Original og artig. Liker kombinasjonen spenning og slapstick-/navnehumor. Litt mye "plutselig fikk han øye på", men jeg gidder ikke være så pirkete heller. Jeg ble jo underholdt.

Jeg er i grunnen sammen med ganske mange unge mennesker som bor på landet. Det er ofte vinter i disse fortellingene. En gang la det seg en litt ruglete is over potetåkeren. Der kunne vi gå på skøyter, og skimtet noen gjenglemte poteter under isen.

Jeg leser Prinsessen på glassberget av Sigurd Hoel

Nei, denne var ikke for meg. Synes den er alt for skravlete, de mange, lange og dyyype dialogene om livet, universet og kjærligheten er bare ord, ord, ord. Veldig mye oppramsing av typen, så gjorde jeg det, så gjorde jeg ditt, så gjorde mamma ditt og så gjorde jeg datt, samt alt han elsker og hater. Hovedpersonens familie er først dønn dysfunksjonell med mengder av hemmeligheter og ting en ikke snakker om, før plutselig, mot slutten, de kan snakke om alt. Nope, funker ikke. Synes også det hadde vært mer interessant med en historie om en homofil og en heterofil med et vennskap som fungerer.

Hilsen grinebiter'n...

Å, denne likte jeg så godt! Merka at jeg ikke var så opptatt av hvem som drepte herr x og hvor det ble av herr y, men hvorfor Mrs Fuggle var som hun var, om Mr Fuggle var en bølle eller bare uforskamma, hva det egentlig var med Mrs Rodleys helse og om den unge legen var en kjekkas eller om det lå noe under, se det var jeg interessert i! Og det holdt helt ut, det. Greit å få løsningen på førstnevnte mysterier også. Og jeg har en bok til av denne forfatteren liggende!

Har bare lese dei innleiande sidene, men det har gjort sterkt inntrykk.

Sårt

Fornøyelig

FOR en lytteropplevelse!

Jon Fosse (f. 1959) har en respektabel produksjon av skjønnlitterære romaner, skuespill, essays og diktsamlinger bak seg. Få norske forfattere er så prisbelønt som ham. Den gjeveste prisen av dem alle er uten tvil Nordisk råds litteraturpris i 2015 som han fikk nettopp på grunn av "Trilogien".

"Trilogien" består av tre bøker; "Andvake" (2007), "Olavs draumar" (2012) og "Kveldsvævd" (2014). "Trilogien" ble utgitt i 2014. Selv har jeg tidligere kun lest "Andvake", og har lenge tenkt at jeg skulle lese mer av Jon Fosse, og ikke minst nettopp denne trilogien. Boka ble innkjøpt da den plutselig var å få tak i overalt etter at han var tildelt Nordisk råds litteraturpris. Det var imidlertid først da jeg kom over lydbokutgaven som ble utgitt tidligere i år at jeg fikk lest/hørt den. Og FOR en lytteropplevelse! Så fin var denne boka at jeg like godt hørte meg gjennom den to ganger etter hverandre. Og det blir ikke den siste heller!

Jeg har aldri tidligere lest noe som ligner på "Trilogien"! Jon Fosses fortellerstemme er både original og unik. "En formmessig nyskapning", som juryen som tildelte Fosse Nordisk råds litteraturpris, påpekte. Å høre Anderz Eide lese denne trilogien, tilførte bøkene enda mer enn jeg tror jeg ville ha klart å få ut av dem dersom jeg hadde lest dem selv. Samtidig gikk jeg nok glipp av den følelsen det gir å lese en tekst, der tegnsettingen er sparsom og hvor man som leser kjenner på at man nesten slutter å puste fordi teksten oppleves så intens.

Siden det ikke alltid er enkelt å skille ut hva som er virkelig og hva som er drøm og/eller fantasi, får historien noe magisk over seg, som om det hele finner sted utenfor tid og rom. Det hele er fortalt i en sirkel, der begynnelsen på en måte blir slutten idet Alida vender hjem til det hun en gang fant grunn til å flykte fra. Ringen er sluttet. For Alida er kjærligheten og alle ofrene hun gjorde for å kunne nyte den, over. Hennes overlevelsesstrategi er å gi Asle liv likevel, ved at hun ser og opplever ham i alt hun har rundt seg. Uten denne evnen til forestilling, hadde livet antakelig ikke vært til å holde ut. Lite vet hun hvem Asle egentlig var. For mens han for henne var den store kjærligheten, var han for andre en morder ... Paradoksene i dette skaper en spenning i historien, som bærer den frem til siste slutt ... Kjærligheten hadde en svært høy pris. Var den verdt det?

Jeg er heftig (og) begeistret, og er overbevist om at "Trilogien" for all fremtid vil bli oppfattet som en klassiker i den norske litteraturen!

Her er linken til resten av min bokomtale.

Bøker som ligner bøkene til JoJo Moyes. Stikkord: Lettlest, sårt og vakkert, romantisk, fargerike karakterer. Tankevekkende og underholdene.

Merk: Forfatterne på lista har ofte flere bøker som kan ligne.

Veldig, veldig spennende, selv om jeg nok syntes troverdigheten glapp både her og der. Hvor mange skurker går det an å ha i omgangskretsen, lizzm? Egentlig ikke min type krim, jeg foretrekker kriminelle med personlig motiv (trenger ikke være annet enn at de er hakke gale seriemordere), organisert kriminalitet blir litt kjedelig. Men jeg hadde altså problemer med å legge fra meg denne, så forfatteren er god på å holde intensiteten oppe.

Til å begynne med syntes jeg dette likna veldig mye annet jeg har lest, men den tok en helt annen vending og ble riktig spennende. Litt i overkant hesblesende mot slutten.

Fantasi og virkelighet veves sammen i denne historien fra 1800tallets Amerika. Svært ubehagelig, veldig, veldig spennende og vakkert på sin måte. Synes historien falt litt sammen mot slutten, men helhetsinntrykket er godt.

Opplysende og lesverdig om en ikke så fjern fortid. Setter stor pris på etterordet hvor forfatteren gjør rede for hva som er historiske fakta og ikke.

Black is back! Har ikke vært så begeistra for en del av det hun har kommet med de siste åra, men dette er hun god på. Det vakre, skumle, lette, mørke og farlige alvelandet. Hovedkarakterene er troverdige og det er ikke noe å si på spenningsnivået, men det glipper litt her og der. Forholdet mellom ungdommer og foreldre, for eksempel, med følelse av fremmedgjøring, manglende kontroll, økt frihet for alle parter osv, er nok ment å være et tema, men det framstår uferdig. Ikke at jeg har tenkt å la det dempe min entusiasme for å dele denne boka med andre!