Bokelskere.no

Code Name Verity har blitt omtalt som et realistisk eventyr(ikke eventyr som i folkeeventyr eller fantasy altså!) for kvinner og som en spionthriller. For meg personlig var dette en eventyr om vennskap fylt av følelser, dramatikk og utfordringer. Historien og enkelte av personene i den snek seg inn i hjertet mitt og vil for all tid ha en plass der.

Code Name Verity er en roman hvor handlingen er lagt til 2.verdenskrig. Den handler om vennskap og kvinner med ganske uvanlige yrker under krigen(spioner, mekanikere og flyvere). Dette er boken jeg vil holde tett inntil meg og kjempe med nebb og klør for om huset skulle bli invadert av romvesner som kom i ens ærend for å tømme bokhyllene mine.

It’s like being in love, discovering your best friend.
Sitatet er hentet fra boken Code Name Verity.

Har du noen gang forsøkt å fortelle andre om en bok som det så og si er umulig å fortelle noe om uten uten å avsløre store deler av leseropplevelsen? Hvis svaret ditt på spørsmålet mitt er ja, så forstår du hvor vanskelig det har vært å skrive denne omtalen.

Kvinnelige spioner og flyvere
Code Name Verity er en brev-/dagboksroman som fortelles vekselvis i første og tredjeperson av en ung kvinnelig spion. Flyet spionen ble fraktet med styrtet over Frankrike, kort tid etterpå blir spionen arrestert i en fransk by. Spionen er i Gestapos klør og utsiktene for fremtiden er ikke gode. Hun bytter til seg enkelte nødvendige ting og lengre levetid ved å skrive ned flykoder og flyplasser som britene benytter seg av i krigen. Som Nacht und Nebel-fange, Natt og tåke(NN), ser fremtiden ganske blek ut. I notatene sine forteller spionen om koder og et enestående vennskap.

I am no longer afraid of getting old.
Indeed I can't believe I ever said anything so stupid. So childish. So offensive and arrogant.
But mainly, so very, very stupid. I desperately want to grow old.
Fra Code Name Verity.

Historien kan man si er delt i to, en hvor man får delta i det umiddelbare, nemlig jentas hverdag i fangenskap, og den andre er historien om et vennskap. Det er den sistnevnte historie som fortelles i tredjeperson.

Puslespill
Det er så mye jeg har lyst til å si om boken, men den er som et puslespill eller en gåte. Det er ikke gøy om noen andre løser det for deg. Forfatteren la, gjennom store deler av boken, ut små brikker til et puslespillet, men det var som om jeg ikke forstod hvordan brikkene skulle passe sammen. Jeg fikk en veldig aha opplevelse et sted underveis og jeg ble sittende og tenke "hvorfor i alle dager så jeg ikke dette før nå?!". I mine øyne var dette et genialt trekk av forfatteren, (u)heldigvis for deg skal jeg ikke fortelle hva dette går ut på. Det ville rett og slett spolert hele leseropplevelsen. Forfatteren benytter seg av tilbakeblikk, så det var ingen utfordringer i så måte med å lytte til historien til lydbok.

Code Name Verity kan kanskje høres forvirrende ut, men det var den ikke. På overflaten henger historien godt sammen, det er meningen at man skal bli ledet bak lyset.

Ved første gjennomlesning er det vanskelig å ta seg god tid, jeg ville vite mer, mer og det var vanskelig å rive seg løs fra historien. Etter at jeg la fra meg boken forstod jeg at dette er en bok jeg vil leste igjen og kan ha like mye utbytte av den andre gangen. Det vil nesten bli som en ny historie, da har jeg en helt annen forutsetning til å utforske sporene som var der hele tiden, men som jeg egentlig la merke til i første omgang.

I am a coward.
I wanted to be heroic and I pretended I was. I have always been good at pretending.
Sitat hentet fra begynnelsen av boken Code Name Verity.

Troverdig

Hovedpersonen lever, som tidligere nevnt, på lånt tid så lenge hun skriver(les: tyster) lever hun. Det kan kanskje virke noe utrolig at soldatene ikke bare piner informasjonen de ønsker seg ut av spionen men gir henne tid til å fullføre sin historie. For å i det hele tatt kunne lese boken må man som leser tillate seg å tro på dette. Det hele kan kanskje, sett fra et ikke objektivt ståsted, forsvares med det faktum at menneskene Wein skriver om er sammensatte. Svært få, om en eneste en av dem, er portrettert som 100 % gode eller onde.

Code Name Verity er fiksjon, og historien kan se ut til å sine historiske svakheter. Mine kunnskaper om 2.verdenskrig er ikke så god at jeg kan peke på konkrete ting og uttale meg bastant om det skulle være noe som ikke stemmer(men jeg kan jo Google i de tilfellene jeg lurer veldig). I bokens etterord forklarer forfatteren ganske grundig hvordan hun har forsøkt å skrive om hendelser som faktisk kunne ha skjedd under krigen. Dette syntes jeg hun lykkes med, ingenting virker usannsynlig. Spesielt ikke etter informasjonen jeg ble foret med i etterordet, der lærte jeg meg til og med litt nytt om krigen(og om opprinnelsen til kulepennen - fantastisk).

Historien er vidunderlig vakker for sitt vennskap og grusom med sin krig. Kvinner og vennskapet er temaer som står sentralt i denne boken og jeg vil tro den kan appellerer til både ung og gammel(men jeg ville ikke plassert den i hånden på en 10 åring).

Visste du?
At 166 kvinnelige piloter fløy for ATA under 2.verdenskrig?
15 av de 166 kvinnene døde i tjeneste.
ATA pilotenes jobb bestod i å transporterte fly fra et sted til et annet, fra fabrikkene til kamppilotene og noen ganger fraktet de personer.

At ATA tillot handikappede piloter å fly?
Der kunne man finne enarmede piloter, piloter som manglet et øye eller en arm. Alle som kunne kjøre fly på en forsvarlig måte skulle få lov til dette.

At kvinnelige piloter måtte ha dobbelt så mange flytimer som menn for å få tillatelse til å fly alene?

Så mange linjer brukte jeg på noe som kunne sies så enkelt som: "Jeg elsket Code Name Verity. GIRL POWER!", men det ble litt for enkelt. Begynnelsen kan kanskje være litt treg for noen, men det er verdt å se forbi det(boken er alt annet enn treg).

Jeg vil tro det er mange som mener det er et godt julegavetips, selv om trilogien står på min egen ønskeliste ;)

Det er ikke alltid jeg kaster terning om ei bok, når jeg ikke gjør det, er det som oftest at jeg er usikker på hvor godt eller mindre godt jeg likte boka. Bøker som jeg har lest for flere år siden vil nok alltid stå uten terningkast. Det er ikke alltid bare høye terningkast som gjør at jeg finner fram til ei ny bok, vel så viktig er det at det skrives om boka.
Jeg blir nok litt nysgjerrig hvis noen av bokelskere jeg "kjenner" og andre som er aktive her inne kaster høye terninger. Som oftes skriver de litt om hvordan de vurderer boka og det er nyttig for meg hvis det er i en sjanger som tiltaler meg.
Jeg har blitt tipset om veldig mange gode bøker og forfattere som andre bokelskere har skrevet varmt om, de hadde jeg nok aldri funnet fram til på egen hånd.
Ellers så skjer det ofte at ei bok jeg synest fortjener en 6, får en 4 fra andre som slettes ikke er dårlig( over gjennomsnittet) Synest ikke det er så stor forskjell, det er som regel noen detaljer som vil bli avgjørende for hver enkelt smak.

Takk for tipset! Jeg har merket meg at den er vanskelig å få tak i, har lett litt etter den på forskjellige nettbutikker, men har ikke vært på e-bay ennå! Da skal jeg titte innom der! Ellers skal jeg akkurat til å begynne på boka i dag, gleder meg! Alltid best å lese boka først før en ser filmen synes jeg!

Deler av denne boken er absolutt spitzenklasse. Wolke skriver godt. Til tider litt tørt, men den som går i gang med krigslitteratur forventer sjelden noe annet. Lindqvist og Englund er unntakene, Wolke blant de mange som bekrefter regelen. Men han er tydelig og klar.

Biografisk er det også lite å utsette. Wolke kjenner sin Goebbels til bunns. Han trekker de store linjene, plukker opp små anekdoter, drøfter hypoteser ut fra åpenbar innsikt. Det er riktig bra, dette.

Så til håret i suppen. Det er først og fremst at det finnes et par kapitler her som overhodet ikke nevner Goebbels, og andre hvor han bare nevnes i forbifarten. Noen vil sikkert finne at også dette stoffet er relevant, slik bokens redaktør tydeligvis har gjort. Det handler tross alt om ulike sider ved Tyskland under 2. verdenskrig. Men for de fleste i lesergruppen vil det være bortkastet, for en biografi om propagandaministeren er ikke stedet man begynner å pleie sin generelle krigsinteresse.

Dette dreier seg ikke om veldig mange sider, men føles for meg som irriterende avbrudd. Wolke burde holdt seg enda tettere på Goebbels. Her kunne han lært for eksempel av Paul Johnsons glimrende biografi om Winston Churchill. Den er betydelig kortere, men også klart bedre.

Wolkes biografi er på ingen måte dårlig. Men den passer for den som har en genuin interesse for Goebbels som person, arbeidet han utførte og hans forhold til Hitler. Dersom man bare skal lese en spennende og interessant bok om den 2. verdenskrig, er det svært mange bøker som heller kan anbefales.