Jeg synest det var en interessant bok om multikunstneren Leonard Choen. Her blir vi fortalt et usminket "bilde" av poeten og musikeren gjennom flere tiår.
Gjennom sine tekster har han utlevert seg selv og har fått mange beundrere i mange land.
Hans opphold på bl.a. øya Hidra på 60 tallet sammen men andre kunstnere som f.eks. Axel Jensen er velkjent for de fleste, samt hans forhold til Marianne.
Hans kjærlighet og trang til å erobre kvinner er legendarisk, og alle hans erotiske forhold legger han ikke skjul på i boka.
Han har vært en rastløs og en søkende person og som har slitt med sin psyke, men fant ro og trøst i zenbuddhisme og jødedommen.

Jeg merket meg også noen småfeli i teksten, men det ødela ikke helhetsutrykket, heldigvis.

Liker du Choen? Her kan du da bli mer kjent med han ved å lese boka om "mannen med den sensuelle stemmen"

Ja, en løpende oversikt over nye bokomtaler kunne vært på sin plass. Jeg merker også at bokomtalene leses av færre nå enn tidligere. Det er ikke så viktig med stjernene - men det er kommentarene som uteblir ...

Jeg var nettopp inne der og så, men konkluderer med at Bokelskere har alt jeg er ute etter. Jeg bruker nok tid på sosiale medier allerede. Må jo lese litt innimellom også. :-)

En ting til :-)
Når jeg skal bla i boksamlingen får jeg bare muligheten til å trykke på siden 1-6. Trykker jeg da på side 6 får jeg mulighet til å trykke på side 8. Nåe det jeg ønsker er å gå til "slutten" av boksamlingen blir det utrolig mange trykk. Kunne vi få en knapp som gjorde det mulig å gå til siste side?

Hei. Jeg savner en ting jeg skal prøve å forklare hva er :-)
Når jeg gir en bok statusen "leser" vil jeg gjerne ha den øverst i boksamlingen min. Og tilsvarende når jeg merker den som "Har lest" vil jeg gjerne at den skal legge seg etter "Leser" bøkene. Dette skjedde på gamle Bokelskere.
Nå ligger en bok i den rekkefølgen jeg la den inn. Siden jeg legger inn "skal lese" bøker i tillegg blir det bare rot i boksamlingen min og jeg strever med å finne de bøkene jeg leste i sist uke (Bruker det til et innlegg på bloggen min).
Kunne det vært mulig å la bøkene "oppføre" seg som de gjorde før og la dem legge seg i en naturlig rekkefølge?
Vennlig hilsen og stort håp! :-)

Jeg ble bare irritert av "Populærmusikk fra Vittula", men leste den ferdig fordi den visstnok skulle være så festlig. Den traff ikke meg på noe vis. "Kollektivt selvmord", derimot, som mange her syns er elendig, moret jeg meg stort over.

Bare slapp av :) det er kun 2 av disse bøkene!

Jeg er nå halvveis i nr. 2 av Jane Somer's dagbøker, og tro det eller ei, den er nesten enda bedre! "Det synger i gresset" er det så lenge siden jeg leste (kanskje på slutten av 70-tallet engang) at jeg husker svært lite av den, så det blir litt vanskelig å sammenlikne disse bøkene. Men jeg har tenkt å gjenlese både "Det synger i gresset" og "Sommeren før mørket" i nærmeste framtid, tror i aller høyeste grad de er verdt det! Blir spennende å høre om du likte "Jane Somer's dagbøker", gi gjerne en tilbakemelding! Synes Doris Lessing er utrolig god til å skrive, og å framstille kvinner og kvinneliv på en troverdig måte. Synes bøkene er like aktuelle idag som da de kom ut, noe som vel burde kjennetegne en Nobelprisvinners bøker!

En lettlest og godt skrevet historie om en søster som har Downs syndrom. Rørende, lærerik, skremmende... Jeg ble svært overrasket da jeg leste om folks reaksjoner overfor Astrid og hele hennes familie. Jeg trodde virkelig en måtte se langt mer enn hundre år tilbake i tid for å finne denne type historier! Den gjengs oppfatningen om at det var en straff for en syndig handling utført av foreldrene eller deres forferdre, høres for meg ut som en "steinalder"-tendens...! Forfatteren er modig som bretter ut om familielivet deres samt om hvordan både hun selv og Astrid ble behandlet av personalet på institusjonen/i boligen.

Mitt svar til RandiA (i tråden ovenfor som jeg har merket) har ikke rettet seg, den står fremdelse ikke som siste kommentar. Kanskje du kan finne ut hva det var som gikk galt ved å se på den.

Vakkert og grusomt om et oppvekst i et strengt religiøst bygdemiljø

Lille Alva er som åtteåringer flest. I alle fall som lykkelige åtteåringer flest, glad som hun er i både sin mor og sin far - forskånet for det som er vondt her i verden har hun levd i familiens lille lykkeboble med en pappa som betyr så uendelig mye for henne.

"Pappa, sier jeg, - vi skal bo i dette huset bestandig, ikke sant?
- Bestandig! sier pappa med stort ettertrykk. - Bestandig, lille rapphøne ... små rapphøns, forandrer han det til, for han har løftet meg opp for å svinge meg rundt mens han gjentar ordet "bestandig", og dermed har søsteren min kommet pilende, slik hun - bestandig - gjør, med sitt rop om trekosing. - Trekosing!
Og så danser vi rundt på stuegolvet, på det av golvet som ikke er dekket av flytteekser, oppnedvendte stoler og stålamper på halv tolv, mens vi skråler: - Bestandig, bestandig, vi skal bo her bestandig! Helt til mamma kommer inn med en middagstallerken i hver hand. Hun prøver å kjefte på pappa fordi han har sluttet å rydde, mens hun blir fanget av oss tre i en runddans og en firkosing. Det er jeg og søsteren min som griper tak i henne med hver vår arm, den som vi ikke har slynget rundt halsen på pappa, og hun lar seg dra med, vi kan høre klirret fra tellerknene idet de møtes bak pappas rygg, så brått at vi alle etterpå, da den elleville dansen er over, må undersøke om det er gått skår av dem. Det er det ikke. De er like hele." (side 9)

Og akkurat slik kunne kanskje lykken ha smilt til den lille familien fortsatt - hadde det ikke vært for at pappa en dag ikke kommer hjem. Aldri skal han komme hjem, for han er død.

"Mamma vil bare ha pappa, men pappa kommer ikke, han skal aldri komme. Søster prøver å rope på ham, men pappa kan ikke høre lenger. Han kan ikke se heller. Han er død og skal begraves på kirkegården." (side 11)

"Jeg er åtte år. Ingen har lært meg å sørge. Så jeg gjør det på min måte ... " (side 13)

I løpet av denne korte innledningen i romanen er rammen for historien satt. Den skal handle om sorg, om det å miste noen man er glad i, noen som betyr alt for en. Fortellerstemmen veksler gjennom boka - noen ganger er det moren som er fortellerstemmen - andre ganger barnet Alva, mest hun faktisk. Mens moren forsvinner inn i en sorg så dyp at hun nesten ikke er i stand til verken å se eller ta hensyn til sine barn, flytter den nå reduserte familien tilbake til morens hjembygd. Der er det streng religiøsitet som gjelder, og alt Alva har forbundet med livet - lyset, gleden og latteren - er med ett revet bort fra henne. Redningen blir på mange måter alle minnene hun har fra tiden sammen med faren, og at faren dukker opp en slags trøsterolle i henns fantasi hver gang hun har behov for det. Spesielt den strenge bestefaren, som er strengere enn Gud selv, fremstår som en skremmende figur for Alva. Mye av det han står for, klarer hun aldri helt å forstå. Kjærlighet, omsorg og virkelig nærhet er fraværende i bestefarens humørløse formaninger, og mon tro om han ikke egentlig forakter både datteren og barnebarna på grunn av de valgene datteren gjorde da hun valgte å gifte seg med en mann utenfor menigheten?

Etter hvert slipper flere stemmer til, blant annet en aldrende Alva (som i realiteten er den som forteller historien om sin barndom og følgende det fikk for familien hennes da faren døde), og tidvis var det en utfordring å henge med på hvem som var hvem - særlig fordi jeg valgte lydbokutgaven i stedet for papirutgaven av boka. Et dystert bedehusmiljø tegnes, og spesielt i de sekvensene hvor Alva er fortellerstemmen blandes virkelighet og fantasi på en slik måte at det fra tid til annen var litt vanskelig å skille mellom hva som var hva. Når det er sagt opplevde jeg dette som en nydelig roman - både vakker og grusom som sitt vis - hvor fortellergrepet minnet en hel del om Skjelbreds tidligere roman "Gulldronning, perledronning". Vi er noen ganger i det mørke og dystre, andre ganger i det lyse og glade. Og lille Alva, som etter hvert vokser til og kommer i tenårene, kjenner inni seg hva som føles riktig og hva som føles galt, men det er ikke alltid at de voksne følger disse spillereglene. Dette forvirrer henne - særlig fordi hun ikke har noen å gå til for å spørre. Dermed står hun i fare for å få ødelagt sin naturlige rettesnor i livet - magefølelsen - fordi hun aldri får bekreftet at hun på en måte føler "rett". Det handler også om Alvas mor, som i sin tid forlot alt det dystre i hjembygda for å få et bedre liv fylt av kjærlighet og varme, men som etter sin manns død må vende hjem til alt hun i sin tid tok avstand fra, fordi hun i realiteten ikke har noe valg. Men det er en høy pris hun betaler for dette.

Ingrid Vollan leste nydelig, men i etterpåklokskapens lys angrer jeg likevel på at jeg ikke leste papirutgaven i stedet. Dette har ingenting å gjøre med selve opplesningen, men desto mer å gjøre med hvordan boka er skrevet. Jeg ser derfor ikke bort fra at dette er en bok jeg på et senere tidspunkt kommer til å få behov for å lese på nytt. Alt i alt - når jeg hensyntar både det språklige og det rent innholdsmessige - mener jeg at denne boka fortjener terningkast fem. Med noe tydeligere overganger ville jeg kanskje tenkt i retning av terningkast seks, men det blir det altså ikke denne gangen. Uten at jeg dermed mener at romanens kompleksitet og avdekkingen av gamle familiehemmeligheter - lag på lag - på noen måte trekker ned helhetsinntrykket av boka ...

Denne boka handler om karrierekvinnen Jane, redaktør for motebladet "Lilith".
I tillegg til jobben, bruker Jane all sin tid på å pleie fasaden og utseendet, går alltid i de "riktige" klærne osv. Hun er barnløs og enke, og har hele sitt liv kun vært opptatt av seg selv.
Men vendepunktet i livet hennes kommer når hun møter sin motpol, en over nitti år gammel kvinne, som er rasende på alt og alle, og som til tross for sin høye alder, nekter å innse at livet går mot slutten.
Jeg elsket å lese denne boka! Her er ikke ett eneste overflødig ord, teksten er fri for klisjeer og unødvendig sentimentalitet.
Doris Lessing er virkelig en verdig Nobel-pris vinner, og om jeg var Doris Lessing-fan fra før, er jeg det om mulig, enda mer nå!
Jeg gir terningkast seks til denne, og det er en klar favoritt-bok hos meg! Anbefales!

En roman om kjærlighet og mot

Anna Funder (f. 1966) er fra Australia og jobbet tidligere som en internasjonal advokat med menneskerettigheter som ett av sine spesialområder. Hun utga sin debutbok "Stasiland" i 2003 - en dokumentarisk bok som handler både om de som gjorde opprør mot kommunismen og de som jobbet for det hemmelige politiet Stasi i det tidligere Øst-Tyskland, kan jeg lese på Wikipedia. I 2011 utga hun romanen "All that I am" - en roman som på norsk har fått tittelen "Alt jeg er" og som utkom i 2012 i Norge. I mylderet av nye bøker som hele tiden utgis, og hvor det kun er de store forlagene som er sikret plass til å stille ut sine bøker i front i butikkene, fant jeg faktisk denne boka nettopp i front, dog med en nokså beskjeden plassering. Da jeg skjønte at boka handlet om tysk motstandskamp forut for andre verdenskrig, var jeg ikke sen om å sikre meg denne.

I bokas åpningsscene har Hitler nettopp kommet til makten og året er 1933. Ruth Becker og Hans Wiesemann tilbringer en for dem helt normal kveld sammen, nokså uvitende om hva dette skal komme til å få av følger for dem etter hvert. I de påfølgende kapitlene introduseres vi for ytterligere tre personer. I første rekke Ruth, som nå nærmer seg hundre år og som ser tilbake på sitt liv, dernest Toller - dvs. den jødiske forfatteren Ernst Toller - en mann som etter å ha tilbrakt noen år i fengsel kun klarer å skrive når det er et gitter utenfor vinduet hans, og som derfor sørger for at hans senere skrivestue har nettopp gitter utenfor vinduet ... Og til slutt Dora, kvinnen som en periode ble Tollers elskerinne ... Det er disse fem personene denne boka først og fremst handler om. Alle er autentiske historiske personer, og Anna Funder har fått fatt i deres historie gjennom Ruth, som var gift med Hans i mellomkrigstiden, og gjennom tekster Toller etterlot seg. Hun har i forbindelse med utformingen av selve boka selvsagt diktet seg inn i livene på disse personene, men den ytre rammen for historien er basert på virkelige hendelser. Det er i all hovedsak det som skjer mellom 1933 og 1934 som har fokus.

Felles for alle fem - i tillegg til at de alle hadde såkalte frie yrker som bl.a. innebar å skrive - var at de flere år før andre verdenskrig brøt ut, var nødt til å flykte fra Tyskland pga. den truselen de ble ansett å representere mot det tredje riket. De havnet i London, og vilkåret for oppholdstillatelse var at de ikke fikk lov til å drive med politisk virksomhet.

Vårt engelske visum stilte også som krav: "ingen politisk aktivitet av noe slag". Men for oss hadde livet ingen mening hvis vi ikke kunne fortsette å hjelpe motstanden i Tyskland, og prøve å gjøre omverdenen oppmerksom på Hitlers krigsplaner. Vi ble tilbudt eksil på betingelse av at vi tidde om hva som utløste behovet for det. Tausheten tæret på oss; den ga oss følelsen av å svikte dem vi reiste fra. Britiske myndigheter insisterte på å forholde seg til Hitler som om han var en grei kar, som om de håpet at han da skulle bli til en. (side 162)

Det skal vise seg å bli helt umulig for dem å holde seg utenfor politisk virksomhet. Ikke bare fordi de merket at tyske myndigheter motarbeidet dem langt utenfor deres egne landegrenser, men også fordi de med økende bekymring så hvor lite alvorlig verden tok Hitler og hans økende makt. Dette kom særlig på spissen da de skjønte at det måtte være en angiver blant dem, fordi en etter en av deres kontakter ble myrdet ... Samtidig følger vi spesielt Ruth og Toller tett, der de begge veksler på å være fortelleren, og får derfor et godt innblikk i hvordan det f.eks. var å være flyktning generelt og jøde spesielt i disse omskiftlige tider, der få - om egentlig noen - ønsket å ta imot jødiske flyktninger og hvor ingen syntes å ta Hitlers nazi-Tyskland særlig alvorlig ...

Det var litt tungt å komme i gang med denne romanen, kanskje særlig fordi starten på historiene som etter hvert rulles opp, var noe fragmentarisk og rett og slett litt vanskelig å få helt taket på før jeg var kommet et stykke ut i boka. Mitt råd til andre som i denne fasen av lesingen tenker å gi opp boka, er at den kommer seg veldig etter hvert! Historiene som fortelles gjorde et sterkt inntrykk på meg, og underveis tenkte jeg at mye av dette - særlig at omverdenen ikke tok Hitler alvorlig nok - er noe av det den jødiske forfatteren Stefan Zweig var så opptatt å få frem i sin bok "Verden av i går". Hvor annerledes kunne ikke historien ha sett ut dersom stormaktene som USA og Storbritannia tidsnok hadde skjønt hva som egentlig var i gjære? Prisen for at de og andre ikke våknet opp i tide var i særdeleshet at et helt folk holdt på å bli utryddet. Dette i et Europa som fra før av ikke var særlig vennligsinnet mot mennesker med en annen kulturbakgrunn enn dem selv ... Samtidig tenker jeg at det er viktig at historier som den Anna Funder her forteller, kommer ut, fordi den viser at det var motstand i det tyske folket mot et regime som i mange år senere ble ansett som noe tyskere generelt hadde ansvaret for. Selv ikke Stefan Zweig går så langt i sine konklusjoner, selv om han var jøde selv og i aller høyste grad fikk være med på å betale konsekvensene for verdens unnlatenhet på den tiden.

Anna Fadler skriver svært godt, og måten hun får frem hvordan det faktisk er å være flyktning, har noe universelt over seg som har betydning langt utover den settingen de historiske hendelsene i hennes bok finner sted. En tankevekkende og viktig bok jeg virkelig håper at flere får øynene opp for! Her blir det terningkast fem!