Bokelskere.no

Uglenatten

Her finnes en nåtid som ikke berøres av gårsdagen………
Da vi kom
til enden av trærne, innså vi at vi
Ikke lenger kunne merke noe. Og da
vi vendte oss mot lastebilene, så vi fraværet
stue sammen sine utvalgte ting og slå opp
sitt evige telt omkring oss.

Her finnes en nåtid
som ikke berøres av gårsdagen.
Fra morbærtreet snor en silketråd
seg som bokstaver i nattens skrivebok. Bare
sommerfugler kaster lys over vårt overmot
når vi dukker ned i de fremmede ordenes hule:
Var denne stakkaren min far?
Kanskje får jeg skikk på livet mitt her.
Kanskje føder jeg nå meg selv på nytt,
og velger søylebokstaver til navnet mitt……..

Her finnes en nåtid
som sitter i tidens tomrom og stirrer
på sporene etter de som krysset på elvesivet
mens den pusser fløytene deres med luft……
Kanskje er ordene gjennomsiktige,
så vi får øye på de åpne vinduene.
Kanskje skynder tiden seg sammen med oss,
med vår morgendag i sine kofferter……

Her finnes en nåtid
som er tidløs.
Her finner ingen noen som husker
hvordan vi gikk ut gjennom døren, som en vind.
Eller på hvilket tidspunkt vi snublet over gårsdagen
så den gikk i knas mot flisene. Skårene setter de andre
sammen til speil for sine bilder etter oss…….

Her finnes en nåtid
som er hjemløs.
Kanskje får jeg skikk på livet mitt, og skriker ut
i uglenatten: Var denne stakkaren min far,
hvis historie er mitt åk?
Kanskje endrer dette navnet meg, og jeg velger
mors ord og vaner slik de bør være:
Slik som hun kan kjæle med meg
hver gang salt berører blodet mitt.
Som om hun kan behandle meg
hver gang en nattergal biter meg i munnen!

Her finnes en nåtid
som er forbi.
Her har de fremmede hengt sine geværer
på olivengrener, raskt tilberedt
et måltid av hermetikkboksene,
og hastet til lastebilene……..

Mahmoud Darwish

Hvorfor lot du hesten bli igjen alene

Oversatt fra arabisk av Anne Aabakken

Solum Forlag - 2002

Jeg liker godt å se på enkelte realityshow - men leser en masse bøker likevel! :))

Jeg var nesten helt seriøst i gang med å låne Idioten av Dostojevski på biblioteket når jeg i stedet snublet over sjangeren LitRPG.

Denne sjangeren kjennetegnes av å ha elementer fra rollespill sammenvevd i historien. Eksempelvis, Knausgård steker ett egg, men når han omsider er ferdig får han en achievment, "Bronze egg slayer" og premie f. eks en gylden lootboks med en potion hindrer han i å miste helse når han spiser sin egen mat.

Carl må ut midt på natta for å lete etter katten sin, Princess Donut. Han har knapt tatt steget ut på gata før alle bygg på kloden jevnes med jorda og blir scene for det intergalaktiske overlevelsesspillet Dungeon Crawler.

Det tar ikke lang tid før Carl og Donut finner ut at de begge er lvl1 og seriøst må begynne å skaffe seg XP om de skal overleve ikke bare de 18 ulike etasjene, men bare de neste minuttene.

Ikke for å være stygg, men når jeg leser dette så føles det som om hele konseptet litteratur imploderer. Tilsynelatende helt på nivå med Lee Child altså. Til tross for dette så er det både morsomt og til en vis grad også engasjerende.

Det er egentlig stor sansynlighet for at jeg kommer til å bruke opp verdifull egentid på å pløye gjennom flere bøker i denne serien. Jeg gir hvertfall første bok achievment "Legendary Time Waster".

Harvest

The American doctors come to see
what we are living through when we pick
olives.
They stands as witnesses, in circles in the grove.
They help hold the ladders.

The doctors say they are shocked to see.
We don’t know what it would feel like,
not having guns pointed at us. Guns
have been pointed at us all our lives.

America, don’t act surprised, you bought them!
Just tell us how to be a farmer, with guns.
Or celebrate a birthday, with guns.
No guns invited!

The doctors say they will go home and tell
what they experienced. Their kindness is
a balm. Don’t people know already?
Where is that news?

Some say Israel would be happiest
if we just disappeared. Like in a magic show?
Our magic is that we are
still here and were always here.

Naomi Shihab Nye

The Tiny Journalist
- Poems

American Poets Continuum Series, No 170

Jeg har ikke lest noen av diktsamlingene du nevner, men jeg lot meg friste til å kjøpe Hvorfor lot du hesten bli igjen alene - på antikvarnet.:)

Du har laget en innholdsrik og interessant liste, Lillevi!
Kanskje er det plass til poetry her også?

The Tent Generations: Palestinian Poems

Selected, introduced and translated
from the Arabic by
Mohammed Sawaie

Snipped from the introduction:
This collection gathers a select number of twentieth-century Palestinian poets who give expression to the Palestinian experience under Israeli rule as well as the experience of dispersion of the Palestinian population from their homeland ensuing from the 1948 Arab-Israeli War and the subsequent wars of 1967 and 1973. All these tragic conflict contributed to the loss of homeland, life under occupation, and the fragmentation of society and community.

It should be noted that poetry has had an extremely high status among other cultural productions in Arabic culture. Poetry arises for a variety of occasions; it is not some rarified genre of literature, but one with some mass appeal to a variety of audiences and readership. More than other literary genres, poetry has played a similar role among Palestinians in Israel, and it is characterized as a product created spontaneously in reaction to events. Poetic themes, as evidenced by this anthology, are very much linked to historical, political and cultural changes before and after 1948.

It is poetry of protest and of defence of usurped or oppressed freedom; a kind of counter cultural attack to the culture of occupation. This is why our poets in occupied land acquire special significance ……. Palestinian poetry does not exhibit any racist attitudes…..it does not exhibit a sense of superiority; it expresses human’s deep connection to his (the poet’s) land not apparent in all Arabic poetry……..Land in this poetry is the alter ego of the person; it is his existential extension, the part the completes the whole.

Etter å ha fått slappe av med litt rolig kattekrim, er jeg klar for å potensielt sette i gang årets store leseprosjekt, Dostojevskis samlede. Men først skal jeg bare lese de ni bøkene i The Expance-serien.

Expance starter rolig med en politimann på leting etter en savnet kvinne. Snart finner vi at politimannen arbeider på en romstasjon ved et astroidebelte, og han har et helt solsystem å lete gjennom.

Passe langt unna snubler et arbeidslag over et forlatt romfartøy. Her viser det seg at det meste er av muffens karakter, og plutselig blir de jommen meg skutt på også.

Her er det ikke fred å få, ikke for politimann, ikke for arbeidslag, ikke for solsystemet eller menneskeheten som sådan. Det eskalerer no voldsomt altså.

Det må sies at det er omfangsrike saker han har satt i gang han Corey. Jeg fikk den strålende ideen om å lese bøkene og se serien samtidig. Jeg vet ikke om det er en spesielt god idé, for helt likt er det ikke.

Det er kansje ni bøker sålangt i serien men historien roes i land likevel, altså kan hvertfall første bok leses frittstående, mulig bonus poeng for det. Så langt kaster jeg 8 av 12 romzombier for første del av the Expance.

Noen dager etter…… ligger nok noen tiår tilbake i tid! :)))
Men takk for gratulasjonen - og en fin uke til deg også.

Som natt og dag

Når natta har nådd ned
til si yttarste grense
og mørket ikkje kan bli mørkare
hentar ho opp sine løynde ressursar
- og morgengry skjer

Når eit menneskehjarta
har kome langt nok ned
kan plutseleg mørket slå sprekkar
og lyset sive inn
frå botnen

Vi er døgnville alle
i tider av vårt liv
men den som ein gong
har stått opp frå dei døde
er aldri redd mørket
sidan

Åse-Marie Nesse

Lyslandet
Det Norske Samlaget

Noen dager etter fødselen til ett av barna mine kom ei venninne på barselbesøk med vin, sjokolade og en bok. Boken var Is-slottet av Tarjei Vesaas. Artig var det å oppdage at Vesaas hadde gitt en av hovedpersonene i boka samme navn som den nyfødte babyen vår. Jeg likte boka, men hadde neppe gitt den til noen i barselgave selv.:)
Denne helga har jeg tenkt å lese Elizabeth Strout sin bok Tell me Everything.i denne boka møtes Olive Kitteridge og Lucy Barton - og det blir det sikkert god litteratur av.

Dikt leses hver dag - og dagens dikt er:

Den neste mil
Du har gått den eine mil med meg
nå går eg den neste mil
med deg, og vi talar
om våre liv, om Virginia Woolf,
Albinoni, tidevatn, gamle
og nye dagar, vennskapskjærleik,
om sår som aldri vil gro
og vi gir kvarandre balsam, vi har
eit rikhaldig reiseapotek, både
tåredroppar og lattersalver.

Åse-Marie Nesse

Jeg har notert i en Moleskine fra 90-tallet at boken ble lagt igjen på Fornebu. Uansett, du har inspirert meg til å lese boken på nytt, og den er nå lastet ned på Kindle. Så takk til deg, Lillevi. :)

Zora Neale Hurston var med i Harlem Renaissance og var en forfatterne som satte African American kvinners liv i fokus, Harlemrenessansen refererer til oppblomstringen av afrikansk- amerikansk kultur i tiden mellom første og andre verdenskrig. I disse årene skrev flere forfattere om rasisme, levekår og livet til afrikansk-amerikanske kvinner. Kjent fra denne perioden er også Nella Larsens bok Passing. (forøvrig en av mine favoritter)
At en bok alene - skulle ha forandret hele litteraturfeltet finner jeg usannsynlig. Men at boken var med og bidro til forandring - er jeg med på.
Their Eyes Were Watching God, er en av de bøkene jeg av en eller annen grunn har lagt fra meg og ikke fullført.

Det ble litt mye greier med Mistborn og Children of Time. Magiske elektrolytter og romreisende edderkopper. Nå ville jeg bare ha en rolig krim. Det gikk egentlig ikke så bra. Hadde jeg bare fått noen hint ...

Charlie er en uheldig men ellers likandes kar. Han har en drøm om å eie sin egen pub, men den dumme banken sier at jobben hans som lærervikar ikke lar betjene slike lån.

Så en dag får han beskjed om at hans fraværende onkel er død, og han er først i arverekken. Og arven? En verdensomspennende forbryterorganisasjon Spectre-style.

Plutselig befinner pub-løse Charlie seg på sin egen vulkanøy, omkranset av snakkende katter, drapsdelfiner og selvsagt, lasere.

Onkelens død har skapt forstyrrelser i den superonde Spectre-lignende organisasjonen, og Charlie befinner seg plutselig i en maktkamp kanskje bare god gammeldags fagforeningsarbeid kan løse opp i.

Jeg vet ikke hvor jeg skal begynne engang jeg, men vi får si terningkast fire på denne også da.

Hvordan jorden ble til

I de fjerneste tider var bare himlen. Men en dag skjedde et voldsomt steinskred. En mengde stein, grus og jord falt ut av himlen. Det ble Jorden. Av Jorden oppsto menneskene. I begynnelsen var et dypt mørke, og menneskene måtte lete etter mat på søppeldyngene utenfor husene sine. Livet var uten glede, og folk kjente ikke til døden.
En dag ropte en gammel kone: «Gi oss lyset!» og likevel visste hun ikke hva lyset var. Da kom lyset, og folk så hvor vakker Jorden var. Menneskene kunne nå dra ut på herlige reiser og finne nye boplasser. Likevel manglet noe som kunne gjøre gleden over livet på Jorden fullbrakt.
Da ropte en gammel kone: «Gi oss døden!» - og hun ropte det uten å vite hva døden var. Således fikk man døden. Og med døden kom også gleden over livet til menneskene. Diktning, sang og fest, liv og død, sorg og glede, lys og mørke har siden vekslet.

Gammelt eskimosagn

Dikt fra Grønland
Ved Harald Sverdrup

Den Norske Bokklubben - 1977

Del fem av Knausgårds Morgenstjerne-serie, men som i forrige bok er det lite å se til denne stjernen. Som i forrige bok er det heller ingen essey du kan lett hoppe over, og faktisk med sine 300 sider må en nesten påstå at dette er en novelle i Knausgård-format.

Vi møter Trond, med en havarert Ascona i Arendal en gang på 70-tallet. Det var vist så kalt den vinteren at en påståelig kunne kjøre bilen sin ut på fjorden. Trond bruker muligheten til å ikke dra hjem til familien men heller overnatte i Arendal og drikke seg sanseløs.

I anledning det å drikke seg sanseløs skal det selvsagt filosoferes litt over livet og døden, som i alle Knausgårds bøker, men det blir også laget litt mat med den største presisjon, som i alle Knausgårds bøker.

Hele Morgenstjerne serien har noe mørkt i seg, men jeg var spent på om Knausgård skulle dykke like dypt ned i avgrunnen som forrige bok. Det gjør han ikke, noe som er både en lettelse og en skuffelse. I stedet lar han hovedpersonen grave sine egne hull, vi sannsynligvis ikke vil få vite hvordan han skal komme seg ut av.

Det er på mange måter klassisk Knausgård, men siden han nå har lagt bort disse lange esseyene i teksten, vil jeg kanskje si at han er på sitt mest tilgjengelige på mange år.

Jeg triller fire av seks bobler uten aircondition ut på fjorden for denne "novellen".

Burning the Old Year

Letters swallow themselves in seconds.
Notes friends tied to the doorknob,
transparent scarlet paper,
sizzle like moth wings,
marry the air.

So much of any year is flammable,
list of vegetables, partial poems.
Orange swirling flame of days,
so little is a stone.

Where there was something and suddenly isn’t,
an absence shouts, celebrates, leaves a space.
I began again with the smallest numbers.

Quick dance, shuffle of losses and leaves,
only the things I didn’t do
crackle after the blazing dies.

Naomi Shihab Nye

Words Under the Words
Selected Poems

Etter en liten overdose fantasy av Mistborn tenkte jeg at jeg skulle roe ned litt med en liten fremtidssaga. Det gikk sånn passe.

I Children of Time møter vi først en påstått gærn vitenskapsdame som planter et hjemmesnekret virus på en nyfunnet planet. Desverre for henne møter hun væpnet motstand av sine forskerkolleger, og hun ender opp i kryosøvn i en overlevelsespod. Forhåpentligvis er ikke hjelpen langt unna.

2 000 år senere (!) finner et skip signalene fra PODen hennes. Heldigvis har PODens AI brukt tiden godt. Det har viruset òg. Vi står forran en eksistensiell kamp for overlevelse mellom mennesket, og ... kjempeeddderkopper?

Halve historien følger delvis evolusjonen til disse virusmodifiserte edderkoppene, som på sin side, og med en mulig annen tidslinje, går igjennom sine egne kriser og revolusjoner.

Kanskje var det denne boka Andy Weir hadde lest når han skrev Hail Mary, en mildt sagt mye mer tilgjengelig fremtidssaga. Selv strever jeg litt med å henge med når handling går over omtrent 2 500 år, men i alt er det godkjent resultat.

Jeg triller seks av ti kjemisk krigførende kjempeedderkopper for denne fremtidsskrøna

Ingen kan lage dårligere stemning rundt middagsbordet enn Carl Frode Tiller, og denne gang skal det i tillegg diskuteres politikk. Det kan ikke gå bra.

Hovedperson og arbeiderpartimann Trond angripes fra alle fronter, av sin FRP-bror og sin NKP-far, av samfunnets strenge diskursregler og ikke minst sin egen klassereise.

Spesielt er beskrivelsene av klasseforakt spesielt gode og gjenkjennelige. Hva skjer når Trond, nå akademiker, møter gamle kamerater fra barndommen?

Personlig er jeg litt glad for at Tiller trekker det tilbake fra de to siste bøkene, hvor hovedkarakterene da har vert i ekstrem krise. Det og Tillers skrivestil har gjort det til en voldsom prøvelse å komme seg gjennom bøkene.

Min subjektive mening er at Tiller, rent objektivt sett er Norges beste forfatter. Og når han nå skriver bøker det er mulig å lese er det bare å håpe at Arbeiderhjerte får mange oppfølgere.

Jeg eksluderer 5 av 6 klasseforædere for fraksjonsvirksomhet for denne boka.

No Explosions

To enjoy
fireworks
you would have
to have lived
a different kind
of life

Naomi Shihab Nye

The Tiny Journalist
Poems