Bokelskere.no

Med denne boken tok Bjørneboe et nådeløst oppgjør med landsviksoppgjøret, der han setter et alvorlig problem under debatt, og det klarte han med denne romanen da den kom ut i 1957.

Vi møter en major og hans to barn samt vennen Jan. Da krigen er slutt får dette tøffe konsekvenser for majoren og familien hans, de får hard medfart for sine valg under krigen. Men etter krigen ble de til dels mishandla av rettsvesenet og i fengslet.
Få ville høre, eller var interessert i å høre kritikk om landsvikoppgjøret, og pressen var ganske så ensrettet i sine artikler.
I etterordet skriver Bjørneboe bl.a.
Et siste synspunkt som må nevnes er
at min undersøkelse av
landsvikoppgjørets dokumenter var det
første som vakte min mistanke overfor
norsk rettsvesen.
Lover med tilbakevirkende kraft, dødstraffens gjeninnførelse, ”de generalpreventive hensyn”, er de slagord under hvilke de store reaksjonære synspunkter ble gjeninnført i efterkrigstidens strafferettspleie her i landet.»

Bjørneboe’s analyse er like gyldig i dag. Den går ikke ut på dato, fra Riks-avisen.no

Jens Bjørneboe fikk nok av drapstrusler etter utgivelsen, og reiste til Italia.

Med denne boken tok Bjørneboe et nådeløst oppgjør med landsviksoppgjøret, der han setter et alvorlig problem under debatt, og det klarte han med denne romanen da den kom ut i 1957.

Vi møter en major og hans to barn samt vennen Jan. Da krigen er slutt får dette tøffe konsekvenser for majoren og familien hans, de får hard medfart for sine valg under krigen. Men etter krigen ble de til dels mishandla av rettsvesenet og i fengslet.
Få ville høre, eller var interessert i å høre kritikk om landsvikoppgjøret, og pressen var ganske så ensrettet i sine artikler.
I etterordet skriver Bjørneboe bl.a.
Et siste synspunkt som må nevnes er
at min undersøkelse av
landsvikoppgjørets dokumenter var det
første som vakte min mistanke overfor
norsk rettsvesen.
Jens Bjørneboe fikk nok av drapstrusler etter utgivelsen, og reiste til Italia.

Ho har lese og likt "Den tomme stolen". Ellers veit eg ikkje om ho har lese noko anna på lista di. Takk for forslag :)

Eg er usikker, men trur ikkje ho har lese noko av han. Takk for tips, eg skal formidle dei vidare!

Det er han med "en mann ved navn Ove", er det ikkje? Den trur eg ho har på leselista. Takk for tips :)

Jeg har også lest boka, og synes ikke den er verd å lese enda en gang. Var ikke så veldig begeistret, synest det var for mange ord, og for mye utbroderinger etter min smak. Det skal bli spennende å følge dere som skal samlese hva dere synes om den.

Nydelige Gaiman! Og forstyrrende Gaiman. Og skrekkelige Gaiman. Det er monstre og tilhørende slektninger i denne novellesamlingen som vil komme tilbake til meg i mørket når jeg ikke får sove. Men det er også personer, steder og stemninger jeg håper å møte på utenfor bokas verden. Alltid et pluss når denne forfatteren leser selv.

Joda. En ganske artig bok, men jeg er ikke helt overbevist. Jeg blir skeptisk når forfatteren for eksempel sier at "aspartam kan tilsynelatende være kreftfremkallende (...) Skepsisen er altså stort sett berettiget". Hun sier ikke at aspartam ER kreftfremkallende (noe det slett ikke er bevist å være), men bygger likevel oppunder ubegrunna skepsis. Hun understreker også at hver enkelt må prøve seg fram når det gjelder matallergier og intoleranse, noe som i økende grad får helsebevisste (eller -hysteriske?) mennesker til å kutte ut viktige matvarer for tida. Vi er ikke på langt nær så allergiske som vi innbiller oss. Dette bidrar til å bygge opp under en uvitenskaplig tenkemåte som vi ikke har godt av som samfunn.

Når det er sagt, har jeg mora meg med boka også. Den er litt skravlete i formen, noen ganger skygger festlige språkbilder for innholdet, men stort sett fungerer det. Illustrasjonene er oppklarende og deilig useriøse, synes jeg. Jeg sitter nok igjen med flere artige anekdoter enn med en mer helhetlig forståelse, men alt i alt var boka lesverdig.

Mine opplysninger om originaltittelen var feil, og dette har jeg rettet opp nå:

"Originaltittelen på boka er "Azul-corvo", og den utkom i 2010. Den engelske tittelen er "Crow Blue" og den engelske utgaven er oversatt fra portugisisk av den prisbelønte oversetteren Alison Entrekin, jf. Wikipedia-siden om forfatteren. Den norske utgaven inneholder ikke noen opplysninger om hvem som har oversatt boka til norsk, et poeng Marta Norheim gjør i sin anmeldelse av boka på NRKs nettsider den 10. april i år."