Bokelskere.no

Dem kler du, sier jeg. Takk, sier hu og jeg tror det må være det første fine jeg noen gang har sagt til mora mi, jeg har for eksempel aldri sagt til henne at jeg er glad i henne, jeg er ikke så veldig glad i henne, hvis jeg noen gang skal si det til henne, trur jeg at det blir vanskelig

Jeg tar det for gitt at du har kildesortert, sier han. Jeg tør ikke engang å kikke, av frukt for å eksplodere. Det er aldri for seint å bli voldelig

Jeg tar meg sammen, sier at jeg faktisk kan trenge hjelp på flere områder, at jeg er interessert i en diagnose fordi jeg var en hjerne som ikke lar meg være i fred

Noe må skje, jeg må finne på noe annet, kanskje stikke bort til mora mi og røske mer opp i fortida vår, nei, ingen av oss orker det, vi orker knapt å se på hverandre, kan jeg tenke meg, men tanken på henne minner meg på at jeg kan kreve helsetjenester fra staten, og sjøl om det byr meg imot, er det i alle fall et tidsfordriv

Jeg tror ikke det går an å venne seg til å ha det jævlig, men det unormale kan bli normalt

Tysfjord-saken handler nemlig om langt mer enn lulesamer. Den handler om hva som kan skje i små, lukkede miljøer der risikoen for å bli tatt er liten

Jeg var redd for å bli hørt i leksene, redd for å måtte regne på tavla, redd for å lese høyt i klassen. Klasserommet var et sted med mye frykt og lite lærdom

Han skulle så ønske at faren sa noe, hva som helst, bare noe annet enn denne stillheten som ikke kan brukes til noe

Beklager, men det er også virkeligheten på skolen vår. Det Munira holder på med, er kjempefint, ære være med deg, Munira, men det er i det store bildet bare små reprasjoner, det er jo det. Vi fikser ikke et helt menneske, eller en hel familie eller et helt lokalsamfunn, med bare å terpe på grunnleggende ferdigheter. Det håper jeg dere tar innover dere når dere skal lage nye planer for skolene. Det er ikke alle skolene som har de samme forutsetningene for å drive læring

Det er kanskje dette rommet; dethar gjort meg var, inntrykksøm; jeg har oppholdt meg så lenge i det. Alt på innsiden gir mening, alt utenfor har jeg vanskeligheter med å forstå, som om det ikke angår meg og mitt liv, enda jeg naturligvis befinner meg i det. Jeg stoler bare på rommet, eller huset, og hva det har å fortelle; for alt det andre nærer jeg ikke annet enn skepsis, som om rommet langsomt har tatt over en del av meg, blitt meg, slik jeg langsomt er i ferd med å bli det, dets vegger og tak, lys og sjatteringer, vinduer og gulv. Jeg vet ikke hvordan jeg ellers alla forklare det. Jeg er bare i det , hele tiden, hver dag. Det finnes snart ikke noe klart skille mellom meg og det

Hun sier ikke mer den dagen, eller kvelden. Det er som om hun beveger seg inni en boble, en koking, og denne kokongen forhindrer henne fra å snakke, å kunne, å smile, å forholde seg til verdenen slik den er, i all sin prakt, for den verdenen forstår hun plutselig ikke noe av, den er snudd opp ned, har mistet sitt tyngdepunkt, og da er det tross alt bedre å befinne seg der inne, bak de ensfargede veggene ev av denne kveldene kokongen, enn ute i en verden som ikke lenger gir noen mening

På 1970-tallet ble det fysiske gjerdet rundt Gaustad fjernet, og siden Gaustad asyl åpnet i 1855, har stedet skiftet navn flere ganger for å dempe fordommer. Likevel fortsetter man å synge de rammende ordene. Årsaken er åpenbar. Gjerdene rundt er mye høyere og tjukkere enn det noen håndverker kan bygge, eller gjentatte navneskfit kan bidra til. Gjerdene, som det vil ta år å rive, er skapt av en legering av fordommer, men også historier som dessverre er sanne

Hit har de blitt sendt, verste barna fra hele Rogaland fylke, pøblene, bråkmakerne idiotenr, hit har de kommet for å bli gagns mennesker, her skal de være, her skal de no, for alle andre steder er de gitt opp

Og han vil være snill og god mot henne, for hun er ikke som moren hans hjemme, hun ser ikke gjennom ham, hun ser ham bare som han er

Han forteller om skolen, om internatet og rommet med duken og gardinene, selv om faren jo har stått der med kofferten og sikkert har fortalt om hvordan rommet ser ut. Han skriver at alt står bra til, maten er god, lærerne er snille. Det blir et ganske kort brev, for det er ikke så mye å skrive når du ikke kan skrive om jentene fra Jæren

I slutten av mars drar de til sykehuset for å gjerne gipsen, da er skriften til Alise for lengst visket ut, lukten av appelsin er borte, og det er en lettelse å vite at du aldri mer skal hoppe på ski og skuffe din far

Det er umulig å snakke om det man kjenner inni seg, som er mykt som voks, og som det ikke finnes noe språk for, men som kanskje er det viktigste likevel

Mamma har vært borte i en uke nå. På Mallorca. Kjersti liker ikke Mallorca. Hun blir kvalm når hun uttaler ordet, tunga blir tykk og ekkel. Mamma er der på ferie med søsteren Karin, de soler seg og bader og ser på appelsiner, for de har førtiårskrise sammen

Faren ville ha alt sammen, for ingenting er bedre enn penger på rot og drømmer som kanskje kan bli virkelige