Bokelskere.no

Påstått skrevet i 1974 men ikke utgitt før etter Crichtons død, er Dragon Teeth altså ikke en bok i Jurassic Park-serien, men en fullblods western! Hvem skulle trodd!

Studenten William er ikke så glad i å stå opp om morgenen men er enda mindre glad i å tape ansikt og veddemål. Han ender derfor opp med å dra på eksursjon sammen med en av sine professorer. Så tar det ikke lang tid før dette blir en eksursjon utenom det vanlige.

William befinner seg plutselig midt oppi the Bone Wars, en slags paleontologisk konflikt preget av ikke-akademisk karakter og usikker metodebruk. I tillegg foregår dette samtidig og på samme sted som nordstatenes krig mot Sioux-stammen. Det er rett og slett dårlige vilkår god forskningspraksis.

Historien begever seg videre til Deadwood og Wyatt Earp og inneholder så godt som samtlige elementer en kan ønske seg av en klassisk western-fortelling. Det er egentlig vanskelig å se for seg at dette kommer til å gå bra for den søvnige studenten.

Overraskende friskt av Crichton og anbefales til alle som trenger lett lektyre på reisefot. Jeg triller fire av seks døddrukne ut av saloonen for denne historien i krysningspunktet mellom Indiana Jones og Tex Willer.

Notat

Livet er den eneste måten
å dekkes med løv på,
hive etter pusten i sanden,
stige til værs på vinger;

å være hund,
eller stryke den over den varme pelsen;

å skille smerte
fra alt som ikke er det;

å komme på innsiden av det som skjer,
se noe fra flest mulige synsvinkler,
å strebe etter å trå minst mulig feil;

En enestående sjanse
til et øyeblikk å erindre
en samtale som fant sted
med lampen slått av;

og i det minste én gang
snuble i en stein,
bli dyvåt når det bøtter ned med regn,
legge fra seg nøklene i gresset;

og å følge en gnist i vinden med øynene;

og uten stans fortsette med å gå glipp av
noe viktig.

Wislawa Szymborska

(til norsk ved Christian Kjelstrup)

Eg vil vere her - Dikt til trøyst
Red. Olaug Nilssen

Tusen takk for flott tips, den skal jeg sjekke ut <3

fantastisk, tusen takk, og der lærte jeg et nytt ord <3

Sløve hester, også kjent som Slow Horses for de som ser på tv, er en samling agenter i etterretningstjenesten MI5 som har tabbet seg ut. Nå sitter de fast i Slough House med fullstendig meningsløse administrative oppgaver i påvente av at de selv går lei og sier opp stillingen sin.

Kanskje enda værre enn å måtte møte til ikke-arbeid hver dag, er at de må omgås sin nærmeste leder, legenden Jackson Lamb, en slags forkjemper for anti-relasjonsledelse, ikke ulikt Hornblower når jeg tenker meg om forresten.

Parallelt med papirflytting i Slough House blir en student kidnappet i London av en gjeng høyre-ekstremister. De truer med å hogge hodet av gutten og streame det hele i beste Jihad-stil. Men er egentlig ting slik det ser ut?

Selvsagt ikke. Etter en noe omstendig innrullering av persongalleriet setter handlingen i gang og vi kan få avklart om han Jackson Lamb og uvennene hans er smartere enn de ser ut til.

Selv om jeg ikke er helt venn med krim-sjangeren er spionhistorier en slags sidekategori jeg ofte møter med større forventninger enn jeg kanskje burde. Slough House serien derimot tilbyr noe nytt jeg kan sette pris på, og til og med er det tidvis helt greit skrudd sammen óg.

Jeg triller møtemat til 4 av 7 personer for denne første boka i Slough House serien, og holder døra åpen for at de kan bli lest flere.

Etter å ha investert relativt tungt i tre bøker av Robin Hobb er det behov for en solid dose syltet ingefær før jeg beveger meg videre. Dette er sikkert slikt jeg ville brukt Lee Child til før, men ettersom en nå har funnet opp sjangeren LiTRPG er han fullstendig overflødig.

For nye lesere, Carl skulle bare ut å hente katten sin, men han har bare såvidt kommet ut i bakgården før alle bygg på kloden blir jevnet med jorden og blir åsted for den intergalaktiske konkurransen Dungeon Crawler.

Siden dette er bok nummer to må jeg våge meg til å røpe at han overlevde første bok, ja til og med samlet nok erfaringspoeng til å nå level 9, men ikke nok til at noen av hans loot-bokser har gitt han en bukse. Milliarder av seere må derfor tåle å se han daglig på tv i bare underbuksa (+2 Constitution samt Freeballing feat.), samt med en magisk tå-ring (+4 i styrke).

Det er jo egentlig fullstendig tåpelig konsept som litteratur dette. Men når jeg sier tåpelig, så mener jeg også den type tåpelig det er veldig kjekt å stikke nesa innom av og til. Likevel føler jeg at jeg må bruke et annet slags terningsett når jeg skal bedømme kvalitet enn hva en bruker på for eksempel Hobb eller Knausgård.

Uansett, det er fare for at en god idé vannes ut etterhvert her, men jeg triller fremdeles 17 på åtte D4 terninger for denne oppfølgeren.

Jeg trekker frem et tretten år gammelt innlegg fordi jeg opplever at det er like aktuelt i dag.

I det vi går i gang med tredje og siste del av The Liveship Traders må vi erkjenne at de tre historieforløpene har minimum doblet seg, og det som begynte med en historie om en litt køddete pappakaptein, har vokst til en regionalt geopolitisk og økologisk omkalfatring.

Handelskrig har brutt ut og piraten Kennit er ikke bare klar til å skumme fløten, han er òg skikkelig på ball med det virkelige temaet for bokserien, opprinnelsen av disse levende skipene. Der båtene går gjennom sine eksistensielle tenåringskriser er Kennit tilstede for å viske de fagre ord inn i ørene deres.

Hele persongalleriet i bokserien står og vaker mellom breaking bad eller breaking good, ja omtrent slik som oss som eksisterer utenfor litteraturen gjør. Det kan umulig være mange forfattere som gjør akkurat dette like bra som Robin Hobb.

Det er knapt noe Robin Hobb ikke gjennomfører mesterlig i disse tre bøkene. Selv det å samle trådene i denne siste boken er gjennomført så smidig og elegant at Brandon Sanderson må være helt grønn av misunnelse.

Jeg pleier egentlig å være litt tilbakeholden med de aller flotteste terningkastene. (På flere områder). Men sett bort i fra at Robin Hobb sine bøker krever MYE tid, kan det antageligvis ikke gjøres særlig bedre enn dette.

Så på ekte sjørøvervis triller jeg 2x20 og så 77 på en D100 for disse tre bøkene med veldig mange seilskuter i.

Dawn

Dawn in New York has
four columns of mire
and a hurricane of black pigeons
splashing in putrid waters.
Dawn in New York groans
on enormous fire escapes
searching between the angles
for spikenards of drafted anguish.
Dawn arrives and no one receives it in his mouth
because tomorrow and hope are impossible there:
sometimes the furious swarming coins
penetrate like drills and devour abandoned children.
Those who go out early know in their bones
there will be no paradise or loves that bloom and die:
they know they will be mired in numbers and laws,
in mindless games, in fruitless labors.
The light is buried under chains and noises
in an impudent challenge of rootless science.
And crowds stagger sleeplessly through the boroughs
as if they had just escaped a shipwreck of blood.

Frederico Garcia Lorca (1898-1936)

Frederico Garcia Lorca - Collected Poems
Farrar, Straus and Giroux
New York 2001

Solbær i sorg

Då vi heile denne dagen hadde bore
bestemor til grava, såg vi brått:
Nå var solbæra modne.

Det gjorde somme av oss
litt urolege. Ho ville
berga bæra i hus
ein dag som denne.

Utan å finne fram bærspann
snakka vi brått
om solbærsyltetøyet og solbærsafta.

Vi likte ikkje slikt snakk
og ho ville ikkje likt det.
Dette var den einaste sorga
vi hadde å vise.

Einar Økland

Eg vil vere her, dikt til trøyst
Red. Olaug Nilssen

Ja, det er litt snodig. Det er også en kommersiell aktør som kaller seg BookBeat. Når det er sagt synes jeg Bookbites er en veldig god tjeneste, og har lånt mye bøker gjennom den. Det er bare lydbok-funkjonen jeg ikke klarer å bli helt personlig venn med.

Absolutt, bibliotekets Bookbites har veldig mye lydbøker. Jeg personlig er ikke så glad i den tekniske løsningen, men det er nok mer en smakssak. Utvalget er hvertfall ikke så verst.

Kjører bil eller bretter klær.

Jeg har brukt Storytel, Nextory og Audible. Det ikke så mye at den ene er bedre enn den andre, så det har mer hva slags innhold en ser etter. Når en går lei kan en bytte tjeneste for noen måneder for nytt ferskt utvalg.

Det var et godt tips, takk! Jeg pleier å tenke at dersom det er seilskuter i handlingen så er det automagisk minimum terningkast fem.

Vi er da i gang med del to av The Liveship Traders og det er litt av hvert å følge opp fra bok nummer èn. Det er minimum tre historieforløp på gang, og alle helt mesterlig håndtert av Robin Hobb.

I sentrum står familien Vestrit, belånt opp til ørene, men fremdeles med et levende skip i drift. Det bør helst gå bra for lånet kan kreves inn i form av penger, eller blod. Uten å røpe for mye av handlingen kan en si at de har sine indre spenninger denne Vestrit-familien.

Heldigvis er det ytre spenninger òg for balansen sin del. Storkapital truer med å vanne ut det tidligere så stabile bysamfunnet, og både slavehandlere og ansiktsløse kapitalfond står klare til å ta over makten.

På toppen av det hele vaker piraten Kennit i øyene utenfor og beveger seg mellom Chaotic Good og Chaotic Evil. Han er et mesterverk av en karakter helt på høyde med det beste av Joe Abercrombie.

Som vanlig går det meste galt, men ikke nødvendigvis slik en skulle tro, og etterhvert beveger den seg videre fra sitt hysteriske familiedrama til fullslått episk fantasy med alt det som hører med der.

Jeg triller possible critical på bok nummer to, og så får vi se da om denne boka roes eller flys i havn.

Greit med litt gjensyn for meg også, det er femten år siden jeg leste The Immortal Life of Henrietta Lack. Boka var sterk kost og glemmes ikke lett. Den ble forøvrig filmet i 2017.

Scanning the Century er et oppkomme av en bok som reflekterer verdensbegivenheter og de sosiale, tekniske og politiske endringer i det tyvende århundre gjennom poesi. Boka er delt opp i epoker med ulike tema og ca 265 forfattere er representert med dikt.
Altså - en uforglemmelig bok hvor historiens gang fortelles med dikt. Anbefales. :-)

Det er større bredde i sjangeren Fantasy enn hva en skulle tro. Tilsynelatende er den nå delt i to, fantasy, og romantisk fantasy. Likevel opplever jeg at bredden på en måte er mindre enn foreksempel krimsjangeren, spesielt målt i kvalitet.

For i sjangeren fantasy er de fleste historier jeg har møtt minimum god, i de fleste tilfeller bedre. Det kan en ikke si om krim. Og av de jeg har de beste minnene fra, er Robin Hobb forfatter. The Assassins Apprentice er typisk øverste hylle-materiale, og egentlig er det på høy tid å fortsette serien.

Ship of Magic er første del av The liveship traders, som utover det å utspille seg på samme kontinent, virker å ha lite med The Assassins Apprentice. Her er ingen animal companions ute av kontroll, heller møter vi skip, med levende gallionsfigurer. Litt slik som i Thomas Toget kan en se det for seg, om en ikke ønsker å gi denne serien en seriøs mulighet.

Men seriøs mulighet burde denne serien få. Robin Hobb plukker opp hansken fra den første serien å fyller karakterene sine med både godt og vondt. Til og med de karakterene en kanskje skal heie på kan være ganske så leie å ha med å gjøre. Det er neimen ikke lett å si hvordan dette skal gå. Men vi kan sikkert være enig i at det ikke blir særlig romantisk.

Jeg triller en sterk femmer for opplevelsen av å være i gang med en ny trilogi av Robin Hobb.

The Life and Life of Henrietta Lacks

That was me in the New Look
sassy as hell, in the days
when wicked was wicked;
not the first on hip of a woman
who knows she’s cooking
a time bomb tumour;

not a number’s up smile
like a dame who figures
she’ll not be getting the wear
from all those yards
of cloth she scrimped for,
who’ll be dead at thirty.

Dead? For forty years
my cloned cervical cells
have a ball in Petri dishes
gorging placenta soup,
multiplying like their crazy mother
- the first ever cell line,

flung like spider’s thread
across continents I never got to visit,
the stuff of visions, profits,
reputations in Melbourne, Baltimore;
hot property, burning mindless
energy I’d have known how to use.

They never asked. Never said
How’s about you live for ever,
like immortal yogurt? I’m bought,
sold like cooking salt. But I get even,
grow where I’m not supposed,
screw up experiments.

Soon, they’ll have the know-how
to rebuild me from a single cell.
A rope of doubles could jitterbug,
from here to Jupiter. Meantime,
I’m grabbing my piece of the action,
hungry to cry my first cry again.

Carole Satyamurti

Henrietta Lacks died of cancer in 1951, but her cells, now amounting to several times
her original weight, were cloned and live in laboratories around the world.

Scanning the Century
The Penguin Book of the Twentieth Century in Poetry