheten fordi han har jobbet vettet av seg, vært original og selvstendig, ikke sett seg verken til høyre eller venstre, men kun stått i sin egen merkverdige storm, en mann som fortjener å få sånne sleivete merkelapper hektet på seg?

Kom igjen, sjef. Nå er det på tide å være litt raus her. Man kan mene det man vil om bøkene til forfatterne. Det er en fair sak. Sånn har vi det alle. Jeg mener Erlend Loe gnistrer av idiosynkratisk originalitet, og er en av våre aller beste. Men uansett om man er uenig i det: Også forfattere fortjener å bli behandlet som skikkelige folk, og man trenger vel ikke hovedfag i noe som helst for å skjønne at å bli kjent i offentligheten er et hardt arbeid som tar mer enn det gir :)

Jeg har lest:

én roman fra New Zealand

ingen fra Færøyene

et par fra Afrika (det er jo litt større enn Færøyene)

ingen fra Estland

ingen fra Malta

mange fra England og Frankrike og Sverige og Tyskland og Norge og den typen land

så der har dere meg. Vi får håpe på et langt liv!

Jeg skal lese den fordi jeg elsker 1800-talls-romaner og fordi jeg har en sjette sans som sier meg at jeg kommer til å legge meg flat for denne romanen, som i sin tid ble anbefalt meg av min venn og kollega, Karl Ove Knausgård - jeg har foreløpig kun lest noen kortere fortellinger av Eliot, som "Amos Barton", men jeg har på følelsen av at store ting er i vente mellom henne og meg :) Noen forargelse blir det neppe! :) Så kjekt at det fantes flere Eliot-lesere her inne!

Huff, jeg har lest på meg et slags Tolstoj-kompleks, som gjør at jeg føler meg like dum overfor ham som jeg gjorde da jeg så fabelaktige jenter på ungdomskolen som jeg ikke turde å snakke med.

Jeg har lest Anna Karenina, og jeg vet at det er lysende, men jeg må innrømme at jeg fant betydelige deler av boka vanskelig å komme gjennom. Jeg antar det skyldes det jeg opplever som Tolstojs tørrhet; han har ekstreme skikkelsesdannende evner, han har full melodramatisk kontroll over de følelsesmessige sidene av verket sitt, han står foran deg med voldsom intelligens, men så er det også store deler av verket som er viet til historiske omstendigheter osv., hvor jeg ikke synes han klarer (eller vil?) å pumpe inn så mye intensitet som f.eks. Balzac gjør når han skriver om samme type ting, eller andre forfattere. Og der er det jeg detter av. Jeg har diskutert dette med mange som er mer historisk og politisk skolerte enn meg, og de får selvsagt et helt annet utbytte - men da handler det vel ikke om litterær kraft?

Ah. Resultatet er og forblir det samme. Jeg er omgitt av folk som roper "Anna Karenina!" "Krig og fred!" Og jeg går her og har komplekser og vil heller lese Dickens og Balzac og Proust og Erlend Loe. En dag må dette løsne. Jeg vet det skal løsne! Deg og meg, Leo Tolstoj!

Mine studieår ved UIB gjorde meg godt, jeg ser tilbake på det som fanatstiske år, de gjorde skarp som en kniv; men jeg kuttet også opp både meg selv og andre - hvem er det som har sagt at det viktigste ved læring er avlæringen du foretar i etterkant? Gi gass, Charlotte Brundtland! Du kommer til å overgå oss alle!

Dette var kanskje det klokeste noen av oss har sagt i denne tråden til nå? Føler Daneel setter fingeren på noe som handler om den panikken som har oppstått i markedet; den panikken som i sin tid, kanskje, rev platebransjen i filler og biter. Sitte litt rolig i båten. Tror det er klokt.

Vi blir neppe helt enige om det der, og på en måte er det ikke så viktig lengre, det viktigste er at Karina får de bøkene hun så gjerne vil lese, og at Hilde S får de bøkene hun så gjerne vil lese, og at Jens Stoltenberg får de bøkene han gjerne vil lese, og at Synnøve Svabø får de bøkene hun gjerne vil lese. Så blir det sånn at noen av oss dras automatisk mot bokhandlene, mot bokhyllene, og noen mot lesebrettet, og ganske sikkert mange mot begge deler. Hovedgrunnen til at jeg, som forfatter, skjelver ørlite om dagen, er at jeg frykter den økonomiske ulven på vegne av en velfungerende norsk bokbransje, men det er jo ikke en formatdiskusjon i seg selv. Dette bør ikke bli noen Berlinmur mellom oss bokglade folk :)

Et fint svar; det samme gjorde min mor, og jeg mener å huske hun har sagt det har vært en av mange fine ting å bedrive pensjonsalderen med. Ellers er det jo sånn at man enten må være arbeidsledig, student, pensjonist eller uføretrygdet for å ha tid til å lese Proust. En av disse er det store sjanser for at de fleste av oss blir iløpet av livet :)