Jeg har lest UT Sofies verden, det holdt hardt men jeg klarte det. Las den rett etter den kom ut, og jeg kan huske at jeg kjente ingen som hadde klart å lese den ut da.
Jeg tuslet ned på biblioteket for å låne den, det gikk så trått med lesningen at jeg måtte ned 2 ganger for å fornye lånet.
Boka og hovedpersonen Sofie irriterte meg fra de første sidene, hun fremsto som langt forut for sin alder i sine spørsmål og adferd. Synest å huske jeg reagerte på det, ellers var innblikket i filosofiens historie grei nok. Husker mest den negative følelsene jeg hadde da jeg las den, tror nok jeg skumleste deler av den for å kunne si : jeg har lest den ut :-)
Det var bortkastet tid, hadde det vært i dag hadde jeg nok vært en av de mange som avbrøt boka.
Jeg slet veldig med Ringenes herre da jeg leste den for første gang. Det tok meg veldig lang tid å komme meg gjennom den, og jeg tror jeg hadde glemt halvparten av handlingen innen jeg endelig var ferdig. Deler av boka opplevde jeg dessuten som rimelig langtekkelig og trøttende. Jeg sovnet i alle fall stadig mens jeg leste, for så å våkne med boksidene klistret til ansiktet.
Det var dog vel verdt strevet, for Tolkien har gitt meg noen av de beste leseopplevelsene så langt i livet, og han er også en av de viktigste grunnene til at jeg har endt opp med en dyp lidenskap til fantasy og science fiction.
Train-movie! Den var bra! Jeg har akkurat lest ferdig boka og likte den godt. En uvanlig, humoristisk, og velskrevet reiseskildring. Jeg har skrevet om den her: http://knirk.no/2012/12/det-ville-osten-b-miree-abrahamsen/
Vet det er utrolig mange McEwan-fans der ute, men det hjelper ikke. Jeg ga opp denne boka etter drøye 100 sider lest. Og jeg har gitt opp McEwan tidligere også, selv om On Chesil Beach var en av de bedre bøkene jeg har lest. Har skrevet litt om Sweet Tooth her: http://knirk.no/2012/11/sweet-tooth-ian-mcewan/
Jeg synes boka var bra, men med noen svakheter, f.eks. synes jeg at kjærlighetshistorien ble litt repetativ. Nå skal det sies at jeg nok er ganske mye eldre enn målgruppa for boka da. :o) Har skrevet om den her: http://knirk.no/2012/12/matched-ally-condie/
Jeg synes også denne var fin. Har skrevet om den her: http://knirk.no/2012/12/alt-jeg-vil-er-a-kysse-deg-charlotte-glaser-munch/
Da jeg leste om forfatteren Jamil Ahmad (f. 1930) som debuterte som forfatter med boka "Vandrefalken" (eller "The Wandering Falcon" som er originaltittelen) i en alder av 78 år, at handlingen er lagt til "de ugjestmilde og forbudte grensetraktene mellom Pakistan og Afghanistan" samt at boka har vakt internasjonal oppsikt - ja, da måtte jeg rett og slett ha den! Jeg skjøv alt annet til side og leste den umiddelbart!
Jamil Ahmad har selv vært offentlig tjenestemann gjennom et langt liv i grenselandet mellom Pakistan og Afghanistan, kan jeg lese på bokas smussomslag. Han har dessuten tjenestegjort ved Pakistans ambassade i Kabul før og under den sovjetiske innmarsjen i 1979. Historiene som utgjør "Vandrefalken" skrev han for om lag 35 år siden, og det var en yngre bror av ham som overtalte ham til å utgi boka.
Vi befinner oss nordvest i Afghanistan på 1950-tallet. Frem til en millitær utpost, der det blåser så mye at det ikke er funnet tilrådelig for soldater å oppholde seg mer enn over kortere perioder (uten fare for å bli gal), kommer et ungt par og ber om et fristed. Kvinnen og hennes elsker har flyktet fra stammen sin, og de frykter for sine liv. Soldatene ønsker imidlertid ikke å gi dem et fristed, fordi de ikke kan gå mellom en mann og hans stammes lover. Husly kan de derimot tilby, og dette blir innledningen til et flerårig liv for paret ved utposten - inntil de en dag blir innhentet av stammens folk.
Mannen og kvinnen, som i mellomtiden har fått en sønn, flykter av gårde, men det er en fånyttes flukt. Til slutt gir de opp. For å spare kvinnen for lidelsene som vil komme, dreper mannen henne og venter på sin dom. Da stammens folk kommer, dreper de ham, men lar sønnen leve - overlatt til sin egen skjebne i ørkenen.
Skjebnen vil det slik at den lille gutten skal få leve. Boka er satt sammen av ni småhistorier - og gjennom alle følger vi den lille gutten, som vokser opp og blir en mann. Han får etter hvert navnet Tor Baz eller Vandrefalken. Det er et brutalt liv som skildres blant nomadene som lever mellom Afghanistan og Pakistan. Vi blir vitne til plydning og drap, tvangsgifte og kvinnemishandling, salg av kvinner til prostitusjon, slavehandel og det som hører med blant de rivaliserende stammene i dette området. Men det er også historier om ære og stolthet.
"Han forklarte hvordan stammen fra gammelt av var inndelt i de åtte berømte klanene, hver og en stolt og selvstendig. Iblant, når behovet oppsto, slo de seg sammen i forskjellige kombinasjoner for å opptre samstemt. Han snakket med stolthet om stammens kamper mot britene, kamper de var kommet fra med æren i behold, og samtidig med respekt og hengivenhet for motstanderne. Midt i denne detaljert fortellingen - noe av den var ytterst forvirrende for meg - kom det beskrivelser av noen stammetokt mot byfolk. Afridiene, hevdet han, og her rettet han skuldrene merkbart, hadde regelmessig vært på streiftog i Peshawar, og selve navnet på stammen deres hadde skapt frykt i denne store byen, som handelsmennene hadde gjort til en av de rikeste i Sentral-Asia. Han hevdet at stammen hans hadde nektet alle erobrerne av det indiske subkontinentet passasje gjennom det berømte Khyber-passet, og ikke sluppet røverbander igjennom før de hadde betalt for privilegiet med kontante penger." (fra kapittelet "Veiviseren", side 97, hvor Tor Baz opptrer som jeg-person.)
Underveis introduseres vi for den ene stammen etter den andre, som holder til i området. Noen av historiene har preg av å være basert på historisk korrekte hendelser, mens andre nærmest er mytiske i formen. Gjennom små og store glimt tegnes et bilde av samfunn som fungerer, og hvor det faktisk er moderne krav til respekt for grenseoverganger som er mest ødeleggende - ikke livet slik det leves blant stammene i området, uansett hvor ugjestmildt dette måtte fortone seg for utenforstående.
Det enestående ved denne romanen er både måten historiene er fortalt på og at de er fortalt innenfra, dvs. av en som har levd i området. Dessuten er dette stor litteratur! Mange av beskrivelsene røper stor innsikt i den menneskelige natur, og inderligheten i beskrivelsene er både sterke og rørende.
"Fateh Mohammad kom tilbake en ettermiddag. Familien fikk øye på ham da han var et stykke unna. Alle ville ut og se ham komme. Også han ønsket å skynde seg hjem etter det lange fraværet. Likevel kunne ingen åpent vise hvor ivrige de var, for det kunne føre til grove kommentarer eller sågar et rykte om lettsindighet. Derfor lot begge parter som om de var ganske likegyldige til hverandre, og det var først sent på kveld, da de var alene, at de kunne uttrykke sin glede over å være gjenforent." (side 138)
Jeg er ikke i tvil: her må det bli terningkast seks!
Den ligger på ønskelista mi, den hadde jeg helt glemt å se etter. Takk for at du minnet meg på den Lillevi.
En artig tittel som gjør at den virker som en solid bok.
Når jeg søker på den her inne med norsk tekst finnes den ikke, merkelig...
Det er enkeltstående bøker, så du kan bare velge hvilken du vil begynne med.
Det ligger i kalkunens natur å stimle sammen om kvelden. Å kjenne dem er ikke å beundre dem, for de er forfengelige og hysteriske. De klumper seg sammen, så de blir et lett bytte, og på den minste vink får de panikk. De får alle de sykdommer som annet fjækre har, pluss noen som de selv har oppfunnet. Kalkuner må tilhøre de manio-depresive typer, for det ene øyeblikket buldrer de med blussende hakelapper, slår hjul med halene og feier med vingene i elskovssyk praleri, og i det neste stimler de sammen, feige og vettskremte.
Jeg leser en reiseskildring av John Steinbeck. Han dra Amerika på kryss og tvers sammen med hunden Charley i bo-bilen som han har døpt Rocinante.
Boka heter "Turen med Charley".
Har også begynt på "Irr! Grønt!" av Dag Solstad, nok ei bok om en ung lærer som helt sikkert støter på utfordringer i Oslo.
Jeg er usikker, jeg har ikke lest nok av henne til å kunne sammenligne dem så alt for bastant. Sist vinter begynte jeg på hennes samlede dikt, men bindet er så jævlig svært og avskrekkende at jeg ga opp å lese det intensivt, noe man ikke skal gjøre uansett (å bruke kort tid på en så vid produksjon). Jeg endte istedet opp med å sette et slags forsett om å lese minst ti dikt før jeg la meg for å sove, men etter en stund kom jeg over andre bøker som tok oppmerksomheten, og så ble det vanskelig å vende tilbake. Kan vel kanskje hevde at det innimellom er en nær likhet mellom Lawrence og Dickinson i stil og uttrykk, et modernistisk oppbrudd, en eksentrisitet og stolthet. En likhet er iallefall at de ofte skriver korte dikt og at de begge er begeistret for blomster. Men ellers vet jeg ikke, jeg tror likhetene slutter der. Dickinson, likesom tilbaketrukket, skjermet, reflektert, en slags dødspoet, kristen endog, og Lawrence som jo er ganske annerledes, som med nietzscheansk vigør hatet kristendommen, som måtte vekk for ikke å kveles, som dro ut, reiste, kjente, smakte, følte, som levde og skrev om livet mer enn om noe annet, likesom en bror av Hamsun og Hemingway.
Den aller beste boken for min del tror jeg må bli Code Name Verity av Elizabeth Wein, etterfulgt, i tilfeldig rekkefølge, av Inn i elden av Aina Basso, tegneserieroman Zita the Spacegirl av Ben Hatke, The Sister Brothers av Patrick deWitt og Metallmyk av Asle Skredderberget.
Jeg tror faktisk jeg har noen på min egen liste som ville satt prist på Årets dager :)
Jeg har lest flere gode bøker i år, ingen av de er nye, men hva gjør vel det.
Her er en liten liste over de som har gledet meg. Kunne gladelig ha tatt med flere, så det blir en mini-liste over gode bøker i ulike sjangere.
Anthony Bourdain - Kokkejævler
Charles Dickens - Dombey og sønn
Benoite Groult - Stjernetasten
Henryk Sienkiewicz - Quo vadis
Iallefall for min egen del er det gjerne bautaene, de store romanene, jeg tar med meg videre. Dette året har jeg lest forbausende få slike bøker, og det har for det meste gått i lyrikk på fritiden og i artikler og kompendier i studietiden. Likevel finnes det noen titler jeg vil trekke frem og bejae, først og fremst D.H. Lawrence samlede dikt. Fordommen er at fyren ikke kan skrive dikt fordi han var så urimelig dyktig til å forfatte romaner (og et stakkars menneske kan da ikke være god til begge deler, kan det vel?), men der tar man feil; han er jo på nivå med Whitman, kanskje noe mellom Whitman og Blake (Blake sin visualitet og styrke, Whitman sin flyt og lek). Diktene hans har for meg vært en slags vekker for hva som er mulig å få sagt, og jeg vil utvilsomt vende tilbake til dem, nei hva sier jeg, "vende tilbake", som om jeg vil forlate dem! jeg tror jeg skal ha vanskelig for å slippe dem av syne de nærmeste to årene, akkurat nå sitter jeg og tviholder på de to bindene de er samlet i fordi lånetiden på biblioteket har runnet ut! Men ja, la meg også nevne tre romaner som har vært en fryd, nemlig Chandlers The Long Good-bye, Dr. Zhivago av Pasternak og Julie av Rousseau. Ellers av dikt har jeg kost meg til fjells med Wildenveys samlede. Og så håper jeg å bli ferdig med Stendhals Le Rouge et le Noir som er så godt skrevet at jeg ikke forstår hvorfor jeg har utsatt den så lenge. Bra det er juleferie og kaldt.
Jeg har lest mange gode bøker i løpet av året, men den beste er nok Simon Armitages glimrende gjendiktning av Sir Gawain and the Green Knight.
Ted Hughes og Flannery O'Connor har også vært blant årets høydepunkter. Flere diktsamlinger av Hughes og The Complete Stories av O'Connor har blitt fast inventar på nattbordet mitt.
War Music av Christopher Logue, og Seamus Heaneys gjendiktning av Beowulf har jeg også satt svært stor pris på.
Noen tips til kodekrim:
Arven fra Stonehenge
21/12
Shakespeares hemmelighet
Tempelriddernes arv
Jeg tror også at bøkene til Glenn Cooper er kodekrim.
Jeg vil tipse om Metallmyk av Asle Skredderberget. Krim satt til det norske finansmiljøet og våpenindustrien. Du kan lese mer om boken her hos Bokelskere.
Det kommer en ny bok om denne etterforskeren våren 2013 forresten, Metallmyk var den første boken om etterforskeren Milo.
Neste bok kommer våren 2013, hurra!