Bokelskere.no

Fra meg får Kim Leine kritikk på to sentrale områder og ros på ett.

Siden det heter seg at man skal begynne med det positive, vil jeg si at Leine har kunnskap om sitt tema. Et viktig tema jeg har visst lite om; grønlendernes liv, misjoneringen de ble utsatt for, forholdet mellom Grønland og Danmark. Interessant og viktig stoff, som til dels er godt behandlet.

Den mest i øyenfallende svakheten er språket. I partier skriver Leine levende og godt, i andre partier er språket nærmest platt og skjemmet av klisjeer. Leines ordvalg har vært mye diskutert. Jeg har ingen problemer med grove ord og nærgående beskrivelser, spørsmålet er hvordan ordene brukes. Har de en relevant funksjon? I denne boken lesses de på, uten å ha en slik funksjon. En sykdom blir ikke mer lidelsesfull om forfatteren pøser på med kroppsvæsker i alle mulige konsistenser. Mangler Leine dekkende ord for det han vil formidle, eller er han, satt på spissen, ute etter å skape sensasjon?

Flere har, med rette, kritisert den norske oversettelsen. Siden Leine selv har oversatt boken fra dansk, må han også ta ansvaret for dette. Behersker ikke Leine sitt morsmål skriftlig godt nok, eller har dette gått for fort for seg, uten kyndig konsulenthjelp?

Den alvorligste svakheten ligger i personskildringene. Jeg når i altfor liten grad inn til romanens personer. Jeg tror rett og slett ikke helt på dem. De angår meg i liten grad, til tross for alle prøvelsene de gjennomlever. Argumentet om at dette ikke er en psykologisk roman, er etter min mening irrelevant. Ta for eksempel Raymond Chandler som skriver hardkokt, amerikansk krim – hans personer er virkelig levende og troverdige!

Et hederlig unntak er det dramaet som foregår mellom kateket Bertel, hans sønn og madame Haldora Kragstedt. Her gir Leine oss et gripende bilde av kampen mellom det grønlandske og det danske, urbefolkningen og den innvandrete overklassen/makten. Denne skildringen vekket mine følelser.

Selv om det er mye bra i boken, overskygger dessverre det negative det positive for meg. Jeg har derfor vansker med å forstå hvorfor boken fikk Nordisk råds litteraturpris i 2013, og de overstrømmende anmeldelsene. Det hadde vært interessant å vite hvordan ettertiden vil bedømme den. Vil den leses om femti år?

Bjørneboe!

Hvem er du.

Laxness!

Kain skal jeg kjøpe enten det går slik eller sånn med lesesirkelen! Som deg - Saramago er en av mine absolutte favoritter. Jeg har lest det meste som er oversatt til norsk, men mangler fortsatt enkelte; bøker som er vanskelig å få tak i, også antikvarisk. Hjertens takk for tipset!

Jeg er igjen falt av lasset, og skjønner at du antakelig er kommet lengre enn meg.
"Trøysam" måtte jeg faktisk slå opp (bær over med en pike fra Majorstuen); "trivelig" er faktisk det siste jeg vil forbinde Leines tekst med.

«Jeg hører derfor gjerne hvordan dere andre leser de 11 bud – dvs. del 2.»

Det er et omfattende og interessant spørsmål du reiser, Randi. Jeg har lest t.o.m. det 7. budet og prøver meg på noen tanker omkring spørsmålet dit. OBS SPOILER, noe handling blir avslørt.

Forfatteren har gitt del 2 tittelen «Koloni & katekisme», som kanskje kan omskrives til «Liv og lære». Han lar hvert av de elleve budene (jeg har lært at det er ti bud i Moseloven; det ellevte er ukjent for meg) stå som inngang til hvert sitt kapittel. Til en viss grad avspeiler kapitlene innholdet i budene og reflekterer over dem, eller kanskje rettere hvordan budene blir brutt eller omgått. Dette glir naturlig inn i bokens handlingsløp.

Kirkens dobbeltmoral avdekkes, f.eks. i kapittel 1 «Svermere» som har budet Du skal ikke ha andre guder enn meg knyttet til seg. Med hvilken rett kan kirkens menn refse profetene i Evighetsfjorden, Habakuk og Maria Magdalena? Praktiserer ikke de en vel så gudfryktig og oppriktig kristentro som Kirken?

I kapittel 3 «En smijernsport» får budet Du skal holde hviledagen hellig nærmest en ironisk klang i mine ører. Det er nettopp på den hellige hviledagen smeden forgriper seg på madame Haldora Kragstedt (mer eller mindre med hennes vilje),

Kapittel 6 «Hymnens lenker» er knyttet til budet Du skal ikke bryte ekteskapet. Men hva med stakkars bøkker Dorph som ikke vil noe annet enn å gifte seg, slik at han og elskede, en innfødt kvinne, kan slippe å leve «i synd». «Jeg er en god kristen,» hulker bøkkeren. Men kongebrevet som gir dem tillatelse til ekteskap, lar vente på seg i år etter år.

Del 2 spenner over perioden 1785-93. I disse årene gjennomgår magister Morten Falck en utvikling (et lite forbehold, jeg er bare kommet 1791). Han får en økende sympati for de innfødte, en forståelse for kvinnenes stilling, og han vil hjelpe de svake, selv om det kan koste han dyrt. Konfliktens mellom Falck og koloniens øvrighet, spesielt kjøpmann og kolonibestyrer Kragstedt tilspisser seg,

Epilog II For et øyeblikk ble løgnen sannhet

Aljosja dreg til Mitja på sjukehuset. Etter ei stund kjem Katja, og etterpå Grusjenka. «Men det er ikke du som trenger min tilgivelse, men jeg som trenger din», seier Katja til Mitja. Grusjenka vil ikkje tilgi Katja. Nykelreplikken er vel noko Aljosja seier til bror sin tidleg i kapittelet:

Gjennom lidelse ønsket du å bli gjenfødt til et nytt menneske. Men
hvis du tar på deg dette tunge martyrkorset, vil du bare føle skyld i
ditt indre. Og denne skyldbevisstheten vil kanskje være en større
hjelp til å bli et nytt menneske enn dine kvaler der borte.

Så fint at de Beauvoir har valt eit sitat frå Karamasovbrørne som motto for Le sang des autres, denne store romanen om ansvar: Når starets Sosima får den siste oljen og talar til dei som er samla i cella, seier han nemleg dette: «Dere skal elske hverandre, […]. Dere skal elske Guds folk. […] hver enkelt av oss er skyldig for alle og for alt på jorden, […] hvert enkelt menneske er skyldig for alle mennesker og for hvert enkelt menneske på jorden. […] Vær ikke redd for synden om dere bare erkjenner den og føler oppriktig anger.»

Jeg er omtrent på side 350, men nå blir det noen dagers opphold pga. en reise.

Femte bud «Du maa icke begaa Drab». Ja, her er det absolutt duket for debatt.
Jeg nøyer meg (i første omgang) med å vise til et par lenker: Ikke send meg til en kone, doktor og boken av Ellen Aanesen med samme navn, samt Aldri mer strikkepinner.
Jeg må innrømme å aldri ha hørt om Morten Falcks skrekkelige metode.

Nå det er sagt, vi skal vel ikke vike tilbake for noe tema her i lesesirkelen.