Bokelskere.no

Yepp, tittelen må være ironisk ment.

Jeg har lest ut boken og er godt i gang med bind 2, «Sista rompan» («Morgen kommer» på norsk, «Rørte vande» på dansk, litt forvirrende for bibliotekaren, og meg,), for dette ga mersmak!

Men jeg er på ingen måte ferdig med «Guds barmhjertighet». Her er det så mange dimensjoner og temaer; jeg oppdager stadig noe nytt jeg ønsker å gå nærmere inn på. Blant annet dette du nevner om samenes religiøsitet og levemåte og forholdet mellom den samiske og den svenske befolkningen.

Enig med deg også når det gjelder skildringene – Ekman fører en ypperlig penn.

Jeg prøver å finne informasjon om forfatteren, hennes bakgrunn og liv mv., Men finner nesten bare om hennes forfatterskap og priser hun har fått. En tilbaketrukket person, eller jeg som er for dårlig til å lete …

(t.o.m. side 76)

Så var det tittelen på dette første bindet i trilogien da, «Guds barmhjertighet».

Avspeiler den en form for ironi eller kritikk? For det er ikke lett å få øye på noen gud som forbarmer seg over menneskene i fjellbygda. Deres strev, fattigdom sult og frost. Kvinnenes utallige barnefødsler. Gammelpresten ligger slagrammet og utenfor alt. Prestefruen er det heller ikke mye hjelp i. Den ventede nypresten og Hillevis hemmelige forlovede, Edvard Nolin er en unnvikende figur, mest opptatt av sitt gode navn og rykte, sine egne sjelekvaler og etter hvert å more seg med fiffen.

Så vidt jeg har fått med meg, nevnes uttrykket bare ett sted i romanen. Etter den grufulle fødselen i Lubben påbegynner Hillevi et brev til forloveden for å be om råd. Presten må være den riktige personen å spørre. Men hun ombestemmer seg (hvorfor kan vi gjøre oss våre tanker om), åpner ovnsdøren og leser det lille hun har fått sammen:

«Min älskade Edvard! Det har hänt någonting förskäckligt.Hon stoppade in pappret och det flammade up och bågnade svartbrunt. Senn föll det ihop i askflagor.

Guds barmhärtighet, Edvard. Guds barmhjärtighet.» (side 76)

Ligger det en religionskritikk her?

(t.o.m. side 95, SPOILER)

Jeg er enig; den døde varghunnen og de døde ungene hennes kan ses som et varsel eller frempek om Hillevis liv i fjellbygda. Om det krevende, tunge og ensomme arbeidet. Jeg er imponert over hvor levende og troverdig Ekman beskriver jordmorgjerningen. For et billedskapende språk hun har. Her må det ligge et grundig arbeid bak.

Hillevi greier å redde barnet og moren (eller skal vi se de to barna; den fødende er jo selv et barn) i Lubben. Hun laster likevel seg selv for det tragiske utfallet, som hun ikke klarer å avverge.

Når Hillevi senere aksepterer ulveskinnet, gaven, Trond Halvorsen gir henne, representerer det, slik jeg leser dette, en større aksept. En aksept av mannens omtanke og kjærlighet, og kanskje også av det livet hun har valgt.

Det er mye ulv i Jämtland og den er stadig til stede i fortellingen, som jaktbytte, rovdyr som tar samenes rein, den «lömske og fege» ulven som lusker rundt husene. Og vi hører en gammel fortelling om en mann som blir til en varulv.

Så er det Risten/Kristin da. (side 93-95)
"Jag minns Laura Anuts ord när jag berättede för honom om fotografiet och om den väldiga högen av död fögel.
Dom ta för sig, sa han.
Dessa ord, förstod jag, gällde för fler än jaktherran. Men etteråt kunne ja, så barn jag var, inte se på samma sett på bilden av deres jaktlycka. Jag hadde fått vargklon i hjärtat.»

Barnet Risten synger om vargkloen, på «fel språk, för det var det enda jag kunde riktig nu». (svensk) Og når hun ser tilbake på sitt liv: «Nu er jag ju gammal och vargkloen har jag i hjärtat varenda natt.»

Henspiller disse avsnittene på Ristens samiske identitet, på splittelsen mellom det samiske og det svenske i henne? Og hvem flere er det som «ta för sig»? Svenskene? Ulven?

Bind 2 er bestilt!

Hvorfor heter trilogien, som denne boken er den første i, "Vargskinnet"?
(Jeg har lest t.o.m. side 95 - SPOILER)

På sin reise fra Uppsala til Jämtland blir den nyutdannete jordmoren Hillevi Klarin vitne til at en mann parterer og flår en ulv. Han er full, beter seg rått og brutalt. Ulven, en hunulv, er drektig, og mannen slenger fem fostre ut av henne. Hendelsen gjør stå sterkt inntrykk på jordmoren at hun blir fysisk dårlig. Når hun dagen etter skal reise videre, vil mannen, skysskar Halvorsen, gi henne skinnet; han synes hun er for dårlig kledd for ferden med hest og slede vinterstid.

"Ha fröken åkpäls?
Hon skakade på huvudet. Det enda i pälsväg hon hade var en gammal nutriakrage.
(…)
Här ska na få. Te åkpälsen sin. Så småningenom, sa han. Vackra frökna.
(…)
Hon sprang mot dörren men snavade också hon på byltet. För det var någet halvmjukt. Hon vågade inte känna på det. Handen darrade lite när hom trevade fram en ask tändstickor på skänken och strök eld. Hon brydde sig inte om att tända lampan för hon såg ändå. Till och med ögonhålen såg hon och den grå raggen och blodstrimmorna på den våta insidan." (s. 16)

Underveis nordover peker Halvorsen ut stedet der han og hans jaktkammerater skjøt ulv. Han er uvitende om sin passasjers opplevelse i gjestgiveriet i Östersund.

Først på side 91 dukker vargskinnet opp igjen, på et fotografi. Det er Hillevis fosterdatter, samepiken Risten/Kristin som fører ordet:

"Slutligen Trond Halvorsen.
Där står han. Svart kostym, kraglös vit skjorta, kängor, rundkullig hatt. Håret synes inte. Det är antagligen ordentligt kortklippt. Ingen mörkskugga på kinder eller haka heller. Man kan tänka sig att han stått länge med rakkniv och spegel invid fönstret hemma i Svartvattnet. Han håller sin piska i vänstre handen, så häst och kärra är väl inte långt borta. Kanskje vid husknuten. Med den andra handen håller han opp et stor vargskinn.
Så kom han tilbake med vargskinnet då. Gåvan som hon hadde avvisat. Men nu ser det snyggt
og berett ut. Att hon behold det vet jag."

Og Risten legger til for egen del:
"Jag hade fått vargklon i hjärtat." (s. 94)

Vi kjenner ulven fra mytologien og eventyrene, i mange ulike roller, som ondskapsfull og blodtørstig, som omsorgsfull, sosial og hengiven, og som et slags åndelig vesen som kan sette mennesket i kontakt med gudommelige krefter. Jeg merker meg spesielt at sjamaner kan ha skytsånder i ulveskikkelse (siden er det mange samer i området, men om det har noen betydning, vet jeg ikke.)

Les mer her og her.

Hvilken rolle spiller vargskinnet i de tre bøkene? Har det en spesiell symbolsk betydning? Er skinnene verdifulle tidlig på 1900-tallet? Hvorfor har Ekman valgt et ulveskinn som gjennomgangselement?

Ha, ha, mange gode (!) forslag i første innlegg, Jostein. Her er flere, det ene mer platt enn det andre, så om forlagene skulle være i beit …

• Huden er guden (for øvrig vårt største organ)
• Teser om neser
• Gåten med gråten
• Sangen om øregangen / gallegangen

Kroppen til toppen

Det første som slår meg (når jeg nå endelig er i gang) er den eventyraktige stemningen Ekman maner frem i første «kapittel», i gjestgiveriet i Östersund. Det ligger en uro, en tone av noe uforløst, usagt under det hele. Alle luktene, lydene, ildskjæret gjennom glasset kaminen, de gåtefulle portrettene på veggen. «Lappgubben» som stadig sitter på gulvet og "luller" på sitt eget språk. Vinterstormen og drikkekalaset. Jeg kom i tanker om Gösta Berlings saga av Selma Lagerlöf.

Hillevi er så trøtt, så trøtt. Tankene om valgene hun har tatt, alle inntrykkene, forventningene til henne (både uttalte og uuttalte), driver henne inn i en slags transelignende tilstand. «Hon tänkte: så snart jag kommer till mitt eget blir jag mig sälv igjen.» (side 8).

Ekman gjør bruk av elementer fra eventyret. «Tre gånger medan Hillevi satt och väntade på att det skulle bli bäddat däroppe slog det i ytterdörren och stövlade på golvet. Tre gånger stracks ansikten in och tittade på henne.» (s. 9). Og først den tredje morgenen kommer hun og skysskaren Halvorsen endelig avgårde. Tallet tre kjenner vi fra eventyrene; de tre bukkene Bruse, Per, Pål og Espen Askeladd og reveenkas tre friere. Det er heller neppe tilfeldig at det er en ulv, en varg som blir hengt opp og flådd i gården, et dyr det er knyttet så mange myter til.

Hillevi har tatt et bevisst valgt om å bli jordmor, et av de tidligste yrkene for kvinner. Et yrke det er knyttet en egen autoritet til. Når hun skal skrive seg inn på gjestgiveriet, er hun i ferd med å skrive Frøken bak navnet sitt. Men vertinnen insisterer: «Skriv barnmorska (…) Dä blir som ett minne. Då förstod hun at det var en stor sak att hon kommit.» (s. 9)

Det er mye som blir sagt, og mye som ligger under på disse første sidene.

Etter Ingunns «advarsel» lånte jeg en svensk utgave på biblioteket, som jeg leser. Har den norske fra bruktbutikken ved siden av.

Her står klisjene i kø – for å følge opp med ytterligere en. Det er grenser for hvor mye honningmykt-, brunt og gult, dådyrøyne, sensuelle anstrøk og overtoner, hvor mange følelser som bølger, skyller inn i/gjennom en person, så hjertet brister, blod fryser til is i årene, en føler seg som et dyr i bur osv. en roman tåler. Det er synd for dette kunne ha vært en fin og interessant fortelling fra Italia under 2.verdenskrig.

Forfatteren lar et sted hovedpersonen Elodies fiolinspillende pappa uttale: «En musiker vet alltid hva som ligger i underteksten». (s. 121). Også en forfatter bør kjenne undertekstens betydning. Men dessverre, Alyson Richman overlater svært lite til leseren og utmaler det meste.

Jeg ser at mange liker denne boken svært godt, og det kan jeg til en viss grad forstå. Men for meg ødelegger språket med alle de forslitte og platte uttrykkene, samt forutsigbarheten så mye at terningen lander på en 3-er. Dette er mitt første møte med forfatteren, og sannsynligvis det siste.

Så fint at du er blitt glad i Karin Bang! Jeg har verken lest Blues eller Soria Moria og hører gjerne hva du synes når du kommer så langt.

Ha, ha, du har så rett. Bare sunt å få røsket opp i sine fordommer. «Forfriskende» er ordet!
Men så er tusenkroners-spørsmålet - hva er «tilstrekkelig ferielektyre» (for det er ikke sånn at jeg med viten og vilje pakker for få bøker ...).

Heldigvis røsket jeg med meg et ukeblad, med kryssord, på Gardermoen så jeg har noe til hjemreisen :-))))

Denne helgen leser jeg den tredje av tre bøker jeg normalt ikke ville ha lest, på like mange uker. Jeg har nemlig en inngrodd skepsis til bøker med bestselger-stempel, 6-er-terninger og rosende anmeldersitater klistret utover omslaget. Så ofte har jeg erfart at denne typen bøker er oppskrytt. Ikke leser jeg krim heller … Nå har det seg sånn at jeg (atter en gang) har dratt på ferie med altfor lite lesestoff. Og – i hotellets skrinne oppsamlingsbibliotek fant jeg perler!

Akkurat nå humrer og ler jeg meg gjennom En mann ved navn Ove (det siste alternativet). Det er ikke ofte jeg ler høyt når jeg leser (siste gang var vel Steinbecks Alle tiders torsdag), men her er det bare å gi seg over. Jeg siterer anmelderen i Sandefjords blad: «En mann ved navn Ove er et lavmælt brak av en bok» og Adresseavisen «Den såre klangbunnen og dype menneskeligheten i boka gjør den til mye mer enn overflatisk moro».

Førstevalget i «hotellbiblioteket» var Mors gaver av Cecilie Enger. En meget god bok med handling på flere plan; a) gaver som et sosialt fenomen, og hvordan de kan ses som et bilde på vår velstandsutvikling, b) forfatterens spesielle familiehistorie, og ikke minst c) forholdet mellom forfatteren og hennes demenssyke mor, så gripende og respektfullt beskrevet.

Den andre boken var Kledd naken av Agnes Lovise Matre, som jeg også har nevnt i en annen tråd. Dette var virkelig rystende lesing; en bok jeg ikke kunne legge fra meg. På én måte minnet den meg om Den brennende sengen som jeg leste da den kom tidlig på 1980-tallet. Hvorfor kan hun ikke bare gå, var spørsmålet den gangen. Gå fra sin tyranniske/psykopatiske ektemann. Hvorfor anmelder ikke kvinner voldtekt, står sentralt i Matres bok. Hvorfor er det å fortelle om å ha blitt voldtatt, fortsatt så tabubelagt. Jeg synes Matre beskriver de psykologiske mekanismene som kan gjøre seg gjeldende hos en voldtatt kvinne, på en meget troverdig og gripende måte. Begge bøkene har gjort dypt inntrykk.

Hilsen hun som aldri lærer, og faktisk har fått noe bra ut av det

En gang i blant kommer det noe bra ut av å ta med seg for få bøker på ferie.

Jeg har for mange år siden sluttet å lese krim, og jeg hadde ikke hørt om forfatteren Agnes Lovise Matre. «Kledd naken» valgte jeg i «hotell-biblioteket» etter å ha lest din og andres omtale. Dette var virkelig rystende lesing; en bok jeg ikke kunne legge fra meg.

På én måte minnet den meg om «Den brennende sengen» som jeg leste da den kom tidlig på 1980-tallet. Hvorfor kan hun ikke bare gå, var spørsmålet den gangen. Gå fra sin tyranniske/psykopatiske ektemann. Hvorfor anmelder ikke kvinner voldtekt, står sentralt i Matres bok. Hvorfor er det å fortelle om å ha blitt voldtatt, fortsatt så tabubelagt. Jeg synes Matre beskriver de psykologiske mekanismene som kan gjøre seg gjeldende hos en voldtatt kvinne, på en meget troverdig og gripende måte.
Begge bøkene har gjort dypt inntrykk.
Tusen takk for omtalene.

Så hyggelig! Som dere ser, spriker terningkastene. Før eller senere kommer jeg nok til å lese boken :-)

Interessant liste. Hva med George Sands En vinter på Mallorca om Frédéric Chopin. Jeg har ikke lest denne, men har den stadig på ønskelisten.

Ja da, jeg vet det. Men det var litt fristende likevel :-)

Hvis fargene ikke henspiller på noe helt annet, da!

Det russiske flagget er for eksempel i rødt, hvitt og blått... :-)

Jeg er ikke helt ferdig med tredje bok, men Ingrid er ved målet (tror jeg) og har overnattet på en gård. «Hun reiste seg og gikk inn i rommet ved siden av. Det lignet det hun selv sov i, men hadde andre farger, også møblene hadde andre farger. Hun fortsatt inn i det neste, som også lignet hennes. Og inn i en tredje farge.» (side 144-145)

Om omslagsfargene er designerens eller forfatterens ide vet vi ikke, men designeren har neppe valgt farger uten at forfatteren har vært enig. Så kan vi jo kose oss med å filosofere over fargenes symbolverdi!

Også jeg er opptatt av bokomslag og har tenkt på de tre fargene. Er det en sammenheng her, må det sannsynligvis fra starten av ha vært meningen at det skulle komme tre bøker. Og hva hvis det kommer en fjerde …

Personlig synes jeg symbolikken i omslaget til første bok, «De usynlige» er interessant – jentungen som står på en stol.

«Da Barbro vokste opp på Barrøy hadde ikke jentene stol. De sto ved bordet og spiste. Av kvinnene i huset var det bare mora, Kaja, som satt, og det begynte hun med først etter at hun fikk sin første sønn. Da Kaja døde, ville Barbro ha stolen hennes. Men Hans ville overlate den til Maria, som han akkurat hadde giftet seg med. Kort etter giftet også storebror Erling seg og flyttet til en annen og rikere øy. Dermed fikk både Barbro og Maria stol, omtrent samtidig. Og allerede da Ingrid var tre, lagde faren stol til henne også, med armlener, som de kunne legge en fjøl over, som hun kunne sitte på, og ha føttene på setet, til hun ble så stor at de kunne fjerne den. En epoke var over.» (side 121)

og
«Alle kvinner har en kiste, det har de hatt lenger enn de har hatt stol.» (side 112)

Det forteller mye om utviklingen i vår tid at kvinnene, inntil for omkring hundre år siden, måtte stå og spise (gjerne på kjøkkenet) mens mennene satt til bords.

Etter at Jacobsen spente forventningene høyt med «De usynlige» ble dessverre «Hvitt hav» en nedtur for meg. Jeg har lest «De usynlige» tidligere og bestemte meg for å lese hele trilogien fortløpende. Første bok holdt seg ved andre gangs lesing og beholdt mitt terningkast 6. En aldeles nydelig bok!

Jacobsen forteller en god og viktig historie, men «Hvitt hav» har etter min mening skjemmende svakheter. Jeg så jeg frem til at vi skulle følge Ingrid, trilogiens gjennomgangsperson, tett på livet. Min hovedinnvending er nettopp at jeg ikke får helt tak i Ingrid, hvem hun er og hvordan livet arter seg for henne, på det indre plan. I partier av boken opptrer hun som en lederskikkelse, andre ganger ter hun seg forunderlig meningsløst. Nå er jeg fullstendig klar over at alle våre handlinger ikke er rasjonelle og forståelige. En forfatter som evner å gi våre tilsynelatende irrasjonelle handlinger en viss mening og å sette dem inn i en sammenheng, skaper interessante og levende mennesker. Her synes jeg Jacobsen har sviktet Ingrid.

I «De usynlige» er personbeskrivelsene enkle, replikkene få og knappe. Menneskene sto likevel frem for som levende og troverdige. Noe av dette jeg savner jeg i «Hvitt hav». Her entrer litt for mange mennesker scenen uten at vi får noe klart bilde av dem.

Jeg synes også språket har mistet noe av sin poesi. I partier virker det nærmest oppramsende (mulig dette er tilsiktet, men jeg synes ikke det fungerer godt). Enkelte klisjeer har fått passere og jeg er ikke imponert over bildebruken.

Jeg er enig med deg Randi i at denne boken virker mindre gjennomarbeidet og strukturert enn den første. Når alt dette er sagt, må jeg likevel understreke at «Hvitt hav» er en god og absolutt lesverdig bok! Jeg ser frem til å følge kystfolket videre i «Rigels øyne» (og skal prøve å gjøre det med et åpent sinn).