Bokelskere.no

Svalene i Kabul var sist ut i lesesirkelen jeg er med i, og den var også mitt forslag. Den korte boken på under 200 sider tar for seg situasjonen i dagens Kabul. Skjebnene til to ektepar flettes på tragisk vis sammen; det ene ekteparet, Zunaira og Mohsen, elsker hverandre og er fotvilet over hvordan situasjonen i Kabul har utviklet seg, mens det andre er et ulykkelig par hvor mannen er tro mot Taliban og egentlig aldri har elsket kona. Atiq, som denne mannen heter, faller pladask for Zunaira da hun blir fengslet i fengselet han arbeider i. Atiqs kone forstår at han aldri før har opplevd virkelig kjærlighet og forelskelse, og oppmuntrer ham til å befri Zunaira på en ytterst grusom måte. Men selv om Atiq greier å befri Zunaira, betyr ikke det nødvendigvis at hun elsker ham tilbake. Bokas slutt er egentlig ganske forjævlig, men likevel fascinerende.

Forfatteren får godt fram hvor urettferdig og vanskelig hverdagen er med et så strengt regime. Særlig kvinnene har det vanskelig, de har ingen rettigheter, må dekke seg helt til når de skal utendørs, og ingen bryr seg med deres skjebner. Det er fæl, men lærerik lesning. Jeg synes forfatteren har et godt språk, og han får sagt mye på få sider. På en måte minner boken om en lang novelle, det er få personer med i handlingen, og det hele utspiller seg på relativt kort tid. Det er tydelig at Yasmina Khadra har innsikt i det han skriver om, for jeg opplever ikke hverdagen eller persongalleriet som tilgjort på noe vis. Deler av historien er kanskje ikke helt sannsynlige, men det er en roman, og da er alt lov. Det er likevel en spennende bok som jeg anbefaler flere å lese.

Helt enig..synes ikke New York trilogien var helt topp, men leste den omsatt til nynorsk og det kan jo være at den ikke var den beste.Brooklyn Follies derimot...herregud så bra..

denne var veldig Paul Austersk, men på alle de bra måtene. Interessante vendinger og spennende usikkerhet gjør denne til en av de beste til Paul Auster.

Dette er en bok som omhandler det gode og det onde, og hvordan livet kan forandres på bare noen få dager. Den fremmede som ankommer den lille byen Viscos gir den yngste beboeren der, frøken Prym, en vanskelig oppgave som skal dømme om mennesket er ondt eller ikke. Frøken Prym og den fremmede har mange samtaler om det gode og det onde, om mennesket og om Viscos' historie og væremåte. Hvis hun gjør som den fremmede vil, får hun muligheten til å reise vekk fra Viscos for alltid, noe hun alltid har ønsket. Men tør og vil hun virkelig, når hun nå får muligheten? Kan hun gjøre det den fremmede ber henne om?

Djevelen og frøken Prym er en kort bok på under 200 sider, med en rett-fram-handling. Den minner meg om et eventyr, med ingredienser som moral, overnaturlighet og mystikk. Desverre synes jeg at mitt andre møte med Coelho skuffer. Jeg synes historien er kjedelig og språket er overdrevent, litt for poetisk til tider. Dette funker rett og slett ikke for meg. Men han har noen fine gullkorn innimellom da!

Nettopp! Det er det jeg prøver å få fram!

En gamblers bekjennelser er en utrolig morsom og lettlest bok! Det tok meg to dager å lese den fra perm til perm, og jeg storkoste meg hele veien gjennom den. Det er ikke ofte man finner bøker om undertrykte, muslimske kvinner som ikke er brutale og gravalvorlige og det synes jeg var interessant. Hovedpersonen, Abeeda Ariefdien, er en skilt og uavhengig kvinne, mor til fire sønner. Helt siden mannen forlot henne for en yngre kvinne har hun stått på egne ben, noe hun i ettertid egentlig er svært tilfreds med. Hun forteller oss hvordan hun har kommet seg dit hun er i dag, med mange morsomme og tragikomiske historier. Uansett hva som skjer er hun full av mot og humor, noe som er beundringsverdig. Ved en tilfeldighet dumper hun innom byens kasino, og blir sakte, men sikkert spillegavhengig. På samme tid oppdager hun at hennes homofile sønn har aids, og han kommer til å dø om ikke lang tid. Selv om hun er en god muslim ( i alle fall stort sett), aksepterer hun sønnens legning og gjør alt for at han skal ha det bra den siste tiden han lever. Selv i denne triste situasjonen klarer hun å tenke klart og handle riktig. Bortsett fra når hun er på kasinoet da. Vi får også høre om hennes tidligere kjærlighetsforhold til søsterens ektemann, og hva som skjer når søsteren blir alvorlig syk.

Det er mange triste temaer i boken, men det blir likevel aldri trist. Abeeda forteller på en slik måte at man nesten ikke kan annet enn å le, nesten uansett hva som hender. Hun veksler mellom å fortelle om det som skjer i nåtiden og det som skjedde i fortiden. Fortiden henter en igjen uansett hva som skjer. Jeg synes historien er original, og at forfatteren skriver godt. Hun er både humoristisk og alvorlig på en gang, nesten litt bitter.

Jeg synes boken er liten perle, som absolutt flere burde lese. Den gir et annet innblikk i det muslimske livet, og viser at det finnes andre muslimer enn de som ønsker å sprenge folk i lufta, og som faktisk lever et moderne liv. Noen ganger tror jeg vi glemmer det, for mye av litteraturen som omhandler muslimer og islam er gjerne trist og vond. Denne boka er ikke slik. Hadde det vært flere som Abeeda tror jeg flere hadde fått en annet syn på muslimer!

Dette er en roman right up my alley! Synsvinkelen ligger hos hovedpersonen; nesten hundre år gamle Grace Bradley, som i sin ungdom arbeidet som hushjelp ved herskapshuset Riverton. Det er ikke før hun blir oppsøkt av en ung filmprodusent som skal lage en spillefilm om hendelsene ved Riverton, at Grace ripper opp i gamle og nesten glemte minner om herskapshuset og de to søstrene Hannah og Emmeline Hartford. Under et selskap på Riverton i 1924 tok en ung poet livet av seg, med de to søstrene som eneste vitner. De to kommer aldri til å snakke sammen igjen. Grace er den eneste utenom de to som kjenner sannheten, og hun bestemmer seg for å fortelle hemmeligheten sin til barnebarnet Marcus. Ved hjelp av en båndopptaker får hun fortalt sin del av historien, som inneholder sjokkerende hemmeligheter og det som egentlig hendte den fatale kvelden.

Handlingen veksler mellom nåtid og fortid. Grace forteller sine memoarer til båndopptakeren, men vi får også innsikt i hvordan hun opplever det å være gammel og døden nær. Hun tenker tilbake på hendelser før og etter hun begynte å arbeide på Riverton, så hele historien kommer ikke bestandig i rekkefølge. Det er en del frampek underveis, som er med på å heve stemningen. Til tider kan det bli litt forvirrende, og jeg gikk litt surr i de forskjellige personene på Riverton, men dette er også det eneste negative med boken. Forfatteren har et særdeles godt språk, hun skriver både godt og spennende, uten at det blir for klisjéfylt og teit. Hun klarer å holde spenningen oppe gjennom alle de nesten 600 sidene, og jeg kan med hånden på hjertet si at jeg ikke fant en eneste setning kjedelig. Den var faktisk så spennende at jeg ikke ville legge den fra meg... Personene er interessante, og de har alle sine hemmeligheter, slik som vi alle har.

Jeg likte boken veldig godt, og vil si at den er en av mine nye favoritter. Stemningen er så god og spennende, akkurat som jeg liker det. The House at Riverton er proppfull av mysterier og spøkelser, og det var fint at den ikke ble kjedelig selv om den er litt lang. Lettlest var den også! Den minner meg litt om Den trettende fortellingen av Diane Setterfield, men denne er mye bedre. Språket her er så mye bedre, og dessuten liker jeg jo tykke romaner! :) Jeg gleder meg til å lese flere bøker av Kate Morton, og andre bøker i samme sjanger, for dette er virkelig noe som treffer meg midt i lesehjertet.

som i de to foregående bøkene i denne serien blir jeg også i denne først litt satt ut, deretter litt kvalm av holdninger og menneskesyn som fremvises, deretter svelger jeg det som det det er; misantropi og pur provokasjon. Og det er litt gøy, eller hvertfall litt utfordrende. og faktisk så vokser boka litt mens man leser, stor litteratur blir det aldri, men et kjærkomment avbrekk fra det man leser til vanlig. Avslutningen er i kvalmeste laget og er med på å gjøre at jeg tenker: det er greit nå, vi trenger ikke flere misantropier, men det var gøy så lenge det varte..

fint gjensyn med miljøet fra Seiersherrene. Denne boka er ikke den store omfattende krøniken som sin "forgjenger". historien er mindre, mer fortiet, men Jacobsen har en evne til å få fram gode og vonde følelser velposjonert og velkomponert.

En langvarig forlovelse er en krigsroman med en dose kjærlighet spedd i seg. Det er hele tiden kjærligheten til den unge fiskeren Manech som får Mathilde til å fortsette jakten på sannheten om hva som skjedde med hennes forlovede og de fire andre dødsdømte soldatene i skyttergraven Bingo Crépuscule, samme hvor fæl og grusom den er, og gir seg i kast med å samle sammen alle de løse trådene hun fnner, til sitter med svaret på mysteriet. Romanen kan minne litt om en kriminalroman, hvor Mathilde er etterforskeren som er “intervjuer" og oppsøker alle de involverte menneskene i saken. De viktigste personene i boka blir innledningsvis presentert, slik at vi blir litt kjent med dem før historien begynner for fullt. Jeg opplever Mathilde som en sterk og modig, ung kvinne for sin tid, hun er ikke skjør eller sårbar, men heller direkte og handlekraftig. Hun skriver brev, setter inn etterlysningsannonser i avisen, reiser Frankrike rundt og prater med alle som kan ha informasjon om de fem soldatene. Hun får stadig nye opplysninger som bringer henne et skritt nærmere sannheten: kan Manech fremdeles være i live?

Romanen er egentlig kort - 300 sider - men forfatteren får likevel fortalt flere historier på disse sidene. Det er alle de involvertes individuelle historier, som blir samlet opp i historien om den unge kvinnen som søker sannheten om sin forlovede. Flere av kapitlene er i brevform fordi Mathilde kommuniserer med de involverte via brev. Jeg synes det fungerer bra, det gir et bredere og mer utdypende persongalleri. Man blir på en måte bedre kjent med de involverte når man får lest historien fra deres synspunkt. Språket er helt ok, noen ganger synes jeg det ble litt tungt, men absolutt ikke uoverkommelig.

Jeg hadde egentlig trodd det skulle være mer kjærlighet i romanen enn det faktisk er, for det er egentlig krigen som er den største hovedpersonen her. Man forstår at forfatteren er en stor motstander av krig, og at En langvarig forlovelse er en anklage mot krigen og all elendigheten den fører med seg. Mennesker blir brukt som brikker i et spill hvor begge parter uansett taper noe, og liv blir ødelagt. For min del ble det kanskje litt for mye krigsprat, men jeg fikk likevel sansen for forfatteren og kommer nok til å lese mer av ham ved en senere anledning. Alt i alt var det en fin roman, selv om den ikke var helt slik jeg håpet på. Slutten er underfundig, tragisk, men likevel litt fin. Jeg vet egentlig ikke om jeg fikk med meg slutten, men jeg har noen tanker om hva som kan ha skjedd.

Det var slik jeg og smakte min første Calvados, etter å ha lest triumfbuen.

Etter å ha lest en så lang og til tider tung bok som Shantaram, var det deilig å ta fatt på noe enkelt og lettlest. Adresse: 31 Dream Street kunne like gjerne vært en film, en romantisk komedie. Vi følger de ulike personene som bor i huset til Tobey Dobbs, og hvordan hovedpersonen selv utvikler seg fra å være innesluttet og usikker, til å bli handlekraftig og mer selvsikker. Selv om man hele tiden ser hvordan det kommer til å ende mellom ham og Leah, er det likevel en morsom og underholdende roman. Det er spennende å lese om Tobeys beboere; deres forhistorie og deres nye skjebne. Handlingen veksler mellom de ulike personene i boka, og blir til tider avbrutt av aktuelle brev. På den måten blir vi kjent med alle karakterene både fra deres og andres ståsted.

Adresse: 31 Dream Street er ikke akkurat et mesterverk, men den gjør det den muligens er skrevet for: å underholde. Jeg synes språket var enkelt og greit, og historien var fin. Dette er nok ikke en bok som vil feste seg på minnet til evig tid, men det er en slik bok som er fin å lese på stranden på lange sommerdager.

Rust begynner som en pageturner, en skikkelig god rockeroman, med masse utsvevende oppførsel på vei mot toppen...bandet The White House var et bra band, det er jeg sikker på. Desverre er det to deler i Rust og jeg sliter litt mer med del to. Den er spennende og presenterer en veldig spennende historie, men det blir for mye navn, for mye svevende og for lite samhørighet med del 1 selv om de hører sammen. Det er synd for denne boken kunne blitt en klassiker i mine øyne. Likevel selv om jeg har litt å utsette på del 2 så gav boken meg en god leseropplevelse og jeg kommer ikke til å glemme The White House med det første.