Det har blitt til at jeg leser alt Scarlett Thomas skriver. Det er ujevnt, men aldri kjedelig. Denne gangen handler det om jenter på britisk internatskole. Er det klasse eller penger som gir status? Eller hvor kul eller tynn en er? Erfaring? Kontakter? Miljøet er i alle fall ikke sunt, og de voksne bedriver ansvarsfraskrivelse i alle retninger, de har nok med seg selv. Usikker på hvor forfatteren vil med denne boka. Men fascinerende er det. Og ubehagelig.
I veikryssene har vi mulighet til å justere kursen. Hvilke veier vi velger bestemmer ikke bare hvem vi blir, men også hvem andre ser oss som. Dette legger igjen føringer for nye valg, og slik kan veien som er god for akkurat deg bli vanskeligere å finne. Vi kan ikke alltid vite hvor vi skal. Men når du vet noe om hvem du er og hva som er viktig for deg, og har gode kompass når du velger – da vil valgene dine lettere lede til nye gode valg.
Kanskje tenker vi for lite på de små valgene til sammen blir store valg, at alle valgene til sammen er med på å gjøre oss til de menneskene vi er. At vi blir de valgene vi tar. Gode kompass kan hjelpe oss til å ta gode valg. Og de gode valgene kan hjelpe oss til å leve det livet vi innerst ønsker å leve. Til å bli det mennesket vi vil være.
Samme hva du gjør i livet vil du alltid tape noe. Har du mulighet til å velge, kan du overveie hva du vil få og hva du vil tape. Men når du har først har valgt, er det smart å glede seg over det du har fått. Det gjelder store valg som kjæreste, jobb eller hus, men også små valg, som hva skal du spise til middag , om dere skal høre ungenes musikk i bilen eller om du blir med venninnen din på en tur. Det gjelder også når livet bare skjer uten at du kan styre det (…).
Olive, altså. Vanskelig, direkte og skarp, men så omtenksom når det trengs. Det er en sånn menneskekunnskap i bunnen her.
(...) å øve er en del av livet. Man må bomme mange ganger før man treffer.
Denne boka har jeg også lest for noen år siden, og likte den veldig godt. Når det etterhvert bli mange bøker siden kan det godt være jeg også kommer til å lese den igjen.
Med forbehold om at jeg ikke har testa noen av oppskriftene ennå - dette ser glimrende ut. Hver oppskrift følges av en liten tekst om hvorfor og hvordan akkurat denne retten passer inn i universet. Oppskriftene er ryddige og stort sett enkle og inneholder ingredienser det er greit å få tak i. Stort pluss for småartikler som «Food on the go», «Food and the Elves» og «Feasting in Tolkien» som gir bakgrunnskunnskap. Fine og stemningsfulle illustrasjoner. Og jeg ble sulten av å lese! Det sier litt på en første juledag...
Søt og ganske feminin bok hvor barna kan lære om fargene. Men tre kommafeil på ti oppslag? Det hører da ikke hjemme noe sted. Synes end et er for komplisert med komma i ei småbarnsbok, får en skrive om setningene så det ikke er behov for tegnsetting. Makan.
Hilsen indignert.
Litt tung i starten, det tar for lang tid før handlingen kommer i gang. Så ble jeg negativt overraska da boka gikk fra å være krim til å bli en nestenkopi av ei av bøkene til Stephen King. Men så tok den seg opp og ble både spennende og overraskende mot slutten. Det var likevel så vidt den redda firer’n.
Skal en biolog vurdere Brillebjørn, er det nok mer å henge seg opp i enn det.
Det er ikke greit å blir storebror. Babyer kan ikke brukes til noen ting, de voksne er slitne og kjedelige og en kan ikke bråke litt en gang! Men så er det noen ting bare store bjørner kan gjøre. Bestemme at det skal være is til middag, for eksempel. Så det går seg nok til.
Brillebjørn er en fin liten fyr, altså. Og han viser at vanskeligheter i hverdagen kan overvinnes. At han har to mødre uten at det gjøres det minste nummer ut av det, er også et pluss.
Klaffebok om å slutte med bleie. Mille og Mo vil begynne med potte, og de blir med i butikken for å kjøpe både det og truser. Og de øver seg. Enkel og fin bok med morsomme bilder under klaffene. Pluss for både jente og gutt som hovedpersoner og at de ser ulike ut. Og stort pluss for å understreke at det går helt fint å ha noen uhell. Men Mille får gullstjerne hver gang hun tisser i potta. Er det en metode vi liker?
Grei ordbok for de minste. Hvert oppslag gir eksempler i ord og tegninger på ting som tilhører ulike situasjoner - frokost, påkledning, lek, trafikk, se på dyr og reparasjon. Litt gammeldags utvalg av ting, kanskje, men så er den basert på Pekeboka mi fra 1999. Og ungene lærer vel hva en mobiltelefon er uansett.
Ei litt merkelig bok. Det at den er kartonert, og illustrasjonene, sier at den er for de aller minste. Men så bruker den ord som "plakk" og "syre", "regulering" og "tyggeflater". Det stemmer ikke overens. Pluss for at den har med fakta om hvordan dyr renser tennene sine og at de ulike typer tenner. Det er også fint at den er innom ulike tradisjoner rundt det å miste tenner, men det kommer ikke fram at det er tradisjoner det er snakk om. Bare at noen venter på tannfeen mens andre graver ned tennene sine. Det henger veldig i løse lufta. Nei, denne var rar...
Godt fortalt familiedrama som grenser mot krim. Datter kommer tilbake til Irland for å ordne opp i mors bo. Men det er mye hun ikke vet om mora. Parallelle historier følger, vi veksler mellom nåtid med datter og fortid med mor og historien om datteras opphav avdekkes gradvis. Og det er så godt gjort! Jeg tror ofte at jeg vet hva som har skjedd, hva som kommer, men så overraskes jeg gang på gang. Spennende og engasjerende.
Å være på et norsk sykehus var som å være på luksushotell. Jeg følte meg veldig rik, men ikke rik på penger. Her måtte ikke legene priotere hvem som skulle reddes først, eller hvem som kunne ofres. Legene trengte ikke å fokusere på fem pasienter samtidig. Her var oppmerksomheten rettet mot meg, og ingen andre. Her hadde de tid.
Jeg har lest at barn som har vokst opp med krig, kan huske enkeltehendelser fra de er veldig små. Kanskje minnebildene fra tidlig i livet bare varer i noen sekunder. Likevel preger de oss for alltid. De påvirker vi ender opp senere i livet, de påvirker hvem vi blir og hvordan vi har det. Med oss selv og med andre rundt oss.
Jeg har så sansen for Vigdis Hjorth! Hun kan være morsom, frekk, dyp, filosofisk og underfundig. Og hun har en innsikt i alle irrganger som finnes mennesker som nesten er skummel. Det kommer særlig til syne i Arv og miljø, men også i denne som er i samme genre.
Johanna har ikke hatt kontakt med familien på 30 år, hun har bodd i USA, blitt anerkjent kunstner og funnet sin egen måte å leve på. Det ble for mye for far, mor og søster, hun ble ikke jurist som far, hun ble ikke kone til en jurist som mor, og hun ble ikke lydig datter som søsteren. Nå er hun tilbake i Oslo i forbindelse med en separatutstilling, og minner og behov fra barndommen kommer til overflaten.
Johanna nærmer seg ikke problemene på noen rasjonell måte, hun spionerer, krever, forfølger og trenger seg på. Men leseren skjønner jo at hun neppe ville hatt mer suksess med noen annen metode. I denne familien er skylden fordelt og alt ligger hos Johanna. Så det er til pass for henne.
Det er noe med den lengselen etter å bli sett for hvem en er, spesialt av de nærmeste, som skjærer i meg i denne fortellingen. Akkurat som i Arv og miljø. Å få sin opplevelse anerkjent, selv om den skiller seg fra den vedtatte familiefortellingen er et grunnleggende behov hos mange, tror jeg. Det er ikke nødvendig å være en del av så dysfunksjonelle familier som i disse romanene for å føle at en ikke får gehør for sin versjon av sannheten. Vi er mennesker med feil og mangler alle sammen.
Jeg hørte denne på lydbok, lest av forfatteren. Vigdis Hjorth leser sine egne tekster med intensitet og nerve. Det kan anbefales.