En "pageturner" og velegnet som lett sommerlitteratur. Jeg syns den er i overkant forutsigbar, men den fenget, så det gikk fort unna.

Så spennende at hun kommer dit! Da får sikkert både forfatteren og boka sin velfortjente oppmerksomhet! (Jeg ser for øvrig ikke noe galt i å opplyse at forfatteren kommer på en litteratur-festival i år. Det må da være helt "innafor" i et forum som dette!)

Skremmende om kvinneskjebner i Mexico

Jennifer Clement (f. 1960) vokste opp i Mexico City, og studerte siden litteratur og antropologi ved New York University, og fransk litteratur i Paris. Hun har utgitt en biografi om Basquiat, to romaner og flere diktsamlinger, før hun slo igjennom internasjonalt med romanen "En bønn for de bortførte". Wikipedia-siden om henne inneholder mer informasjon for interesserte. Her fremgår det at forfatteren er meget prisbelønt. Hun skriver på engelsk.

I bokas etterord skriver forfatteren følgende:

"I dagens Mexico blir kvinner bortført på gata og hentet ut av hjemmene sine av bevæpnede menn. Noen kvinner kommer aldri hjem fra arbeidet, fra en fest eller fra en tur i nabolaget. De er alle unge og fattige og pene. ...

På den meksikanske landsbygda graver de fattigste familiene hull i maisåkrene sine. Det er sånn de gjemmer kvinnene sine fra narkotikahandlerne. Det er som om de planter døtrene sine i jorda for at de ikke skal bli bortført." (side 221 - 222)

Bokas jeg-person heter Ladydi Garcia Martínez. Hun er oppkalt etter Lady Diana, ikke som en hyllest til prinsessen som sådan, men til alle som er ofre for utro menn - slik prinsessen jo også ble. Da hun var liten pleide moren å kle henne ut som en gutt og hun kalte henne også Gutt. Alt for å kamuflere at hun egentlig var jente, slik at folkene fra narkotikakartellene ikke skulle få øye på henne og få lyst til å bortføre henne. Moren har som alle de andre i fjellbygda gravd et hull i bakken som Ladydi kan gjemme seg i når de hører SUVene komme. Der må hun sitte musestille inntil lyden av bilene forstummer - gjerne i selskap med skorpioner av det dødelige slaget.

De fleste pappaene er borte vekk. Enten har de flyktet til USA over grensen, eller de har rett og slett forduftet. Dette er nemlig landet uten håp, der det finnes mange skjebner som er atskillig verre enn døden. Ikke en gang Estefani, som bor i et ordentlig hus, slipper unna skjebnen. Den dagen faren oppdager at moren hennes har AIDS, en sykdom han selv har påført henne, beskylder han kona for utroskap og stikker sin kos, han også. Å beskylde en kvinne for utroskap i denne fjellbygda er i seg selv en vits. Det finnes ikke mannfolk på mils avstand. Og mennene fra narkotikakartellene er ikke ute etter mødrene ... det er døtrene - de vakre - de vil ha ... Slik blir Paula, vakrere enn Jennifer Lopez, en dag bortført til prostitusjon.

Livet i jungelen er hardt. Rent bortsett fra trusselen for kidnapping, er det alle insektene og de ville dyrene de må passe seg for.

"I mitt liv hadde planter alltid vært noe å slåss mot. Trær var fulle av taranteller. Slyngplanter kvelte alt. Store, røde maur bodde under røtter, og slanger skjulte seg ved de vakreste blomstene. Jeg hadde lært meg å holde meg unna de unormalt tørre, brune stedene i jungelen som kveltes av ugrasmiddel som ble sluppet ned fra helikoptrene. Den giften kom til å fortsette med å svi jordsmonnet i flere tiår. Alle i fjellbygda vårt drømte om byen og all betongen der ingen insekter overlevde. Vi kunne ikke fatte hvordan noen kunne ønske seg en hage." (side 130)

Kvinnene som blir igjen er desillusjonerte, og moren til Ladydi drikker. Og stjeler alt hun kommer over. Det er ikke liv laga, og dette skjønner både hun og datteren. Derfor hjelper hun datteren med å komme seg videre, og så får Ladydi seg jobb i et pent hus, der Julio er gartner. De forelsker seg i hverandre, og da husets herskap plutselig en dag forsvinner, begynner det å skje ting ...

Historien om Ladydi og vennene hennes er i følge forfatteren oppdiktet, men har røtter i virkeligheten. Det er en gruoppvekkende historie som det gjør vondt å lese - nettopp fordi den er knyttet så tett opp mot virkeligheten. Her pakkes ingenting inn, og vi skjønner at det ikke finnes noen happy ending. Paula kommer riktignok på et tidspunkt tilbake, men som hva? En brennemerket zombie som moren bysser rundt med som om var hun et lite forsvarsløst barn, og som ser seg nødt til å flykte før mennene kommer tilbake for å hente henne.

Boka er virkelig godt skrevet, og persongalleriet er svært troverdig beskrevet. Forfatteren har intervjuet drapskvinner, narkotikalangere, kvinner som hevder at de er uskyldige og andre innsatte som har gjort grusomme ting. Med dette som bakteppe har hun skrevet denne romanen. Det er anslått at det selges fra seks til åtte hundre tusen mennesker over verdens landegrenser hvert eneste år. Da er ikke menneskene som selges innenfor landegrensene tellet med. Forfatteren opplyser at de fleste utsettes for sexhandel og andre former for moderne slaveri. Disse kvinnene er uten vern selv mens de sitter i fengsel, der fangevokterne kan selge dem som horer til andre, og ta inntektene selv.

Det er kun én ting jeg har et ambivalent forhold til, og det er hvorfor bøker om fattige folk "alltid" skrives med a-endinger ... Så også denne ... Det kom heldigvis ikke i veien for historien, men jeg slet litt til å begynne med.

Jeg anbefaler boka varmt!

Innfridde ikke helt ...

Kristín Marja Baldursdóttir (f. 1949) er en islandsk forfatter med ni romaner bak seg. Fra før av har jeg kun lest "Jeg er Freyja" eller "Måkelatter" (2006) som den også er kalt (linken fører til min omtale av boka). Kun fire av bøkene hennes er oversatt til norsk. "Karitas" (2004) og "Karitas: Kaos på lerret" (2007) er to av dem. "Kantata" (2012) er den fjerde. Jeg har samtlige bøker liggende på vent.

"Karitas" er første bok i en serie på to. Handlingen starter i 1915, og vi følger Karita og hennes fem søsken i en tid hvor fattigdommen er påtrengende for de fleste, men i særdeleshet for denne farløse søskenflokken. Likevel har moren ett mål: alle skal få en utdanning! Om det så betyr å rive alle opp med røttene og reise av gårde - selv om dette koster datteren Bjarghildur hennes hjertets utkårede. Hun gråter da de reiser.

"Tenk på det, hun har gått glipp av det beste mannsemnet i Vestfjordene. Det er ikke noe håp om at han skal forville seg hit nordover til dette vindhullet bare fordi vi ble tvunget hit så de hersens guttungene skulle få gå på skolen. Men hva hjelper det uansett å gifte seg med en sjømann, havet sluker dem jo alle sammen.

Jeg kan ikke gjøre det mot mine barn, hvisker Halldóra.

Det demrer for oss hvor hardt vi har hatt det alle tre, og vi får en klump i halsen. Og likevel har vi bestått alle slags prøvelser. Vi har kjempet, farløse, ved vår mors side, holdt ut tjenestejentas galskap, sett hjemmet vårt bli oppløst, ligget i det stinkende lasterommet i dagevis, spydd opp innvollene våre, sovet i saltfiskloftet en hel sommer, vært plaget av sildesår og slit, har mistet det beste mannsemnet i Vestfjordene, og enda står vi steile som klipper i det iskalde havet. Vi har aldri beklaget oss, aldri sutret, men nå er det nok, og hvem vet hva slags fremtid som venter oss tre, kommer vi noen gang til å få en god mann og barn sånn som alle vanlige kvinnfolk? Er det vår medfødte skjebne å være de som ofrer seg? Sånn som vi har gjort. For vår mors skyld." (side 76)

Lenge ser det ut til at Karitas skal bli den eneste i søskenflokken som ikke får seg utdannelse. Hun er særdeles talentfull som tegner, og den dagen husfruen - fru Eugenía - bestemmer seg for å bekoste hennes skolegang, begynner det å skje ting. Det er ikke en hvilken som helst skolegang det er tale om, men kunstutdannelse ved Det kongelige kunstakademi i København. Utdannelsen er kostbar, men er det noe fru Eugenída ikke trenger å bekymre seg for så er det penger. Slik går det til at Karitas får seg en kunstutdannelse.

Tilbake på Island forelsker Karitas seg i Sigmar, en flott fisker som forfører henne på en fest. Skrekkslagen lar hun det skje, men da hun blir gravid, flykter hun hjem til sine. Sigmar har imidlertid bestemt seg for at han skal ha Karitas, og han kommer og henter henne til slutt. De gifter seg, men lever på ingen måte lykkelig videre. Sigmar er en mann med store ambisjoner, og dette innebærer at han nesten ikke er til stede i Karitas liv. Vi følger Karitas gjennom den ene barnefødselen etter den andre, samtidig som hun forsøker å få plass til kunsten i livet sitt. Kjærligheten førte aldri med seg det hun håpet på, men inneholdt heller smerte og savn enn lykke ... Uansett hvor forbannet hun er på mannen sin, som lar henne sitte alene med hverdagsslitet, smelter hun for ham når han er tilbake. Han er særdeles flott denne mannen, og han vet hvordan han skal få hull på konas hardhet.

Jeg ble absolutt fascinert av historien i "Karitas", for det er litt av en historie som rulles ut. Handlingsmettet om det islandske slitet er den også, og mye av dette har jeg lest om i andre bøker og kanskje spesielt i Halldór K. Laxness´ forfatterskap. Likevel - måten historien fortelles på ble en smule for melodramatisk for meg. Språket er i det svulstigste laget, og av og til følte jeg også at historien på et vis mistet bakkekontakten. Ja, det er en storslagen historie, men likevel manglet noe av det som kjennetegner stor litteratur. Kanskje skyldes det først og fremst at teksten er så ordrik, at det meste fortelles rett ut uten antydningens kunst - at ingenting ble overlatt til leserens fantasi. Samtidig kan jeg ikke la være å beundre nettopp detaljrikdommen, fordi forfatteren så åpenbart har satt seg grundig inn i tidsepokene hun beskriver - om forskjellene mellom by og land, mellom fattige og rike ...

I et samfunn med stort frafall av menn - havet tok dem jo før eller siden - er det ikke til å undres over at det vokste frem mange sterke kvinneskikkelser. Kanskje undret jeg meg like fullt over hvordan en kvinne som Karitas kunne ta vare på sin kvinnelige skjønnhet når det var så mye mangel på alt. Der Nobelprisvinneren Laxness beskriver kvinnelighet som gikk til grunne i fattigdommen, der beskriver Baldursdóttir Karitas skjønnhet på en lite troverdig måte, tenker jeg. Tennene råtner bort i munnene til folk som ikke får tilstrekkelig med næring. Resten tar svangerskapene seg av. Men ikke i Karitas liv ... Hun ble bare vakrere og vakrere med årene, selv om hun og barna levde fra hånd til munn i årene da Sigmar var fullstendig borte.

Alt i alt en litt over middels leseopplevelse, der historien som sådann trollbant meg - til tross for noen språklige og innholdsmessige irritasjonsmomenter. Men ikke verre enn at jeg absolutt skal lese fortsettelsen - "Karitas: Kaos på lerret" - men da med færre forventninger. Det jeg særlig ser frem til i den forbindelse er fremveksten av en noe utradisjonell kvinnelig kunstner, en kunstner vi så vidt stifter bekjentskap med i denne første boka om Karitas. Det bør vel nevnes til slutt at "Karitas" ble nominert til Nordisk Råds Litteraturpris i 2006, uten at jeg akkurat denne gangen tenker at det sier så veldig mye om de litterære sidene ved boka.

Historisk tilbakeblikk på et ti-år preget av brytning

Ketil Bjørnstad (f. 1952) er en forfatter (og musiker) jeg har fulgt gjennom mange år. I rundt 30-35 år, for å være mer spesifikk. Det er noe med måten han skriver på, følsomheten i tekstene og ikke minst tematikken som alltid har fascinert meg. Da jeg leste hans siste roman "Veien til Mozart" (linken fører til min bloggomtale av boka) tidligere i år - en roman som inneholder to musikkportretter; både Mozarts og hans eget - avsluttet jeg min bloggomtale blant annet med følgende ord:

"Det har også vært ekstraordinært interessant å få mer innblikk i forfatterens eget liv frem til han valgte en annen vei enn den klassiske musikken. Parallellene til mange av bøkene hans lå der hele veien, lett gjenkjennelig synes jeg. Mitt ønske er at Ketil Bjørnstad en eller annen gang skriver om livet sitt etter at han tok dette valget. Det tror jeg må bli en interessant bok!"

Da var jeg intetanende om Ketil Bjørnstads store prosjekt. Han har for øvrig ikke planer om bare én bok. Hele seks bind skal det bli til slutt; en bok for hvert ti-år.

Jeg har vært så heldig å få et forhåndseksemplar av den første boka i serien: "Sekstitallet". Dermed har jeg kunnet lese boka før den offisielle utgivelsen som finner sted i neste måned. Da er nemlig boka månedens bok i Bokklubben. Jeg kan allerede nå røpe at jeg likte boka så godt at jeg også skal sikre meg den innbundede utgaven av den.

"Da jeg skrev Veien til Mozart, merket jeg hvilken befrielse det var, for første gang, å skrive om mitt eget liv i tilnærmet romanform. Helt siden jeg begynte å lese Hans Jæger på syttitallet, hadde jeg tenkt tanken. Men hva skulle jeg skrevet om, den gangen jeg sto midt oppi det, uten avstand til noe? Tid gir avstand. Men tid gir også nærhet. Ny innsikt. For å omskrive en sang av min kjære venn Ole Paus: "Det begynner å bli et liv dette her, det begynner å ligne en roman." (fra forfatterens hilsen og forord - sitatet er hentet fra forhåndseksemplaret av boka, som ikke er korrekturlest)

For meg som ble født på midten av 1960-tallet, har det vært ekstraordinært interessant med en samlet innføring i hva som skjedde i dette spesielle ti-året. Bjørnstad tar i sin bok for seg år for år. Samtidig som han forteller historien om sitt eget og familien Bjørnstads liv, fletter han inn de fleste - for ikke å si alle? - viktige historiske hendelser i boka. Fordi han var 8 år da 1960-tallet begynte, husker han mye selv, men neppe alt. Han ble dessuten født inn i en svært samfunnsengasjert familie, som nærmest levde med historien. Det var tårer og sorg når kjente personer ble drept, og trusselen om atomkrig lå der hele tiden. Det økonomiske oppsvinget familien Bjørnstad opplevde særlig på slutten av dette ti-året var nok et hovedstadsfenomen, for i resten av landet kom det virkelige oppsvinget først på begynnelsen av 1970-tallet, med oljen.

"Det er borgerkrig i Kongo og regn i Oslo. Det regner hele tiden, faktisk. En kald og ekkel sommer da far får den fikse ideen at vi skal dra til Tolga og ha noen ukers ferie. Det har vi fortjent, alle sammen. Været er bedre der oppe i dalsøkka innover mot Røros, men det er også mer mygg. Vi skal installere oss i en liten hytte som far har blitt tipset om gjennom en bekjent på jobben. Det er ikke den slags hytter som averteres til leie i Aftenposten, i hvert fall. En eneste stue som også fungerer som soverom for fire personer. Mor er ikke glad. Men alle finner seg i det." (side 51)

Slike beskrivelser som dette bringer oss tilbake til tider da hyttene virkelig var hytter - primitive og uten innlagt vann og strøm - fordi vi (det vil si hele familien, unntatt mor som ble stående med all matlaging og vask - det tok absolutt all tid, og dermed var hun unntatt fra feriefølelsen) ønsket oss tilbake til naturen - ikke luksushjem slik som i dag. En problematikk som i alle fall hjemme hos oss har ført til diskusjoner rundt hva som er å "dra på hytta" og hva som er å "dra på hytten" (uttalt med Montebello-aksent).

Fordi det er så mye gjenkjennelse i teksten, både av personlig art og av mer historisk art, er lesingen av "Sekstitallet" interessant på flere nivåer. Samtidig blir vi bedre kjent med Ketil Bjørnstad, en kulturpersonlighet som ikke bare har satt spor etter seg innenfor litteraturen, men også innenfor musikklivet. Denne gangen byr han i rikt monn på seg seg selv. 1960-tallet er også historien om hans tenåringstid - innledet med at han var åtte år og avsluttet med at han var 18 og under øvelseskjøring med faren bokstavelig talt kjørte ut av og bort fra sin barndom. Tenåringstiden var preget av overvekt og en voldsom interesse for jenter. Samtidig bakket han ut av skolen og satset på en musikk-karriere. Foreløpig med fokus på den klassiske musikken, men med lengselsfulle blikk på populærmusikken - mest i smug siden moren, suffløren i Den norske opera og bokhandlerske, kun hadde forakt til overs for popmusikk og dens like. Og for alle oss som har fulgt Ketil Bjørnstads karriere innenfor litteraturen, er bøkene hans lett gjenkjennelige fra privatlivet hans. Slik tror jeg for øvrig det er for de fleste forfatterskap som har pågått over lang tid. Skillet mellom det fiktive og det virkelige liv er nok ikke så markant som mange forfattere ønsker at vi skal tro.

Noe av det jeg likte best med boka - i tillegg til at den er deilig tykk! - er at forfatteren er så personlig når han forteller om sin egen barndom. Han legger ikke to fingre mellom når han forteller om egen sårbarhet og prestasjonsangst. Selv om familien klarte å skaffe seg et hus på Frogner, var han ingen selvsikker vestkant-gutt som tok det meste for gitt. Han var tvert i mot svært bekymret for familiens økonomi og i særdeleshet for at foreldrene skulle gå fra hverandre.

Preferansene til litteraturen og årene på Steinerskolen er den en hel del av i denne boka. Enkelte lærere var med på å sette sitt preg på ham i disse årene - som Lindholm som snakket om hvordan ordet gjør oss til mennesker, gjør at vi kan forstå og begripe også det vi ikke kan forstå.

"Og den dagen dere skjønner dette, med deres egne, selvstendige tanker, vil dere skjønne at litteraturen er det viktigste i deres liv. Den vil bli en kilde til forståelse, til trøst, til sinnets helbredelse, eller, motsatt: til helvedestanker, skrekksyner og skremsler som dere må kjempe imot, dag etter dag, for å overleve. Det er risikoen vi tar, ved å være i live. En eneste setning tvinger dere til å dikte videre. Og det er derfor dere sitter her, dag etter dag, tenker på Olav Åteson og er så stille at vi akkurat nå kan høre en knappenål falle." (side 379 - sitatet er hentet fra forhåndseksemplaret, som ikke er korrekturlest)

Den unge Bjørnstad, som også skulle få kjenne mobbing på kroppen, ble fascinert av hvordan to mennesker kunne oppfatte en og samme situasjon så totalt forskjellig.

"Jeg tenker på det Lindholm sa den gangen, om hvordan vi, når vi leste en historie, skapte oss hvert vårt personlige bilde av det vi leste. Kanskje var det slik i virkeligheten også. En lærer kunne stå ved kateteret og snakke. Noen av oss lyttet, betatt og interessert. Andre følte seg truet, oversett, misforstått." (side 494)

Når vi tror at det handler om den andre, så handler det mest om oss selv, hva vi har med oss i bagasjen fra før av, filteret vi tolker omverdenen med - som altså sier mest om oss selv og lite om andre. Mens vi opplever at det er omvendt ... At Ketil Bjørnstad beskriver akkurat dette, som jeg selv har interessert meg så veldig for særlig gjennom coachinglitteraturen hvor kognitive strategier står sentralt, kjente jeg var sterkt.

Kameraten hans betror seg en dag til ham med følgende ord:

" ... Vet du, Ketil. Jeg vil bare ut av denne barndommen hurtigst mulig. Jeg vil ta kontrollen over mitt eget liv. Det er nok nå." (side 498)

Dette minner meg faktisk om en av Karl Ove Knausgårds Min kamp-bøker, der han vel egentlig oppsummerer barndommen som en sum av krenkelser. Men der Knausgård opplevde at hans egne grenser til stadighet ble krenket, opplevde Bjørnstad å leve i en familie der hans valg i all hovedsak ble respektert av foreldrene. Derfor er også tonen her en annen. Selv om alt ikke var bare idyll, inneholder "Sekstitallet" historien om en lykkelig barndom. Så vet vi alle likevel at livet er tornefullt og vanskelig for de aller fleste, og i så måte skiller ikke Ketil Bjørnstads barndomsbeskrivelser seg fra dette. Også han hadde mange ting som ikke gikk som det skulle; overvekten, at han ikke fikset skolen, at han vokste opp i skyggen av sin superflinke storebror (traumatisk nok i seg selv), at han følte en dragning mot popmusikken (tabu i det Bjørnstadske hjem) og at han ble mobbet og det temmelig stygt. Uten at dette gjorde ham til en miserabel person av den grunn. Tvert i mot må dette ha gjort ham svært modig og sterk.

Som alltid skriver Ketil Bjørnstad lett og ledig, med en skarp observasjonsevne til det som skjedde rundt ham. Vi skjønner selvsagt at det ikke er barnet eller tenåringen som gjør alle disse observasjonene, men at det er den nå godt voksne Bjørnstad som med distanse ser tilbake på ting som skjedde, setter dette inn i sin historiske kontekst og lar tankene spinne rundt hvordan det må ha vært. Resultatet er en tykk bok som jeg vil tro slår godt an hos de aller fleste! De historiske tilbakeblikkene er i seg selv spennende. Hvordan var det i Norge da hunden Leika ble sendt opp i rommet, da Cuba-krisen oppsto, da John F. Kennedy ble skutt, da romfartkappløpet eskalerte, da Vietnamkrigen raste og da et gryende studentopprør til slutt tok av? Alt dette og mer til skriver Ketil Bjørnstad om i sin bok "Sekstitallet".

Selv kan jeg nesten ikke vente på neste bind - "Syttitallet"! I denne neste boka vil forfatteren Ketil Bjørnstad tre tydelig frem, i og med at han utga intet mindre enn åtte bøker i løpet av dette tiåret. Og jeg sitter og tenker at det er på tide å grave frem de gamle bøkene, og lese dem på nytt. Dessuten var det i dette tiåret han turte å satse på noe annet enn utelukkende klassisk musikk.

Jeg anbefaler "Sekstitallet" på det aller varmeste!

Livet etter Holocaust

Denise Epstein (f. 1929) er datteren til forfatteren Irène Némirovsky (f. 1903 d. 1942). "Å overleve og å leve" er basert på samtaler mellom henne og journalisten Clémence Boulouqe, hvor journalisten stiller spørsmålene mens Denise svarer.

Moren Irène Némirovsky kom opprinnelig fra Kiev i Ukraina, mens farsfamilien Epstein kom fra Moskva. Begge familiene var jødiske, og de forlot Russland på grunn av den russiske revolusjonen. Denise´s foreldre møttes i Frankrike og giftet seg i 1926. Denise ble født i 1929, mens søsteren Élisabeth ble født i 1937.

Irène Némirovsky debuterte som forfatter i 1927, og siden utkom i alt 14 bøker i følge den engelske Wikipedia-siden om henne (se også den norske Wikipedia-siden). Etter hennes død ble ytterligere åtte bøker utgitt, hvor "Suite française" eller "Storm i juni" som den heter på norsk, er den mest kjente. Svært få av hennes bøker er oversatt til norsk, men jeg nevner "David Golder", "Hett blod" og "Sjelenes herre" (samtlige linker fører til mine bloggomtaler av bøkene - i tillegg har jeg omtalt "The Courilof Affair" og "Le Bal" (som også inneholder novellen "Snow in Automn" - ingen av dem er oversatt til norsk).) Det er Arneberg forlag som står bak alle utgivelsene.

Da foreldrene til Denise og Élisabeth ble arrestert i juni 1942, etterlot de barna en koffert som blant annet inneholdt manuskriptet til romanen "Storm i juni". Likevel skulle det gå mangfoldige tiår før de orket å forholde seg til koffertens innhold.

"Det som skulle til for at jeg tok mot til meg og åpnet den kofferten far hadde betrodd meg, etter mange og lange år med taushet og glemsel, var at hans datter Élisabeth Gille kastet seg ut i jakten på minner hun ikke lenger hadde. Hennes bok Le Mirador nødvendiggjorde ikke bare barndomserindringer, men også dokumentariske undersøkelser. Ut fra datidens avis- og tidsskriftartikler klarte vi å rekonstruere mors litterære vei.

Alt dette arbeidet gjorde det mulig å utgi novellesamlingen Dimanche ("Søndag") i 2000, samt Destinées et autres nouvelles ("Skjebner og andre noveller") i 2004.

I 1970-årene hentet vi også det siste manuskriptet ut av kofferten. Det var ufullendt og omfattet bare to av de fem planlagte delene. Da det var renskrevet, kunne jeg knytte tråden til fortiden på nytt. Storm i juni tok atter form, mor begynte å leve om igjen, og straks boken kom ut, i 2004, gjenopptok hun sin plass i litteraturen og i lesernes hjerter. De unge begynte å oppdage henne, ofte når de gjennomgikk besteforeldrenes bokhyller, like mye i utlandet som i Frankrike.

Hennes siste, ikke tidligere utgitte romaner, Sjelenes herre (2005) og Hett blod (2007) fullendte hennes verk.

Et liv som begynte med en litt trist barndom, en tenåringstid midt i en blodig revolusjon, et smertelig eksil og endelig et enkelt og lykkelig familieliv, en karriere som anerkjent forfatter og en tragisk slutt som var felles med millioner av forfulgte. Mor var bare 39 år gammel da alt var over!" (side 153 - 154, fra etterordet)

Under og etter krigen vokste Denise og søsteren opp i et nonnekloster, der poenget var å glemme fortiden og leve på fransk veldedighet. Ingen måtte få vite at de var av jødisk avstamning, og selv etter krigen føltes det ikke trygt å tilkjennegi sin bakgrunn. Ikke bare var søstrene foreldreløse, men de kjente heller ikke sine røtter. Blir man bare takknemlig over å være så heldig å være i live? Nei, ikke når hjelpen er gitt på en måte som hele tiden minner en om ens egen ubetydelighet, ikke når man møtes uten varme og uten et lyttende og åpent sinn.

Senere i livet ble det av største viktighet å stable på beina den fortiden hun og søsteren tross alt hadde hatt sammen med foreldrene, blant annet mens familien var på ferie i Hendaye. Moren elsket Baskerland, og livet der var lykke - inntil den spanske borgerkrigen også gjorde slutt på dette. Det sies aldri rett ut, men jeg regner med at det er bombingen av Guernika i 1937 hun sikter til. Siden skulle det bli helt uutholdelig å forholde seg til andres smerte og sorg, fordi Denise hadde temmet sin egen sorg og lagt så ettertrykkelig lokk på den. Historien om barndommen er også historien om morens overbeskyttelse av døtrene.

"Ikke nok med at den overbeskyttede barndommen ikke forhindret noe som helst - den kostet meg mye også. Jeg havnet midt i det virkelige livet uten å kunne noen ting, hverken hvordan jeg skulle tjene og bruke penger, lage mat eller noe som helst. Mens vi var på flukt, tok andre seg av dagliglivet for meg, og det er ikke noe man finner ut av på en pensjonatskole. Jeg har forsøkt å overbeskytte barna mine, men samtidig har jeg tilført dem mye selvstendighet ved å respektere deres valg og gjøre dem ansvarsbevisste." (side 97)

Under intervjuet med Denise fremkommer blant annet hennes holdninger til Israel, mange israeleres generelle forakt overfor de overlevende etter Holocaust (!) og gleden over å finne ut at hun faktisk hadde familie i Moskva. Etter utgivelsen av "Storm i juni", en bok som har ført henne fra land til land i hele verden, har hun fått fred i sjelen. Utgivelsen av morens bøker har revitalisert et stort forfatterskap som fortjener å bli oppdaget av stadig flere lesere. Uten hennes og søsteren Élisabeths innsats, ville forfatterskapet antakelig ha blitt glemt, og dette ville på et vis ha ført til at moren døde enda en gang, Der vi lesere ser en helt unik historie med sterke litterære kvaliteter i "Storm i juni" - der ser Denise den ene gjenkjennelige episoden etter den andre, alt scener fra det virkelige liv som moren har skrevet inn i det som skulle bli hennes hovedverk, hennes "Krig og fred"-verk, men som forble ufullført med kun to av i alt fem planlagte deler ...

Denne lille boka ga meg mye! Takket være Arneberg forlag har jeg for lengst rukket å bli kjent med Irène Némirovskys forfatterskap - så pass at jeg også har valgt å lese noen av bøkene hennes på engelsk. Å få kjennskap til hvordan det gikk med barna hennes, var smertelig lesning. Mye av det Denise skriver om, deler hun med svært mange som i forbindelse med krig blir foreldreløse. I tillegg har historien det helt absurde ved seg - det at et helt folk skulle utryddes midt i Europa, for ikke altfor mange år siden. Jeg ble sterkt berørt under lesingen. Boka er godt skrevet og den er interessant fordi det her settes ord på så mange aspekter ved krig, splittede familier, sårbarheten det alltid vil innebære å vokse opp uten foreldre ... Det handler nemlig ikke bare om å overleve. Det handler også om livet etter overlevelsen! Om hva det vil si å leve ...

Jeg har en siste bønn til Arneberg forlag: Gi ut flere bøker av Irène Némirovsky! Det er nok å ta av!

Takk! En artig ære, det der, og langt mer enn jeg noengang hadde trodd.

Hoi! Jeg var så freidig nå nettopp at jeg googlet meg selv, og det var først da fikk jeg øye på dette innlegget (jeg er ikke særlig aktiv her inne lenger, og bruker siden mest pga ønskelisten og for å ha en oversikt). Jeg setter stor pris på både rosen og delingen. Tusen takk!

Ekstraordinært om liv og død

Jeffrey Eugenides (f. 1960) har så langt i sin forfatterkarriere tre romaner bak seg. Jeg har selv kun lest "Middlesex" (linken fører til min omtale av boka), men har "Formål ekteskap" liggende på vent. Siden jeg likte "Middlesex" så godt, ønsker jeg å lese alt Eugenides har skrevet. Det var derfor naturlig å begynne med debutromanen "The Virgin Suicides" aller først.

"Den morgenen det var den siste Lisbon-datterens tur til å begå selvmord - det var Mary denne gangen, og sovepiller, som Therese - visste de to førstehjelpsmennene meget vel hvor knivskuffen var, og gasskomfyren, og bjelken i kjelleren der man kunne gjøre fast et rep. De steg ut av ambulansen og tok det som vanlig altfor rolig etter vår mening. "Dette er ikke TV, folkens," mumlet den tjukkeste av dem halvhøyt. "Vi har vårt eget tempo." Han bar det tunge hjerte- og lungeredningsutstyret inn forbi buskene som hadde vokst til digre utysker, og videre over den raggete plenen som hadde vært føyelig og plettfri bare tretten måneder tidligere, da elendighetene tok til." (side 7)

Allerede den første setningen i boka røper hva vi har i vente. De skal alle dø, Lisbon-søstrene ... og de skal alle ta sine egne liv. De er unge, svært vakre, og har knapt tatt fatt på livene sine ... Hvorfor ender det slik til slutt at de ikke ønsker å leve? Hva er det som foregår innenfor husveggene til Lisbon-familien?

Fortelleren - eller rettere: fortellerne - er et anonymt "vi". Vi får egentlig aldri vite eksakt hvem de er. Ikke annet enn at de er gutter som har levd tett på - med dog så fjernt fra - Lisbon-søstrene. Betraktet dem på avstand, der de har drømt forbudte tanker om alt de kunne tenkt seg å gjøre med dem, de vakre søstrene som er gjenstand for deres drømmerier og begjær ... Historien fortelles 25 år etterpå.

Det er fem av Lisbon-søstrene; Mary, Therese, Lux, Cecilia og Bonnie. Fordi de er så lite tilgjengelig for omverdenen, innesperret som de stort sett er, spinnes det mange myter rundt jentene.

Første del av boka handler først og fremst om Cecilia, den første av jentene som lykkes i å ta sitt eget liv, etter først å ha mislykkes. Hvorfor gjorde hun det? Og hvorfor valgte hun å gjøre dette den ene gangen Lisbon-familien faktisk åpnet opp huset for gjester for å ha fest?

"Vår interesse for Lisbon-søstrene ble bare større de første dagene etter begravelsen. I tillegg til sin skjønnhet kunne de nå fremvise et nytt og mystisk lidende vesen, i all stillhet, synlig bare i den blå hovenheten under øynene, eller i hvordan de plutselig kunne stanse og slå blikket ned og riste på hodet, som til livet selv. Sorgen fikk dem til å gå lange turer. ... Vi lå på en tiloversbleven tepperest i familien Kriegers kjeller og drømte om hvordan vi kunne trøste Lisbonjentene. Noen av oss ville legge seg i gresset sammen med dem, eller spille gitar og synge sanger for dem." (side 55)

Etter hvert deltar jentene i sine vanlige sysler utenfor huset igjen, inntil en katastrofal kveld fører til at de så og si fullstendig innesperret i hjemmet sitt. De får nemlig husarrest etter å ha kommet for sent hjem etter et jubileumsball.

"Det gikk bare noen uker fra Mrs Lisbon murte jentene inne under iverksettelse av de strengeste sikkerhetstiltak, til vi fikk de første rapportene om at folk hadde sett Lux elske på taket.

Jubileumsballet førte til at Mrs Lisbon trakk ned rullegardinene i første etasje for godt. Vi så ikke annet enn jentenes innesperrede skygger, som fikk fantasien vår til å løpe løpsk. Til dette kom at etter som høsten ble til vinter, ble trærne tettere i grenverket og tok til å lute, så de til slutt skjulte huset, trass i at det manglende løvet snarere burde ha gitt bedre innsyn. Det virket som om det til enhver tid hang en sky over familien Lisbons tak. Det fantes ingen annen forklaring enn den psykiske, som gikk ut på at huset ble gradvis mer tilslørt fordi Mrs Lisbon ville det slik." (side 143)

Selvmordene - for det blir jo flere av dem utover i boka - fører til slutt til at Mr. Lisbon, som er lærer, mister jobben sin. Hvem vil ha ham som lærer når døtrene hans ikke orker å leve? Etter dette går det for alvor nedover med familien Lisbon, for nå går heller ikke faren ut av huset. Glimtene som de som står utenfor får av familien, er at de nærmest virker upåvirket av at den ene jenta etter den andre dør ...

Uhyggestemningen ligger over romanen fra begynnelse til slutt, uten at vi som lesere blir presentert for noen løsning eller forklaring. Det er forteller-vi´et som formidler historien, og det er dette vi´et som gjetter og analyserer det som skjer. Med stor fare for misforståelser, slik det jo også er i det virkelige liv. Vi tror at vi har forstått alt, vi trekker våre slutninger - men ofte tenker vi helt feil og er ikke i nærheten av sannheten. Dette er for øvrig det fortellende vi´et i romanen smertelig klar over. De skjønner at det er mye de ikke vet, at de rett og slett ikke kan vite. De skjønner at alt blir gjetninger. Men så handler det kanskje aller mest om å bearbeide sterke følelser som de har hatt med seg fra de var i puberteten selv? Sånn sett blir deres gjetninger og analyser kanskje aller mest historien om dem selv, og i liten grad Lisbon-jentene, selv om det tilsynelatende er dem alt handler om.

Når vi ikke får vite hva som egentlig skjedde - hva er det da med denne romanen, som etter min mening har noe Ian McEwansk over seg? For meg var det en stor opplevelse å lese denne romanen, fordi jeg fra før av hadde hørt så mye om den og derfor hadde store forventninger - som ble innfridd, bare for å ha nevnt det. Boka har sterke litterære kvaliteter, og måten den er skrevet på er spennende og original. Det er ikke ofte forfattere velger vi-formen når en historie skal fortelles. (I farten kommer jeg i grunnen bare på Julie Otsukas roman "Buddha på loftet". Linken fører til min omtale av denne boka.) Dette fortellergrepet - flertallsformen - førte til at det ble et slags spenningsforhold mellom guttene som levde opp og som nå kunne se tilbake på noen helt spesielle opplevelser i ungdommen, og Lisbon-jentene, som alle døde den gangen. Romanen er på et vis fokusert rundt en gryende seksualitet i puberteten, og denne lå der hele tiden - riktignok uforløst for det meste, med unntak av Lux, som etter hvert ble svært så promiskiøs og elsket med den ene etter den andre på taket av Lisbon-huset. Jentene blir gjenstand for guttenes seksuelle fantasier, og fordi de er så fjerne og utilgjengelige for dem, forblir de mystiske og nærmest idealiserte.

Johan Harstad har i etterordet i boka analysert romanen, og på side 253 skriver han følgende:

"Det er noe Virginia Woolf-aktig over det hele. Det er også slik at Lisbon-jentene ikke fremstilles som underdanige, lett påvirkelige eller udugelige. Tvert imot, det er guttene, "vi"-et som fremstiller seg som den svake part, tilskueren, den passive (voyeuren, vil nok noen si), mens det hele tiden påpekes hvordan Lisbon-søstrene er perfekte taktikere, både i forhold til sine jevnaldrende gutter og sine foreldre som de tilsynelatende adlyder uten å stille spørsmål ved deres avgjørelser. Tilsynelatende er ordet, naturligvis, all den tid jentene bruker tålmodighet og forståelse for å dekke over planleggingen som foregår bak lukkede pikeromsdører.

Lisbon-søstrene er aldri ufarlige, de er ikke forsvarsløse. De er bare uoppnåelige. For alle som forsøker å være nær dem, forstå dem. Redde dem."

Det er helt klart mange innfallsvinkler til denne romanen, som selvsagt kan leses med svært forskjellige briller. Dette er dessuten en roman som vil vokse seg større ved annen gangs lesning, fordi man da vil se det større bildet og ikke bare detaljene rundt jentenes selvmord og guttenes nysgjerrige blikk på dem.

Dette er en fascinerende roman som ikke slipper taket med det første! Anbefales!

Boka er tilgjengelig i pocketutgave fordi Cappelen Damm har utgitt den i serien moderne klassikere. Jeg kjøpte den tidligere i år, og bare det forhold at min utgave utkom i 2012 og er 1. opplag av 1. utgave, forteller meg at dette ikke er en bok med altfor mange lesere. Boka fortjener å bli gjenoppdaget av flere lesere! Boka er for øvrig filmatisert.