Som deg liker jeg også å følge med på totalt antall leste sider, og jeg har oppdaget det samme som deg. Antall sider lest, oppdaterte seg ikke etter de to siste bøkene jeg la inn. Dette har jeg merket meg flere ganger tidligere også, det virker litt tilfeldig om oppdateringen skjer eller ikke. Som deg har jeg også sjekket at bøkene ligger inne med reg. antall sider. Jeg har tenkt at hvis denne funskjonen ikke fungerer kan den like godt fjernes, den viser uansett feil, og det er bare irriterende.

Vinterstorm

Å lat det bure, å lat det braka;
lat huset riste og tufti skaka!
Lat brotne allting som brotne kan!
Det døyver tankane litegrann.

Om stormen tok både hus og hytte,-
det vart eit bel då eg mindre sytte,
Om jordi gav seg i djupe grunn,-
då fekk eg gløyme ei liti stund.

Om sky datt ned som på himlen flakkar,
om havet braut over alle bakkar,
ja om all verdi seg søkkte ned,-
så var det slutt, og så vart her fred.

Fra boka Haugtussa av Arne Garborg

Mange bøker i den kategorien, kanskje ikke så lett å lete seg fram til noen som faller i smak.
Denne boka har jeg lyst til å anbefale deg, "Vill lavendel" av Belinda Alexandra, og "Stjernetasten" av Benoîte Groult er også ei du kan snuse litt på.

Du spør etter en bok, og med det antar jeg du mener en roman, men jeg sier likevel (i dårlig ånd, siden jeg ikke svarer på det du vil): Prøv poesi. Keats for eksempel. Eller Robert Frost. Eller Yeats. Se om det er noe der du liker. Dikt bør kunne gi rikholdig næring for enhver situasjon i livet. Av gode romaner jeg har lest kommer jeg på få som ender lykkelig foruten Austen sine, og de er vel verdt lesetiden.

Jeg synes den var helt fantastisk! Jeg liker karakterene, og jeg liker utviklingen av historien. Den starter som en slags satirisk iscenesettelse av byen, men så griper den leseren mer og mer ektefølt samtidig som den utvikler seg til en politisk roman med en sterk sosial vinkling. Jeg er stor beundrer av varmen og medmenneskeligheten som hele tiden ligger i bunnen av fortellingen, satire eller ei.

Har skrevet om boka her: http://knirk.no/2012/12/the-casual-vacancy-j-k-rowling/

Dette er jo en litt annerledes bok. Man blir ikke revet med på samme måte som med mange andre bøker, men så var det noe med beskrivelsene, landskapet og menneskene som gjorde at jeg likte boka veldig godt. Men jeg var glad for at den ikke var lengre, det hadde den ikke kledd. Hilsen Lise.
Ps. For interesserte har jeg skrevet om boka her: http://knirk.no/2013/01/vandrefalken-jamil-ahmad/

Næææ, var litt skuffa over denne jeg. Har lest både Graceling og Fire, men synes Bitterblue var rotete, kjedelig og ikke så bra. Har skrevet om den her: http://knirk.no/2013/01/bitterblue-kristin-cashore/

Jeg har lest tre romaner Katherine Webb har skrevet. Først The Legacy (Arven) som jeg likte. Så The Unseen (Det du ikke ser) som jeg ikke var spesielt begeistret for. Og nå A Half Forgotten Song. Den kommer på norsk snart. Eller har den kommet? Usikker. Denne likte jeg godt, hun har noen grep som både er originale og gode. Boka var lest på tre dager. Jeg synes Webb klarer å unngå den størtste fellen i denne sjangeren: Klisjeene. Hun omgår dem ved å vise originalitet, ha et rikt og frodig språk og ikke minst gode karakterer. Webb beveger seg også inn i det mørke og groteske på en måte jeg liker. Dette var en god leseopplevelse. Jeg har skrevet mer om boka her: http://knirk.no/2013/02/a-half-forgotten-song-katherine-webb/

Sterk debut om Gaza-konflikten

Gaza, eller mer dekkende Gazastripen, er et lite landområde som ligger inneklemt mellom Israel og Egypt, og med kystlinje mot Middelhavet. Landet er 360 kvadratkilometer stort (til sammenligning om lag 100 kvadratkilometer mindre enn Oslo), og har en befolkning på ca. 1,7 millioner (nesten tre ganger så mange som i Oslo). Den største byen er Gaza i nord, og den nest største er Rafah i sør.

Det er i all hovedsak palestinere som bor på Gazastripen, som i årene 1967 til 2005 var okkupert av Israel, selv om palestinerne hadde et slags selvstyre i årene etter 1994. I 2006 ble det gjennomført valg og Hamas gikk deretter av med valgseieren. Dette ble innledningen på en tid med mye voldeligheter, i første rekke internt mellom Hamas og Fatah, og etter hvert gjennom utallige rakettangrep mot Israel og vise versa. For mer informasjon og utdypende linker - se Wikipedia.

Konflikten mellom Israel og styresmaktene på Gazastripen er for de fleste (tror jeg) nokså uoversiktlig og kanskje også temmelig uforståelig, der det meste fremstår som en serie av voldeligheter som aldri ser ut til å ha noen ende, og hvor begge parter kontinuerlig skylder på hverandre. Og hvor det kan synes som om de fleste er for Gaza og mot Israel, uten egentlig å ha noen bedre begrunnelse enn at Israel som den største (og demokratiske) staten burde ta et større ansvar for Gazas humanitære situasjon og slutte å isolere menneskene som bor der ...

Journalisten Åshild Eidem har i boka "Spillet om Gaza" forsøkt å tegne et tydeligere bilde av hva som rent faktisk skjer i dette urolige området av Midt-Østen, uten å ta stilling til hvem som har skylden for hva. Og selv om jeg synes hun har lykkes svært godt med sitt bokprosjekt, er jeg etter å ha lest denne boka, enda mer usikker på hva jeg skal mene om konflikten. Den er nemlig så mangefascettert og forteller i grunnen lite om hva som kom først, hatet eller grunnlaget for hatet ...

Gjennom intervjuer av et lite knippe av palestinere - Abu Hamid, Abu Abdallah, Umm Nidal og Ebaa - belyser Eidem flere sider ved det palestinske samfunnet på Gazastripen, der styresmaktene har ett mål: å utslette staten Israel. Isolasjonen fra omverdenen, der selv ikke en kyststripe gir palestinerne tilgang til omverden, har imidlertid ikke gjort dem opprådd for løsninger. Ut fra Gazastripen går det nemlig et utall av underjordiske ganger inn i Egypt, slik at det meste av nødvendighetsartikler og luksusvarer kan skaffes. (Så hvorfor ikke også medisiner, tenkte jeg, mens jeg leste.) Tunnelbaronene har i årenes løp tjent seg søkkrike. Ja, så mye penger er det i denne vare-handelen at hver gang Israel og Hamas har inngått våpenhvile, er det handelsmenn som sørger for at det avfyres noen raketter mot Israel igjen. Dermed brytes våpenhvilen og den lukurative tunnelhandelen kan fortsette upåaktet hen. Eidem understreker at det ikke er Hamas som står bak disse rakettangrepene, men det er Hamas og Gazastripens befolkning som får unngjelde hver gang fredsavtalene brytes.

Maktbalansen mellom Israel og Hamas er svært skjev. I kamphandlingene mellom partene går det nesten alltid mangfoldige flere palestinske liv sammenlignet med på den andre siden. Utallige selvmordsbombeaksjoner har gjort at Israel overvåker Gazastripen ved hjelp av droner, dvs. ubemannede spionfly, og slik holder kontrollen over det meste av det som foregår i dette lille, isolerte landet. Under intervjuer med Umm Nidal, kvinnen som har avgitt flere sønner til kampen mot Israel og martyrdøden, fremkommer det at en mors største lykke er å føde sønner og kommende martyrer. I israelske fengsler sitter det mange palestinske fanger, og det største "scoopet" palestinerne kan oppnå er å kidnappe israelere for å bruke dem i forhandlinger eller utpressing overfor israelske myndigheter, slik at de kan få frigitt sine fengslede landsmenn. Dette var bakgrunnen for frigivelsen av Gilad Shalit, israeleren som hadde sittet i palestinsk fangenskap i over fire år. Over 1000 palestinere ble løslatt for at Israel skulle få ham utlevert i levende live.

"Israel hadde sterk tradisjon for å nekte å forhandle med fiendene sine, og for å gå langt - så langt at de risikerte mange flere liv enn dem de kjempet for å frigjøre. Prinsippet ble etablert i 1976, da tyske og palestinske militante kapret et fly og holdt over hundre passasjerer fanget på en flyplass i Uganda inntil israelske elitestyrker frigjorde dem seks dager senere. Aksjonen fikk navnet Entebbe-operasjonen, etter navnet på flyplassen, og begrepet er siden blitt et symbol på Israels harde linje i gissel- og fangesituasjoner." (side 101)

På side 144 skriver Eidem følgende om bl.a. om martyrdøden, Islamsk Jihad, Hamas og Det muslimske brorskap:

"Ideen om martyrdøden var fundamental i islamistbevegelser som Islamsk Jihad. Organisasjonen var opprinnelig en utbrytergruppe fra Det muslimske brorskap, og ble etablert i 1980, syv år før Hamas. En viktig bakgrunn for at islamistene skilte lag var Seksdagerskrigen med Israel i 1967, da palestinerne led sitt andre katastrofale nederlag på under 20 år. Det første var under krigen i 1948. Seksdagerskrigen kastet Brorskapet ut i en ideologisk krise, og kritiske røtter hevdet islamistbevegelsen måtte ta sin del av ansvaret for nederlaget. Da Den islamske revolusjon fant sted i Iran i 1979, fikk noen av de palestinske islamistene en rollemodell, De så på Ayatollah Khomeinis seier i Iran som beviset på at islam var løsningen og jihad veien." (side 144)

Hamas (akronym for Harakat al-Muqawamah al-Islamiyyah - arabisk for Islamsk Motstandsbevegelse), grunnlagt i 1987, er omstridt, men står f.eks. ikke på FNs liste over terroristorganisasjoner. Hamas anerkjenner ikke Israel og mener at frigjøring av Palestina gjennom militære aksjoner er den eneste løsningen.

"I følge stiftelsesdokumentet er bevegelsens slagord: "Allah er målet, Profeten er modellen, Koranen konstitusjonen.: Jihad er veien og døden for Allahs skyld er det høyeste av dens ønsker." (side 86)

På den andre siden står salafistene, som er en ortodoks fundamentalistisk bevegelse innenfor sunni-islam.

"Salafismen ankom Gaza på 70-tallet, og fikk fotfeste tiåret etter, da mange palestinere vendte hjem fra studier i Saudi-Arabia. Saudi-Arabia støttet palestinske salafister i et forsøk på å demme opp for erkerivalen Irans innflytelse, som særlig kom til uttrykk ved iransk-inspirerte Islamsk Jihad. Internt begynte Fatah på tilsvarende vis å støtte de palestinske salafistene - for å danne en motvekt til den islamitiske oposisjonen. Blant annet skal Fatah ha tildelt salfistene stillinger i PA-institusjoner for å bekjempe konkurransen fra Hamas." (side 180)

Gjennom et skjønnlitterært språk og tilhørende virkemidler tegner Åshild Eidem et bilde av en konflikt som har så mange sider at det nesten ikke er mulig å konkludere med at den ene eller andre siden har rett eller tar feil. Hver eneste handling - også dem det er mange grunner til å fordømme - drar nemlig med seg så mye forhistorie at det ikke er mulig å bedømme dem isolert sett. I bunnen av det hele hviler en beslutning truffet av FN i 1948 om å dele Palestina i to - en del til palestinerne og en del til jødene. En delingsplan palestinerne aldri har akseptert og siden har kjempet i mot ...

Åshild Eidems bok gjorde meg atskillig klokere enn jeg var fra før av, men også mer rådvill i forhold til hva jeg skal mene om denne konflikten. Dessuten gjorde den meg enda mer pessimistisk med tanke på en varig fredsløsning i dette området ... Det første var nok tilsiktet - det andre neppe ... Eidem skriver godt og levende, og jeg håper inderlig at hun kommer til å skrive flere bøker av denne typen! Jeg er impnert over hennes kunnskaper om konflikten, og det omfattende noteverket bak i boka viser at det ligger mye research bak den. Det har blitt en spennende bok som jeg ikke ser bort fra at jeg kommer til å lese om igjen. Alt i alt synes jeg boka fortjener terningkast fem.

Dette ble ingen stor leseropplevelse for meg, dessverre. Skrivemåten blir for omstendelig; lange setninger, innskutte setninger, parenteser... I tillegg synes jeg ikke handlingen er spesielt spennende. MEN jeg fullførte - hardnakket :)

Det kan kanskje delvis forklares med at bøker skrevet av kvinner ofte blir stemplet som kvinnelitteratur. Når kvinnelige forfattere skriver om "nære ting" (kjærlighet, familie, følelsesliv osv.) havner de umiddelbart i denne kategorien. Det spiller tilsynelatende ikke så stor rolle om den aktuelle forfatteren er svært dyktig og skriver om viktige ting. Jane Austen er kvinnelitteratur, Brontë-søstrene er kvinnelitteratur, Toni Morrison er kvinnelitteratur, Amalie Skram er kvinnelitteratur. Når dyktige mannlige forfattere skriver om "nære ting" får de ikke dette stempelet. Forfattere som Karl Ove Knausgård, Jonathan Franzen og Jeffrey Eugenides skriver ikke kvinnelitteratur, men det hadde de nesten garantert gjort om de het Kjersti, Joanna og Jennifer.

Samtidig er det faktisk fremdeles slik at kvinnelige forfattere, i alle fall innenfor visse sjangre, blir anbefalt å bruke mannlige pseudonymer.

"It sometimes makes sense for a female author to use a pseudonym, particularly when the main characters are male, or when it's a genre with a strong appeal to men, like military science fiction, certain types of fantasy or gritty thrillers," says Penguin editor Anne Sowards, whose fantasy authors K.A. Stewart, Rob Thurman and K.J. Taylor are women.
"For a new author, we want to avoid anything that might cause a reader to put a book down and decide, 'not for me,' " Ms. Sowards says. "When we think a book will appeal to male readers, we want everything about the book to say that-the cover, the copy and, yes, the author's name."

Det at en forfatter har et kvinnelig navn er tydeligvis nok til at en del mannlige lesere tenker "dette er ikke for meg".

Bokomslag bidrar trolig også til at menn velger bort kvinnelige forfattere. Meg Wolitzer hadde et glimrende essay i The New York Times i mars i fjor, og der skriver hun blant annet:

Look at some of the jackets of novels by women. Laundry hanging on a line. A little girl in a field of wildflowers. A pair of shoes on a beach. An empty swing on the porch of an old yellow house.

Compare these with the typeface-only jacket of Chad Harbach's novel,
"The Art of Fielding," or the jumbo lettering on "The Corrections."
Such covers, according to a book publicist I spoke to, tell the
readers, "This book is an event." Eugenides's gold ring may appear to
be an exception, though it has a geometric abstraction about it: the
Möbius strip ring suggesting that an Escher-like, unsolvable puzzle
lies within. The illustration might have been more conventional and
included the slender fingers and wrist of a woman, had it not been
designated a major literary undertaking.

Videre skriver hun:

Certain images, whether they summon a kind of Walker Evans poverty nostalgia or offer a glimpse into quilted domesticity, are geared toward women as strongly as an ad for "calcium plus D." These covers might as well have a hex sign slapped on them, along with the words: "Stay away, men! Go read Cormac McCarthy instead!"

Når man ser hvordan situasjonen fremdeles er, er det egentlig ikke så veldig vanskelig å forstå hvorfor mange menn styrer unna kvinnelige forfattere.

Jeg tror jeg forstår hva du mener, men jeg er nok ikke helt enig. Det er klart at det kan være forvirrende med stor valgfrihet og mange sideformer, men stor valgfrihet gjør jo også språket langt rikere. Man vet også at språksituasjonen i Norge (stor dialektvariasjon, to målformer) gjør at nordmenn får en gevinst i form av større språklig bevissthet. Stor valgfrihet bidrar kanskje også til dette.

Når man ser mye merkelig eller direkte dårlig språk på blogger, i kommentarfelter og på sosiale medier, tror jeg ikke at det faktisk er snakk om at folks norskkunnskaper har blitt dårligere enn de pleide å være. Jeg tror snarere det er slik at stadig flere grupper deltar i den offentlige debatten, og noen av disse gruppene har nok aldri vært særlig språklig sterke.

Det kommer kanskje an på hvordan man definerer latskap. I enkelte tilfeller er det snakk om at ulike språklyder ligner hverandre veldig, og da er det vel ikke så rart at man noen ganger ender opp med én felles lyd, i stedet for to eller flere nesten identiske lyder. Bør man da snakke om latskap? Har det utviklet seg en ukultur der enkelte grupper rett og slett ikke gidder å skille mellom de to lydene? Hva hvis sammenfallet av de to lydene faktisk henger sammen med språklig identitet og/eller inngår i ulike sosiolekter og etnolekter?

Jeg har heller ingen store kunnskaper på dette området, men jeg synes bildet virker altfor komplekst til at man kan konkludere med at disse endringene skyldes latskap e.l.

Jeg holder på å lese "Haugtussa" av Garborg. Den leser jeg innimellom andre.
De andre er "Lillelord" av Johan Borgen som handler om en forunderlig vestkantgutt. Neste bok ut er Andrei Makine's "Olga Arbelinas forbrytelse".

Er det også latskap som gjør at skarre-r er på fremmarsj? Er det latskap som gjør at stadig flere barn og unge i Oslo-området har Østfold-l i stedet for den mørke l-en som er vanligst i standard østnorsk? Hva forårsaker isåfall en slik kollektiv latskap? Hvor går grensen mellom latskap og språkforandringer?

I denne boka møter vi tenåringsjenta Cindy, som utvikler en spiseforstyrrelse som følge av et mørke hun har inni seg. Foreldrene krangler mye, og moren bruker stadig vekk Cindy som klagemur og en hun kan lene seg på når hun har det vanskelig. Faren kommer med kommentarer om hvor lat hun har blitt, og oppmuntrer (presser?) henne til å begynne å trene igjen. I tillegg innleder hun en slags hemmelig romanse med Helge, en gutt i trinnet over henne på skolen. Plutselig slutter Helge å kontakte henne, og ikke lenge senere flytter han fra byen, uten å si noe til Cindy. Alle disse vanskelige tingene er med på å gjøre Cindy syk. Vekta er det eneste hun har full kontroll over, og for hver kilo hun mister, jo bedre føler hun seg. En dag kommer Helge tilbake igjen, og Cindy føler at hun er i ferd med å miste den gode kontrollen hun har opparbeidet seg. Slutten er optimistisk: Cindy får psykologhjelp, mens selv om hun sliter og noen ganger er i ferd med å gi opp, er hun bestemt på at hun vil bli frisk. Og når boken slutter, er det bedre med Cindy, både innvendig og det rundt henne.

Jeg synes dette var en fin bok, på tross av at den er gammel. Den gir et godt og realistisk bilde av hvordan det er å være tenåring, med alle problemene det byr på. Tilstanden til Cindy er også godt skildret, og det virker som forfatteren har gjort en god jobb med research angående emnet. Man kommer godt ned i dybden, og temaet tas med det alvoret det bør.

Passer kanskje best for de litt eldre leserne, som fremdeles husker hvordan det var å være tenåring da hverdagen ikke ble dominert av mobiltelefoner og internett... :)