Bokelskere.no

Bøkene er levert tilbake på biblioteket, så jeg må ta dette på husken. Jeg sitter igjen med at røtter og tilhørighet er et viktig og gjennomgående tema i Vargtrilogien. Er enig med deg i vurderingen av de personene du nevner. Når Risten, Elis og Ingefrid finner tilbake til sine røtter, tar de i bruk disse navnene. Som du er inne på i et annet innlegg oppfatter også jeg at de er «mer seg selv», frodigere og tryggere i disse sammenhengene. Men sannelig om jeg vet!

Mannen til Myrten, Dag Fjellström skriver sine bøker under pseudonymet Dag Bonde Karlsson, uten at jeg vil legge noe mer i det.

Så fint å høre, takk! Jeg satte Kvinner som hater menn og Ikkje ver redd for sånne som meg på ønskelisten etter å ha hørt Ole Torps intervju med forfatteren Sumaya Jirdi Ali på fjernsynet.

Uten å ta stilling til din kritikk, vil jeg opplyse om at Kolofon er et såkalt selvpubliseringsforlag, det vil si et forlag der hvem som helst (som kan betale) kan utgi sin egen bok. Kolofon har ingen redaksjon (slik ordinære forlag har) og foretar dermed heller ingen redaksjonell kontroll av eller noe redaksjonelt arbeid med manuskriptene. Forfatteren betaler selv for utgivelsen og står selv ansvarlig for hele boken – innholdsmessig og språklig.

Det finnes flere selvpubliseringsforlag og de har vært gjenstand for en viss debatt.

Flotte og interessante fortellinger i en krevende oversettelse – jeg er enig med deg, Karin.

Noe helt annet;
Ble Odd Børresen inspirert av William Heinesen til å skrive sitt uforglemmelige «Jeg hater måker»? Hør bare hva Heinesen skriver om de selvsamme fuglene i fortellingen Våt heimstad:

«I eitt og alt er måsen havsens barske og vondlyndte representant; som
kjent er han en imponerande flygar, og uendeleg rein og velhalden ser
han ut, proper som eit nystroke pyntehandkle i eit mønsterkjøken. I
det heile er han ein borgarleg fugl, han er velkledd, er alle stader,
kosmopolitisk, ikkje særleg merkverdig, og berre dei færraste menneske
gjer seg nokon tanke om den grenselause grådigskap og frekkleik som
bur i brystet på ein måse, og om den djevelske hardhug han hyser i
harta sitt.» (side 149)

Er det det siste (berre dei færraste menneske osv.) Børresen ville gjøre bot på når han utrettelig gjentar måkenes grådige «Skal ha, skal ha!»?

Min tanke er at Ekman vil fortelle noe om sine personer ved å la dem skifte navn – noe om deres søken etter identitet og tilhørighet, etter svar på spørsmålene; hvem er jeg, hvor hører jeg hjemme. Når Elis Eriksson lever som «navnløs», er han på rømmen. Han rømmer ikke bare fra en voldelige far, men tar, slik jeg leser det, avstand fra hjemmet i Lubben. Han orker ikke, vil ikke identifisere seg med livsførselen der hjemme. Når det nye navnet Elias Elv litt tilfeldig dukker opp, lar han det skje og tar navnet som sitt eget.

Artig at du trekker frem de gamle russernes romanfigurer! Der er det sannelig nok av navn å holde styr på. Jeg oppfatter at dette har mer med russisk tradisjon å gjøre enn med psykologiske årsaker. Hva tror du/dere?

MULIG SPOILER – BIND 3

I Ingas / Ingefrieds historie (bind 3) finner jeg den samme problematikken som i Elis’ historie. I Ingas søken etter sine røtter og sin identitet, spiller hennes ulike navn en viktig rolle.

Denne boken likte jeg! Jeg har hatt «Kammerpiken» liggende lenge, blant annet på grunn av flere kritiske omtaler her. Forfatteren gir oss et interessant innblikk i en ellers lukket verden, et rørende portrett av en prinsippfast og pliktoppfyllende kvinne, et tidsbilde og et inntrykk av hvordan britene så på nordmenn. Jeg kan skjønne at du synes det blir for mye «kjoler og staffasje». Skal jeg være riktig kritisk hadde jeg gjerne sett at forfatteren valgte ut enkelte av dronning Maud nydelige plagg og beskrevet dem enda mer detaljert, så jeg kunne se dem for meg.

En biting; i et avsnitt på side 126 står følgende:
« (… ) Olivia (ved Appleton House, England) i hemmelighet hadde stilt sin egen arbeidsomme og butte kropp til disposisjon til forskningen. Pengene hun månedlig fikk for å spise noen små tabletter hun ikke riktig visste hva gjorde med henne, men som kanskje kunne vise seg å være nyttige for mennesker som hadde noe forskerne kalt løpsk celledeling, ga hun til svigerdatteren. Kvalme og tynnere hår trakk hun på skuldrene av.»

For meg høres dette ut som et forsøk med å prøve tabletter med cellegift for kreftbehandling på en frisk kvinne. I så fall et forkastelig forsøk jeg gjerne skulle ha visst mer om.

Litt pussig, også «Tæring» dekker hele Skogstads sykdomsperiode fra 1953 av. Siste notat fra hans lege er fra 1983 (vi får legens notater parallelt med forfatterens egen historie). Og også «Tæring» inneholder mye om sykdommen, behandlingen og pasientene generelt sett. I tillegg er 2. verdenskrig viet en del plass. Det kan virke som om de tre bøkene omhandler mye av det samme og spenner over samme tidsperiode, men med ulik innfallsvinkel.

Dag Skogheim har skrevet flere bøker over samme tema. Har du lest «Tæring» – en interessant og god bok det også. Fint at du trekker Skogheim frem!

Jeg ser at «Blod på hvit rose» skal være tredje bok i en trilogi om tuberkulosens plass i historien, men det er uklart hvilke som er de to første. Vet du det?

Et påfallende trekk ved Vargskinnet-trilogien er at flere sentrale personer bærer flere navn. Fortellerstemmen Risten heter også Kristin, gift Klemetsen, Elis Eriksson, skifter navn til Elias Elv, og Myrtens (Halvorsen/ Halvarsson/Fjellström) datter Ingefried veksler mellom det navnet og Inga Mingus/Fredriksson. Flere?

Dette er neppe tilfeldig og det kan være interessant å tenke litt over hvorfor.

Hvorfor lar forfatteren sine personer fremstå under ulike navn? Hvilken betydning har navnet for et menneskes identitet og oppfatning av seg selv? I siste bind «Skraplotter» reiser Ingefried spørsmålet om hvordan man vet hva som er ens riktige navn. Ja, hvordan vet man det?

Også personenes språk, som vi har vært inne på, langt nede i første tråd, er med på å bygge identitet.

Tusen takk for tips om et nytt antikvariat (videreformidlet av Jostein)! Og det bare en kort biltur herfra. Hilsen Lillevi

Om jeg ikke fant bøkene, fant jeg i hvert fall et nytt antikvariat! Og det bare en kort biltur herfra. Hjertelig takk, Jostein.

Ja, der ligger den som "Solgt" hos Ruuds! Du fikk visst tak i den siste (og eneste?) på svensk i norske antikvariater. Innbundet attpåtil. Heldige du - da er det bare å se om en anledning skulle by seg for oss andre :-)

Så fint at du er fornøyd! Dette er bøker også jeg kunne tenke meg å ha.
Mitt spørsmål går til deg og Jostein, har dere fått tak i de tre bøkene på svensk? I så fall hvor?

Som om det ikke er sprik nok mellom den svenske og den norske tittelen – på dansk heter det andre bindet «Rørte vande».

Jeg røper vel ikke for mye når jeg sier at «Siste rompan» er et uttrykk fra tømmerfløtingen, det siste tømmeret som fløtes ut. I Jämtland går den aller siste «rompan» i oktober 1967. Lastebiler tar over, og en epoke i skogen er slutt (s. 374). «Morgen kommer» er en strofe fra en sang Risten kan, og som til en viss grad sier noe om situasjonen. «Rørte vande» finner jeg ingen forklaring på. En slags oppbruddstemning?

Ekman sier selv om Vargskinnets tre titler: «De forskjellige titlene tar utgangspunkt i hvordan hovedpersonene har overlevd og overlever økonomisk. Til å begynne med er det altså på «Guds barmhjertighet». Andre bok har den svenske tittelen «Sista rompan», som henspeiler på den siste tømmerfløtingen før sagbruket ble lagt ned, mens det i våre dager er slump, eller «Skrapelodd», som avgjør i et samfunn der både Gud og Staten er forsvunnet.

Klassekampen august 2004.

Jeg har vært syk og har hatt god tid til å lese - kunne heller ikke slippe menneskene fra Svartvattnet - og er derfor godt i gang med bind 3. Kan gå god for kvaliteten! Jeg vil gjerne diskutere bøkene med dere i lesesirkelen.

Håper virkelig at lesesirkelen kan fortsette - med deg Kjell, ev. en ny leder.

Jeg fant et sitat som kanskje kan kaste et nytt lys over tittelen.

«Ekman snakker om hvordan barmhjertigheten bor i alle - uavhengig av livssyn.
- Det er den som gjør mennesker til noe mer enn dyr: At vi kan se ut over våre egne behov og hjelpe andre. Nå ser kanskje ikke verden ut til å være preget av barmhjertighet, men vi vet at det er mange som forsøker, mange som ser at Gud er i din neste. Religion er ingen ensom ting. Det er å vende seg mot menneskene og erkjenne at de har mer bruk for deg enn det Gud har.»
Klassekampen 22.11.07

Har tittelen en annen og dypere mening, som å se Gud i sin neste?

Gripende om livet i Jemtlands skoger

Guds barmhjertighet av Kerstin Ekman (f. 1933) er en gripende bok om menneskene og livet i Jemtlands skoger i første halvdel av 1900-tallet. Historien veksler mellom å bli fortalt av en allvitende forfatter og en jente av samisk opprinnelse, Risten/Kristin. Den rommer så mange dimensjoner og berører mange av livets grunnleggende spørsmål.

Den nyutdannete jordmoren Hillevi Klarin (25 år) bryter opp fra Uppsala og reiser til Jemtland for å praktisere sitt yrke (et av de første for kvinner). Valgene har hun tatt mot sine fosterforeldres klare råd. Underveis blir hun vitne til at en mann parterer og flår en ulv. Han opptrer rått og brutalt. Ulven, en hunulv, er drektig, og mannen slenger fem fostre ut av henne. Hendelsen gjør et sterkt inntrykk på jordmoren. Når hun dagen etter skal reise videre, vil mannen, skysskar Trond Halvorsen, gi henne skinnet; han synes hun er for dårlig kledd for ferden med hest og slede vinterstid. Men Hillevi betakker seg.

Den døde vargen og de døde ungene hennes kan ses som et frempek om Hillevis liv i fjellbygda. Om det krevende, tunge og ensomme arbeidet. Jeg er imponert over hvor levende og troverdig Ekman beskriver jordmorgjerningen. Når Hillevi senere aksepterer vargskinnet, gaven, Halvorsen gir henne, tolker jeg det som en videre aksept. En aksept av mannens omtanke og kjærlighet, og av det livet hun har valgt.

Vi blir kjent med mange mennesker og deres livshistorier. Én av dem som gjorde sterkt inntrykk på meg, er Elis, en guttunge bare når vi først møter han. Hundset og slått av faren og bestefaren. Et liv «på rømmen» og i sanatorier. Barna måtte bli tidlig voksne. Ekman skildrer sine personer med varme og kjærlighet. Det er nesten uunngåelig å bli glad i dem, i hvert fall føle en form for forståelse og sympati for dem, selv om de kan ha aldri så dårlige sider.

Samer har levd med sine reinsdyr i disse områdene i uminnelige tider. Det oppstår nødvendigvis spenninger og konflikter mellom den samiske og den svenske befolkningen, to grupper med ulikt levesett og språk og ulik livsanskuelse. «Dom är djur, sa hon. Inget annat.» Prestefruen gir her uttrykk for datidens rådende holdninger. Hillevi tar til seg en samisk jente, Risten, som hun mener vanskjøttes, og gir henne navnet Kristin. Risten/Kristin finner seg tilsynelatende godt til rette hos Hillevi, men hun bevarer hele livet sin samiske identitet. Hun dras mellom det samiske og det svenske, og hun blir aldri fullt ut akseptert som same.

«Långt senare berättade jag (Risten) för Hillevi vad gamla Elle sagt. Hur hon fött ensam ute i snön. Hur hon blött. De är inte riktigt som vi, sa Hillevi då. De känner inte på samma sätt. Men jag sa: vi? Vilka är vi?» (s. 59)

Det skaper en egen spenning i teksten at Risten kommer til orde, at vi flere steder nærmere oss de samme hendelsene og fenomenene fra ulike perspektiver.

I utgangspunktet tenkte jeg at tittelen måtte være ironisk ment. For det er ikke lett å få øye på noen gud som forbarmer seg over menneskene i fjellbygda. Deres strev, fattigdom sult og frost. Kvinnenes utallige barnefødsler. Her er hva Ekman selv sier om barmhjertigheten:

«Ekman snakker om hvordan barmhjertigheten bor i alle - uavhengig av livssyn.
- Det er den som gjør mennesker til noe mer enn dyr: At vi kan se ut over våre egne behov og hjelpe andre. Nå ser kanskje ikke verden ut til å være preget av barmhjertighet, men vi vet at det er mange som forsøker, mange som ser at Gud er i din neste. Religion er ingen ensom ting. Det er å vende seg mot menneskene og erkjenne at de har mer bruk for deg enn det Gud har.»
Klassekampen 22.11.07

Har tittelen en annen og dypere betydning, som å se Gud i sin neste?

Ekman kan sitt stoff og skriver med autoritet, overbevisende. Dette er interessant og lærerikt om utviklingen i vårt naboland fra tiden under 1. verdenskrig og frem til den 2. Det må ligge et omfattende forfatterarbeid til grunn. Ekman fører et mettet, bildeskapende, presist og poetisk språk. Jeg gir boken mine varmeste anbefalinger og terningkast 6.

Guds barmhjertighet er første bind i trilogien Vargskinnet. De to neste bøkene er Sista rompan (Morgen kommer på norsk) og Skraplotter. Bøkene har ikke bare åpnet øynene mine for en ny forfatter, men også en ny kunstmaler, den tyske ekspresjonisten Franz Marc (1880-1916), som Elis etter hvert finner frem til. To kunstnere av ypperste klasse!

Jeg leste Guds barmhjertighet i januar/februar 2018 i Kjells lesesirkel.

Interessante tanker. I «Sista rompan» står et avsnitt (et av flere vil jeg tro) som antakelig bygger opp under et slikt syn.

«Vem äger en skog? Det brukade Risten fråga. Den som har lagfarten eller den som har kunskapen om den? Den som känner dess lukter og hemligheter? Rävlyorna. Kantarellernas vita trådsystem i mossan. Myrråkarna där de vita och ömtåliga myltblommorna står ifred för frosten. Den som kan hugga ner den har bara makten. Inte rätten»

Her er en annen forfatter som har et spesielt forhold til skogen.

Får vi oppklart de fire språkene i bind 2, «Sista rompan»?
(Bind 2 «Siste rompan» t.o.m. side 250)

Risten/Kristin har lært normert svensk. To av språkene som både hun og Laula Anut kan, må være svensk/svensk dialekt og sørsamisk. Jeg får inntrykk av at det tredje kan være et samisk språk, et lite brukt/utdøende språk som bare de gamle kan (lulesamisk?) Om samisk.

«Jag kan inte berätta som de gjorde. Det fanns alltid någonting invid deras berättelse, som skuggan som följer en när man går. De sa inte allting rakt ut. Dette var jo människor som sällan talade sitt eget språk när någon annan hörde på. Men också när de var ensamma med varandra lät de försiktigheten råda. Kanske hade det blivit en vana, inte från småbarnsåren utan från urgamla tider.» (Bind 2, side 249)

«De var et folk som hade dragit sig undan. När de makade i glöden och blåste, när de vårdade sin eld och sitt tal byggde de ett skyddsverk kring det hemliga. De byggde av ord och det blev et språk tätt och vackert fogat som stenarna i en aernie. Men jag kom inte åt det. Jag var en rovkije, en daatje. Jag hörde inte dit.» (Bind 2, side 250).

Risten kan ikke dette språket, selv om hun forstår noe av det. Er det likevel så nært for henne at hun regner det som et av de fire språkene hun «har»?

For en klok, og sjarmerende, kvinne!
Og enda en ny bok på ønskelisten min.

Tusen takk! :-)