Bokelskere.no

– Du skulle heller vært bonde, du, sa Clara, og han lo og var fornøyd. Han var jo det innerst inne. Bonde! Utapå var han alt det andre. Skomaker, fabrikkeier, bystyremedlem, Godtemplar, formann i foreninger og ulike råd, medeier i bank og i elektrisitetsverket de hadde fått i gang. Men aller innerst, innenfor selveste bonden, var han far.

Plutselig, og uten forvarsel, kunne de også vende seg mot ham, tømme skolesekken hans, håne ham for at han var kalvbeint eller banke ham opp. Og jeg tror det var disse uforutsigbare kastene, det at han aldri visste hvor han hadde folk, som gjorde mobbingen så utålelig. De voksne gjorde det de kunne. Men det begrenset seg stort sett til holdningsskapende arbeid. Lærere hadde nemlig en ­rørende tro på holdningskampanjer den gangen. Det var liksom ikke det samfunnsproblem som ikke kunne løses med et treffende slagord og en button.

Man skulle i det hele tatt lete lenge for å finne en sterkere kontrast til tiårets eksesser enn denne dynamiske duoen. De gikk på konstant sparebluss og førte en så strengt gjennomført rasjonerings­politikk at selv Stalin ville blitt imponert. Det var bestandig iskaldt hjemme hos dem. De kastet aldri noe og resirkulerte absolutt alt. Matpapir ble glattet ut og klargjort til gjenbruk. Kaviartuben ble rullet rundt en blyant for å skvise ut de siste restene, og avskrap på tallerkenen greide Inger Anne på mirakuløst vis å få tilbake i tuben igjen. Enhver tube, fra tannpasta til majones og sauseposer, ble klippet opp for å tyne hvert molekyl ut av emballasjen. Og var det fire erter igjen på tallerkenen, ble de tatt vare på og omplassert til neste måltid. I matveien levde de som jegere og sankere. Pappa var av den oppfatning at enhver husstand burde være sjølberga. Til hver eneste middag serverte han enten fjellørret eller torsk han hadde fisket selv, og noen bittesmå knudrete poteter som de grodde i en komposthaug i hagen. Alle andre måltider var restemåltid, som besto av en spennende ny kombinasjon av de samme tre ingrediensene. Hvis ikke de serverte boksemat de hadde stående igjen fra krigen. Alt sammen ble skylt ned med billigbrusen Tab.

Fargeblindhet er et privilegium bare hvite kan unne seg

Åttitallet var også starten på den digitale tidsalder. Datamaskiner, videospillere og andre futuristiske gjenstander gjorde sitt inntog i hverdagen. Selv om det var så som så med den tekniske kompetansen. Det fwnes ikke en lærer i hele Norge som fikk liv i en TV uren å tilkalle forsterkninger

Anne var gammel AKP-er og hadde levd store deler av livet på havregrøt, ettersom hun måtte donere halve lærerlønnen sin til partiet, og hun led av et slags posttraumatisk fattigdomssyndrom som gjorde at hun fikk akutte utslett og åndenød når hun så ting bli kastet, mat som gikk til spille, eller penger som ble brukt. Da Inger Anne syntes jeg brukte for mye dopapir på toalettbesøkene mine, tok hun meg til side og viste meg en bretteteknikk som gjorde det mulig å klare seg på bare ett tørk per visitt, en slags kommunistisk origami hun hadde lært på studietur til Kina med AKP.

Castro er ikke bekymret for drabantbyungdom som trives i klasserommet, på biblioteket eller fotballbanen. Han bekymrer seg for mindretallet som flørter med rus og kriminalitet. Dynamikken er egentlig den samme om du blir kriminell eller kunstner, mener han: Det handler om å bli sett i et miljø der det er lett å bli usynlig i vrimmelen. Er du ikke skoleflink eller briljerer på fotballbanen, kan det være vanskelig å finne en lidenskap. Ett lite dytt eller snev av interesse fra en voksenperson kan sette deg inn på et kreativt spor, på samme måte som følelsen av å bli sett og belønnet av kriminelle også kan gi selvtillit. Utfordringen er at pengene du umiddelbart begynner å tjene som doplanger, kan for noen – især gutter – være mye mer fristende enn den mer abstrakte, krevende og lange veien ved å satse på for eksempel musikk. Kriminalitet er også en slags mestringsarena, gjengen et tilfluktsrom for ensom ungdom på jakt etter beskyttelse og vennskap.

I 1986 ville et slagsmål mellom fem voksne på Haugerud nyttårsaften neppe blitt mer enn en notis, det ville i alle fall ikke blitt ført som bevis på at noe var galt med hele det norske samfunnet. Men slik har beskrivelsen av drabantbyen endret seg på 2000-tallet: Alt fra steinkasting, hærverk og ran til hasjsalg, bilbranner og drap brukes til å skape en fortelling som skal vise at innvandringen er gått for langt, at vi er i ferd med å miste et Norge til muslimske innvandrere og «klansbaserte» ungdomsgjenger.

Den norske gettoen brukes som tankelek, retorisk poeng, politisk verktøy, skremselspropaganda og til og med som medalje på brystet til dolk som vil skryte av at de har vokst opp i landets tøffeste nabolag. Vi lengter etter en norsk getto. Vi trenger en norsk getto. Noe vi kan peke på , advare mot og ønske å rydde opp i. Gettoen’ er det skremmende stedet der de andre bor*