Jeg fikk den opp med en gang jeg søkte på den. Merkelig...
På denne linken ser du bildet av ikonet om det hjelper; http://labbens.blogspot.no/2012/06/1001-books-app.html
Jeg prøvde å komme inn på linken hun viser til i bloggen, men den virker ikke hos meg...
Håper du finner den for det er en artig app, lykke til! :)
Godt sagt Kjell K. For min del er han den beste blandt norske forfattere. Og det er jammen ikke mange utenlandske forfattere som han stille opp med så mange gode bøker som han rakk å skrive.
Bare hyggelig at vi kan være til hjelp for hverandre her inne!
Sikkert at du har klikket UNDER profiilbildet på venstre side? Da får du opp kun innlegg/svar. Klikker du Over profilbildet litt til høyre får du med hele historikken.
Ja jeg er også imponert! Ordtaket "Til lags åt alle kan ingen gjera", gjelder nok i høyeste grad her! Selv er jeg ihvertfall kjempefornøyd. Gjelder bare å "klikke" litt rundt på sidene så finner en ut av det meste, snart har vi nok glemt hvordan de gamle sidene så ut hele gjengen!
Hvis du går inn på en bokelskers profil, finner du på venstre side under profilbildet der hvor det står oppdateringer, klikk der og da kommer alle innlegg/svar som vedkommende har skrevet!
Fint du tar det opp igjen, jeg har spurt etter det samme. Jeg synest kommentarer om bøker og bokrelaterte ting (hele kommentarer, som tidligerre) er viktigere å vise enn stjerner og følge bøker.
Kanskje han tenker ut en smart løsning på dette ønsket fra ganske mange bokelskere :)
– Tenk deg en maur på gulvet her. Den ser bare en enorm flate. Men når den kommer til skoen min, vil den kanskje tenke «Hm! Hva om jeg klatrer opp her?» Og så oppdager den en tredje dimensjon. Vel, også for den som lever i tre dimensjoner, er den fjerde – tid! – et mirakel. Men det har lite med virkeligheten å gjøre. Det er ikke das Ding an sich, kun vår mangelfulle oppfattelse av den. Verden går videre, vår kunnskap øker, og gårsdagens fakta holder ikke i dag.
Red Adair døde i 2004. Hvilke spor har han satt etter seg? Et varig avtrykk i norsk oljehistorie. Ikoniske bilder. Fortellinger som vil leve videre så lenge det pumpes opp olje. En ranch i Bellville i Texas som når dette skrives, står for salg på RedAdair.com. Utallige produkter: roboter for brannslukking, støvler til å trampe gjennom oljesøl med, kopper av plastikk for den som må slukke tørst såvel som flammer, Zippo-lighter til å tenne på igjen med, T-skjorter, caps, jakkemerker, en radiostyrt bil, grillsett i stål og et forkle (rødt, selvsagt) som matcher. Og et navn som lever i minnet til oljearbeidere verden over, men også i form av en hest i Texas, en labrador i Frankrike og en premiert utstillingsgeit i Alaska.
Som guttunge skjønte jeg ikke så mye av dette. Men når jeg ser tilbake, fikk jeg noen hint, særlig når vi traff hans gamle arbeidskolleger og kamerater fra de tidlige årene i Nordsjøen. Noen av dem snakket omtrent likedan. Og enten disse møtene skjedde ute på basen til Phillips Petroleum eller nede på puben i Sandnes, så husker jeg hvordan ordene – rettere sagt den evinnelige banningen – forandret karakter. Den var ikke lenger rå og upassende. Faktisk var den akkurat det motsatte. Jeg forsto, bare av lyden, at denne “son of a bitch” var en hedersmann. Hvert “fuck” var dynket i gammelt kameratskap, hvert “goddamn” var et minne om levd liv og felles opplevelser. Det var også et signal fra en mann som hadde lest og grublet mer enn de aller fleste: “Jeg er en av dere. Det er her jeg hører til.”
I dag kan jeg spille av lydbåndet igjen, oppe i hodet mitt, av min far og kameratene hans som sitter på puben, skåler med halvliterne og lirer av seg ramsalte amerikanske gloser. Og det er verken rått eller pinlig. Litt ubehjelpelig, kan man nok mene. Litt snodig for nordmenn i Norge.
Men først og fremst goddamn fåkkings rørende.
Morsom, lettlest, klok - og med sine 187 sider altfor kort! Jeg kom over den på bokhandelen i går, og kjøpte på impuls siden jeg likte de to forrige bøkene til Fanebust så godt. Begynte så å bla i den i går, tross at jeg egentlig er midt i en biografi. Lot meg umiddelbart fenge, og en natt og en formiddag senere er boka dessverre allerede slukt!
Dette er ikke en bok om oljebransjen, men om hvordan førti år med oljen har endret det norske samfunnet. Mens forfatterens to forrige bøker var skarpe innlegg i debatten, forsøker han her å forstå det nye Norge. Det gjør han ikke ved å tre sannheten med stor "s" ned over hodet på oss. I stedet går han i dialog med svært ulike mennesker for å få ulike biter som i sum utgjør en spennende mosaikk. Helt bevisst har han valgt andre stemmer enn de vi tidligere har hørt, og kan dermed begynne med blanke ark hvor han pensler ut personligheter på en måte en sjelden god måte.
Jeg har ikke lest mye "olje" tidligere, men to bøker faller meg raskt inn. Den ene er Helge Ryggviks "Til siste dråpe". Det er en helt annerledes bok, hvor forskeren med stor kunnskap og autoritet tørt argumenterer for sin virkelighetsfortåelse. Den andre er Simen Sætres "Petromania". Den likner mer, ikke minst i at også Sætre skriver meget godt. Men der han er en østlending som drar til fjerne petrostater for å se om kan kan finne fellesstrekk, gjør "oljebarnet" Fanebust bruk av sin oppvekst i Rogaland i endringsårene, sin kompetanse som økonom og sine kontakter på innsiden til å få frem mye nærere fortellinger.
For dette er en personlig bok, hvor en sårbar forfatter bokstavelig talt slipper oss helt innpå: Boken er tvetydig dedisert til hans far, som "var der". Oljepioneren som blant annet dirigerte båttrafikken da 89 mennesker overlevde - og 123 omkom - i Kiellandulykken, er en gjennomgangsfigur som vi tidvis ler av, tidvis med. Men han lodder også store dyp. Det er et modig valg av Fanebust å gi oss dette innblikket i en komplisert manns sinn, samtidig som han verken overtolkes eller forstås ihjel. Det samme gjelder bokens rekke av intervjuobjekter; det er vanskelig å si om de fremstår som gode funn fordi de faktisk er det, eller fordi de er så godt skrevet. Uansett er det hyggelig og meningsfullt selskap både i geologen som fant den norske oljen, den ustoppelige gründeren, den plirende professoren, den syngende professoren, pubverten som har seilt i storm, den krakilske byråkraten, den reiseglade pensjonisten som likevel aldri kan reise fra savnet etter lillebroren som forsvant i Nordsjøens bølger for tretti år siden...
På minussiden? Boken er i korteste laget, ikke bare fordi jeg likte tiden det tok å lese den, men det er intervjuobjekter her som godt kunne fått mer plass. Andre ville man kanskje hatt noe mindre av, det vil nok bero på smak og behag. Dessuten gir tittelen assosiasjoner til en mer snever bok enn dette er.
Som i de tidligere bøkene er det å forstå Norge og nordmennene som er Fanebusts prosjekt (slik jeg oppfatter det), ikke at vi skal kunne så forferdelig mye om oljebransjen. Men denne gangen forteller han med humor og varme, i stedet for å dele ut spark og hogg. Selv om jeg altså likte de forrige bøkene meget godt, er det interessant å se at han også kan spille på et helt annet register - samtidig som han fortsetter å underholde oss klokere. Etter tre bøker på tre år har jeg fått meg en ny favoritt innen norsk sakprosa. Jeg håper derfor han holder seg på den smale sti, tross klare tegn på at han også kan finne på å skrive skjønnlitteratur.
Har kun lest to av ham. Utenom ovennevnte har jeg også lest "Harens år", den likte jeg litt bedre enn "Kollektivt selvmord", men tror neppe jeg kommer til å lese flere bøker av denne forfatteren.
Har ikke helt sansen for ham jeg heller.
Gir gjerne en tilbakemelding når bøkene er ferdiglest!
Og det dusjregnet, og det småregnet, og det silregnet, og det øsregnet, og styrtregnet, og det plaskregnet - men værst var det når det silregnet - jevnt og ubønnhørlig fra morgen til aften.
Godt mulig de tåler å bli lest om igjen, jeg har likt alt jeg har lest av Doris Lessing. Hun er virkelig en verdig Nobelprisvinner! Min favoritt til nå er "Den Gyldne Notatbok". Har du lest den? Har nettopp begynt på "Jane Somers dagbøker", og er spent på om også disse innfrir forventningene!
Har hatt boka som en favorittbok og det er den fremdeles :)
Dere andre har skrevet så bra om siste del av boka men her er litt fra meg også.
Jeg oppdaget at han bruker noe fra denne boka i en annen, nemlig "Mysterier". Navnet Nagel dukker opp her i en setning, og det er navnet på hovedpersonen i Mysterier.
Det var dog et eiendommelig grønt hår på den Kristus i oljetrykk. Det likner ikke så lite grønt gress
I Mysterier sier han
Å, hør, gjør mig den tjeneste å ta med Dem det billede der på væggen, vil De det? Så jeg slipper å ha det for mine øine. Det blir så kjedelig å ligge her i sengen og se på det hele tiden. Napoleon den tredje hadde nemlig ikke grønt skjæg. Tak skal De ha
Jeg skal ikke begi meg på så mange sammenligninger, men begge disse bøkene har det til felles at de har noe dunkelt over seg. Hansun gir oss lesere ikke svar på alle de eiendommelighetene han skriver om, her må vi tolke og tro. det er det som gjør disse bøkene udødelige.
Det er vel derfor jeg synest disse to bøkene er noe av det beste av forfatteren, men der er flere, mange flere som også kunne ha blitt favoritter.
Takk til deg Kjell K, som satte i gang leseprosjektet, det var herlig å lese "Sult" sakte sammen med andre bokelskere :)
Den første delen er en oppsummering av omtent fire år. Jeg skrev ikke dagbok. Jeg skulle ønske jeg hadde. Det jeg vet, er at jeg ser alt annerledes nå enn jeg gjorde mens det foregikk.
Livet mitt før Freddie begynte å dø var en ting, etterpå var det noe annet. Inntil da så jeg på meg selv som et skikkelig menneske. Som omtrent alle jeg kjenner. Først og fremst dem jeg arbeider sammen med. Nå vet jeg at jeg ikke spurte meg selv hvordan jeg egentlig var, men bare tenkte på hvordan andre så meg.
Jane Somers dagbøker av Doris Lessing
Jeg likte begge, men Fanebusts bok klart best. Ryggvik skriver omstendelig og "akademisk". For eksempel gir han en god (såvidt jeg kan bedømme!) innføring i Ricardos økonomiske tankegang omkring rentebegrepet, før han langt om lenge kommer til oljerenten. Fanebust, som også er økonom, skriver noe sånt som at oljerenten er den superavkastningen som kommer av at oljen er en knapp ressurs, og bruker da en setning eller to på det som opptar Ryggvik i flere kapitler. Siden jeg ikke er økonom og heller ikke har tenkt å bli det, passet det meg ypperlig.
Fanebusts bok er i stedet mye mer nær og personlig. Særlig godt synes jeg han skriver om helikopterulykken hvor hans onkel døde og Kiellandulykken hvor hans far var en av redningslederne. Når han i tillegg kan balansere med å skrive hylende morsomt om gamle helter som Red Adair og få universitetsprofessorer til å fremstå som folkelige og forståelige, synes jeg han havner i en helt annen klasse enn Ryggvik som forfatter. Ryggvik gir derimot det grundige, sikkert nødvendige, men krevende forskerperspektivet. Når jeg, som ikke har mye ballast når det gjelder "oljelitteratur", leste "Til siste dråpe", syntes jeg den var altfor lang og omstendlig. Fanebusts bok er i stedet så kort og underholdende at jeg skulle ønske den varte litt lenger.
Men først og fremst synes jeg altså at dette er to bøker som ikke ligner hverandre noe særlig, bortsett fra at de handler om oljen. "Oljelandet" ligger svært mye nærmere den tredje (og siste?) oljeboka jeg har lest, Simen Sætres "Petromania". Der er den største forskjellen at Fanebust skriver om Norge, mens Sætre beskriver sin reise i andre petrostater.
Når eg brukar sida på ein netbook/minilaptop, så blir hovudinnhaldet fortrengt av overskrifter og andre element, slik at eg må skrolle for å i det heile tatt finne det. I mitt døme kunne t.d. Diskusjoner-overskrifta fjernast heilt, og noko kunne gjerast med Bokelskere-logoen for å få den til å gli inn høgare oppe på sida. Det er i grunnen også litt pussig å ha to menyar; her har ein jo ein personleg meny som heiter Min side, og ein annan oppe til høgre. Når det også er to søkeruter blir det fort sjåande ut som om det heile kunne slankast drastisk, og i alle fall omrokkerast for å bruke plassen betre. Sjå til dømes på ei side som last.fm, der logo, personleg meny, søkerute og innhaldsmeny er plassert på same linje øverst.
(Ellers forstår eg at det trengs visse kompromiss dersom same design skal fungere på touch-skjermar og andre maskiner, men det kan eg ikkje forhalde meg til som brukar.)