Dette var en fin bok, og jeg syntes den var mer helhetlig en toern (Alle vil hjem. Ingen vil tilbake). Likevel føler jeg at Flatlands fine språk og dyktige komponering blir brukt på å mate ut et miljø og tema som hun har dekket godt i de tidlige bøkene i serien. Selv om Ranghild, "hjelperens" rolle gir et nytt perspektiv til historien synes jeg ikke det blir helt nok. Ønsker meg en ny bok fra Flatland, med et nytt miljø og nye temaer. Tror vi kan få noen virkelig gode romaner fra henne i fremtiden!

Nå tror jeg at du misforstår meg. Jeg leste Calvin and Hobbes i tillegg til de to science fiction-romanene jeg leste, jeg mente ikke at Calvin and Hobbes er science fiction.

Jeg har ikke noe imot å avbryte bøker jeg ikke liker, men jeg prøver å gi bøkene en ordentlig sjanse først. Av erfaring vet jeg at noen bøker først blir virkelig bra etter at man har lest et stykke, og jeg har ikke lyst til å la utålmodighet føre til at jeg går glipp av fantastiske bøker. I tillegg er det slik at noen bøker krever et spesielt humør, eller en spesiell tilstand, så noen ganger synes jeg det er fint å legge en bok til siden og komme tilbake til den en annen gang.

De finnes, men jeg tror ikke at de er så veldig vanlige. Wikipedia lister tilsynelatende opp flest horror-, fantasy- og science fiction-bøker, men det finnes jo også andre eksempler, f.eks. Dead Poets Society

I en tidligere tråd skrev jeg at terningkast seks betyr at boken er "Fantastisk! Jeg føler meg forelsket, og får lyst til å danse naken i hagen til naboen."

Terningkast seks er forbeholdt bøker som gir meg alt jeg ønsker meg i øyeblikket, som gjør meg sulten på å lese mer, som gjør at jeg leser hele natten fordi boka er så ufattelig bra. Jeg har ingen liste med kriterier som må innfris, det eneste jeg ønsker av sekserbøker er at de skal minne meg på hvor magiske bøker kan være.

Siden En man som heter Ove var så bra hadde jeg ingen planer om å vente med å lese Min mormor hälsar och säger förlåt.

Til tross for at forlaget har valgt en omslagsdesign som skulle tilsi at dette var bind to i en serie er Min mormor hälsar och säger förlåt en helt annen type bok enn En man som heter Ove. Når det er sagt tror jeg faktisk at jeg elsker den enda mer, om man nå kan måle kjærlighet på dette nivået.

Elsa er sju, snart åtte, og er «annorlunda». Det vil si hun er veslevoksen, belest, glad i å slå opp på Wikipedia og har bedre kontroll både på språk og mye annet enn de fleste voksne. Å være «annorlunda» på skolen er ikke så populært kan man si, så det får hun selvsagt svi for, så Elsa er god til å løpe, siden hun jages mye. Elsas eneste venn er mormor. Mormor er også «annorlunda» kan man si. Mormor har dessuten en del til felles med Ove, så de som vil ha mer Ove får i hvert fall litt tilfredsstillelse der.

Alla sjuåringar förtjänar superhjältar. Det är bara så det är. Och
den som inte håller med om det är faktiskt helt dum i huvudet.

Det är så Elsas mormor brukar säga.

Elsa är sju år gammal, fast snart åtta. Hon är inte speciellt bra på
att vara sju år gammal, hon vet det. Hon vet att hon är annorlunda.
Rektorn i skolan säger att hon behöver «anpassa sig» för att «fungera
bättre med sina jämnåriga», och folk i Elsas föreldrars ålder som
träffar henne säger alltid att hon är «väldigt mogen för sin ålder».
Elsa vet at det bara är ett annat sätt att säga «sjukt störig för sin
ålder», för de säger det alltid när hon precis har rättat dem för att
de uttalar «déjà vu» fel eller inte kan skilja på «mig» och «jag» i
slutet av en mening. Så som smarthuvuden i regel inte kan. Då säger de
«mogen för sin ålder», smarthuvudena, med ansträngda leenden till
hennes föräldrar. Som om det var ett handikapp, som om Elsa kränkt dem
genom att inte vara helt blåst i skallen bara för att hun är sju. Och
det är därför hon inte har några vänner förutom mormor. Eftersom alla
andra sjuåringar i henne skola är precis så blåsta i skallen som
sjuåringar är. Och Elsa är annorlunda.

Side 1. Slik starter altså historien om Elsa, og det er vel kanskje ikke bare jeg som heier på Elsa (og mormor) fra første stund med en slik start (og tenker att rektor skulle hatt stryk).

Både mormor og Elsa bor i samme hus, en bygård med åtte leiligheter (om jeg har klart å telle rett). Elsa bor sammen med mamma og George, og i mammas mage «Halven» som er på vei. I de andre leilighetene bor blant annet «Monstret», Britt-Marie og Kent, Alf, «Vännen», Lennart og Maud, «kvinnan i den svarta kjolen» og «pojken med syndrom och hans mamma».Elsas pappa bor sammen med Lisette og hennes barn, og Elsa bor hos dem annenhver helg. Nå vil hun egentlig spørre om å få bo der oftere, for hun er overbevist om at når «Halven» kommer vil hen være et normalt barn, ikke «annorlunda», og da vil alle elske hen mer enn Elsa. Det er med andre ord mye som ikke er så lett i Elsas liv.

Mormor og Elsa har et hemmelig språk og en verden av eventyr som mormor forteller fra Landet-nestan-vaken. Både eventyrene og mye av det mormor finner på av gale sprell er ment å få Elsa til å tenkte på noe annet enn at hun ikke har noen venner utenom mormor. Desverre er mormor syk, hun har kreft, og dør derfor rett før jul. Rett før hun dør gir hun Elsa et oppdrag, hun skal levere ett brev til Monstret og «hälsa och säga förlåt».

Det viser seg, etterhvert som oppdraget utføres og utvides, at mormors eventyr ikke bare var virkelighetsflukt, men vel så mye lignelser som skulle forklare mormors forhold til de andre beboerene i bygården for Elsa uten at hun forsto det før hun var klar.

Selve historien om Elsa er altså engasjerende. Oppdraget fører til spenning (av og til blir det faktisk litt i overkant spennende, i hvert fall med tanke på at Elsa bare er nesten åtte), og innblikket vi får i historiene til de andre i huset er kanskje det som minner mest om En man som heter Ove, tross alt: Alle har en historie.

Ut over det er jeg bergtatt av Elsas språkbruk. Selv om historien er fortalt i tredje person er fortellerstemmen umiskjennelig en forlengelse av Elsas stemme. Hun har et ordforråd som kanskje er i overkant komplisert for en åtteåring (er det urealistisk? Jeg tror ikke det.), men hun har også måter å vri på språket på og referanser til litteratur og internett som går rett hjem hos meg (selv om jeg ikke har lest så mye fra Marvel som Elsa har). I tillegg til det hemlige språket har mormor og Elsa en intern sjargong som er fantastisk. For eksempel:

En stjärt är aningen störigare än en fjant, inte nödvändigtvis så puckad
som ett pucko men betydligt störigare än till exempel ett
pjåsk. Dock inte alls så störig som en skitstövel, vilket är den allra
mest puckade formen av stjärt. Och givetvis inte heller så störig som
ett smarthuvud, vilket är en skitstövel som även är ett pucko.

Og det gjorde kanskje ikke saken klarere. Som regel gjør Elsas forklaringer faktisk saken klarere. Jeg mener, hva kan være klarere enn dette:

Britt-Marie och mormor kommer inte jättebra överens, kan man säga.
Och med det menas att de inte kommer jättebra överens lite som kaniner
och eld inte kommer jättbra överens.

Egentlig kunne jeg sitert hele boka, men du kan kanskje heller lese den selv? Men forfatterens takk bakerst i boka er også verdt et sitat:

Neda. Det är fortfarande alltid för att få dig att skratta. Glöm aldrig det.
(Jag är ledsen för de blöta handdukarna på badrumsgolvet.)
Asheghetam.
Min mormor. Som inte är det minsta lilla galen alls men som alltid har bakat
de allra godaste kakor någon sjuåring kan önska sig.
Min farmor. Som alltid har trott på mig mest av alla.
Min syster. Som är starkare än lejon.
Min mamma. Som lärde mig läsa.
Astrid Lindgren. Som lärde mig älska det.
Alla min barndoms bibliotekarier. Som såg en pojke som var rädd för
höjder och lånade ut vingar til honom.

At Backman nevner Astrid Lindgren er ikke tilfeldig, for han – og ikke minst mormor – har nok hentet en del inspirasjon fra henne. Brødrene Løvehjerte er også nevnt flere ganger i boka, og det er vanskelig å ikke se likhetstrekkene.

Opprinnelig publisert på Lattermilds bokblogg

Jeg undersøkte litt til, og det viser seg at Eliot-diktet også finnes i norsk gjendiktning:

April er den grusomste måned, lar
syriner blomstre av døde marker, blander
minner og attrå, vekker
med vårregn røtter i dvale.

(Paal Brekke)

Registrerer at det blir flere og flere som skriver i feltet "bokomtale" der de kun skriver litt om boka og så henviser de oss til å lese deres bokomtaler på sin egen blogg.
Jeg vet ikke om det er det som er meningen at det gjøres på den måten, kanskje Andrè har noen synspunkter på det, om hvordan det skal være fremover. Etter hvert nå har det blitt mange slike innlegg, det blir i grunnen ganske så tungvint når en ønsker å lese omtaler og så må gå inn via blogger. Syntes det hadde vært mye bedre og hyggeligere å lese omtalen her på Bokelskere.no, det går jo lett an å lime de inn. Det er jo så mye enklere når den ligger åpen her. Vel, det er nå min mening da.
Andre som har synspunkter på det?

Din arm, din sjæl

Jeg ser din arm i nattens mulm.
Så sært: Din arm i mulmet, hvid og smal
som sjæl fornemmes! Sølvergrå som din,
din sjæl!

Som danske enges sølverdis
ved juninatt, og dog ei vag som dis,
nei slank som siv, som sivet slebet svai,
svai, slank!

Som dis! Som disen let,
med stille fjed som tågefjed i mos.
Med sivets natteskjælven, å så tung,
tung, ræd!

Og atter sært! Din arm, - min arm!
den ser, din arm! pupiller har den. Ja!
Ei to blot, tusend har den. Ja, den ser,
ser, ser.

Men ak! Jeg kan ei tyde, du,
de tusend stråler. Ler de? Gråter? Ak!
Jeg, kan ei, kan ei! Længes? Drømme mon?
Elskov?

Jeg ved det ei. Jeg ved kun èt!
at blikkets glans er skjær som linjens gråt.
Jeg ved kun èt! At blikkets glans er skjært,
skjært, skjært.

Sigbjørn Obsfelder

Novemberrose

Sener rose, født i barskest måned,
fagre sommerbarn, av frosten skånet,
på siste spirekraft, oss levnet her,
vedmodsfullt et billede du er!
På rest av ynde, falmet kinn enn bær;
på siste skjønnhetsglimt, mens håret grånet,.
Fagre rose, født i barskets måned,
siste rose, du et billed' er.

På hvert et sinn, der enn en drøm kan gjemme,
der ungdomsblindt ennu kan tro og se,
der smerterik kan minnes, mildt kan glemme,
kan rives hen, slå gjekken løs og le!...
På hvert et håp, der kvalt i bitre dage,
hver higen varm der knust imellem skjær
en gnist av livsensmot beholdt tilbake,
sene rose, du et billed er!

Hvor står du der, som var du sendt å bære
fra lysets egne oss et vink, et bud!
Som ble du skånet kun for oss at lære
den store hemlighet: at holde ut.
Igjennom somrens brann, novembers isnen
å holde ut og redde livets skatt,
igjennem dagens hete, tørre visnen
lære os: å blomstre over natten.

Farvel da, rose! Spilt var ei ditt liv!
Visne må du nu, som alt det skapte.
Men smukt du varslet om et annet liv,
der reises, skal engang av alt det tapte.
Visn, rose, kun.... ditt billed har jeg gjemt!
Hva du kan give, ærlig har du ytet:
Din duft du bød, vårt øye har du frydet,
og tankene høstlig skygget, vårlig stemt.

Camilla Collett

Her er et par dikt skrevet av Gabriel Scott, og som du ser er det flere års mellomrom mellom de.

Dit øies blanke ædelsten (1897)

Oktoberhimlen rød i vest
og nordenvinden imot -
rundt om har løvets sidste rest
bredt teppe for min fod.
Hver blomst er død, hvert træ forladt,
hver liden fugl er fløiet bort.
Men i det dunkle skjær af nat
staar aftenstjernen bleg og mat
og lunden taus og sort.

Alvilde, engang var du min,
hvorhelst jeg gik og stod.
Du tændte solen i mit sind, og var mig evig god.
Men den gang var det sommertid
med blomsterduft og fulde trær,
og bækken sang i lund og lid,
hvor liljen vugged svanehvid
i gyldent maaneskjær.

Men det er ikke nu som før,
nu er mit syn vendt om:
nu ser jeg kun den vaar, der dør
for vinterkuldens flom.
Nu er det aldrig sommer mer,
og skinner stundom solens guld,
det gjør, at jeg kun bare ser,
hvor snart igjen det atter sner,
og alt blir lagt i muld.

Dit øies blanke edelsten
som ledet vart min fod.
din pandes høie elfenben
og barnekindens blod -
nu er det kun en haandfuld jord,
nu er hun død min kjærlighet.
Med mindets sorte sørgeflor
jeg svøper om hvert lidet ord,
den døde gav meg med.

Et høstbillede ( til August Jacobsen) - Maler - I 1916 flyttet Jacobsen til Sørlandet, uten å ta en fast bopel for lengre tid. Han oppholdt seg i Mandal, Arendal og ulike steder nær Kristiansand. På begynnelsen av 1920-tallet kjøpte han et landsted ved Bliksund nær Kristiansand, et sted han døpte «Solgården». Dette ble et sted han stadig vendte tilbake til fra sine mange reiser)

En høi og blank septemberdag -
hør havets sakte åndedrag.
Det stryker bløtt og lindt som dun
inn over bondens tun.
Men op i akerfuren
der holder stæren avskjedsfest
og samler glad den dyre rest
som blev igjen fra skuren.

På berget er det kråketing,
man soper rundt med store sving:
Bli - eller reise nu i dag,
det er det gamle gnag.
Men frem fra kløvervollen
hvor håen sveller tett og tykk
står løvetann med grå parykk
og speiler sig i ollen.

Hør vinden med dens silkelyd,
den rusker blidt i tistlens spyd,
så fnokken flyver fra og til
som mygg i solens spill.
Men bak om fuglehæren
med alt dens ståk og skrik og skrål
har høsten tendt et lite bål
som blusser tyst i fjæren.

Hvad kan vel dagen tenke på?
En gyllen kringel i det blå,
og vindens skyttel fin og lett
i strålespindets nett.
Ja, gjennem kringelveven
går suset med sin violin
og demper som en myk sordin
det dumme fugleleven.

Så lakker det mot soleglad,
og kråkeflokken spredes ad.
Det sner med filler fjernt og nær,
og myr og stein og busk og trær -
alt søker stille sammen.
Det skumrer, hver en lyd dør hen,
og bare suset blir igjen
- og månen over kammen.

Nei, det er nok ikke noe jeg har samlet sammen selv. Norske tekster: Lyrikk heter den, jeg bruker den i studiesammenheng.

En kjapp gjennomgang ga i alle fall noen flere resultater:

• Bjørnson: "Jeg vælger mig april"
• Vesaas: "Sol-eld i gardina" (juni)
• Vesaas: "Snø og granskog" (til en av vintermånedene, jeg ser for meg
  desember)
• Rolf Jacobsen: "Plutselig. I desember"
• Olav H. Hauge: "Kirsebærtreet" (kanskje til mars?)
• Olav H. Hauge: "Tid å hausta inn" (september)
• Hans Børli: "Junikveld"
• Erling Christie: "Januar"
• Kate Næss: "Augustaften"

Dette er bare de jeg likte best, det finnes mye mer å ta av.

Det første som slo meg var åpningen på "The Waste Land" av T.S. Eliot. Det er jo et veldig langt dikt, men de første linjene er vakre:

April is the cruellest month, breeding
Lilacs out of the dead land, mixing
Memory and desire, stirring
Dull roots with spring rain.

"September" av Ted Hughes er også veldig fint, og åpningen av Percy Bysshe Shelleys "Ode to the West Wind" passer fint til en av høstmånedene. Hartvig Kirans gjendiktning er strålende:

Å Vestandvind, du pust av haustens ande,
som usedd jagar lauvet som driv daudt
lik trolldomsskremde ånder over landet,

i gult, og svart, og bleikt, og feberraudt,
ein pestfengd hop!

Jeg kommer ikke på noen gode norske eksempler akkurat nå, men jeg skal kikke litt i diktantologien min.

Jeg er i science fiction-modus for tida, så jeg har brukt helga på å gjøre meg ferdig med Kazuo Ishiguros Never Let Me Go, og nå har jeg begynt på Ursula Le Guins The Dispossessed. Jeg har også hygget meg litt med The Complete Calvin and Hobbes.

Om seksuell forvirring, AIDs-epidemien og samfunnets forhold til homofili

Det har gått atskillige år siden sist jeg leste en John Irving-roman, og jeg må faktisk tilbake til slutten av 1990-tallet da jeg leste "Enke for et år" forrige gang dette skjedde. "Garps bok", "Hotell New Hampshire", "Siderhusreglene" og "En bønn for Owen Meany" - med førstnevnte som den aller, aller beste - står for meg som noe av det beste som finnes innenfor litteraturen. Siden dette har det gått litt opp og ned med John Irving, har jeg fått med meg, og helt greie bøker av den tykkelsen han normalt pleier å skrive (500 sider +++) frister vanligvis heller lite, for å si det sånn. Etter å ha lest - eller rettere sagt hørt - John Irvings siste roman, er det mulig jeg må revudere dette og begynne å grave frem tidligere bøker av ham som jeg ikke har fått med meg i årenes løp.

John Irving (f. 1942) har i årene fra 1968 utgitt 18 bøker. Hans definitive gjennombrudd kom med romanen "Garps bok" i 1978 - en bok jeg ble introdusert for i 1980/81 og fikk i gave av en medelev på skolen jeg gikk på. Jeg glemmer aldri denne boka! Kanskje var det første gang jeg opplevde å lese en bok som fikk meg til å le og grine ... samtidig ...

I romanen "I en og samme person" møter vi jeg-personen William Marshall Dean - kalt Billy blant venner. Han er nå i 70-årene og ser tilbake på sin ungdomstid på 1950-tallet i den lille byen First Sister i Vermont, hvor han gikk på en gutteskole. Veldig tidlig kommer det frem at Billy er seksuelt forvirret, for han forelsker seg både i gutter og jenter. Det er nesten det verste - at han kan komme til å svikte alle han blir glad i og ikke en gang er tro mot det kjønnet - gutter eller jenter - som han til en hver tid forelsker seg i. Han er nemlig bifil, skal det vise seg etter hvert.

På skolens bibliotek treffer han Miss Frost, en lærerinne som hjelper ham med å finne litteratur om å forelske seg i feil person. Og så ender han opp med å forelske seg også i henne, en kvinne som er nokså grovt bygd, men som har de vidunderligste små puppene Billy noen gang har sett. Miss Frost skal etter hvert vise seg å ha mange hemmeligheter, og det er kanskje ikke tilfeldig at Billy forelsker seg i nettopp henne? I tillegg forelsker han seg i morens nye kjæreste. Billys far forsvant for mange år siden - en nokså typisk detalj i det irvingske univers.

Vi følger Billy og vennene hans gjennom de neste tiårene, og plutselig handler boka - i tillegg til en hel del om sex mellom menn, transer, menn og kvinner osv. - om AIDS-emidemien. Om alle som ble syke, som døde - og hvor det å være homofil nesten var ensbetydende med dødsdom i enkelte miljøer. Og hvor mye skjult homofili kom frem når diagnosen var et faktum ... Sjokket i omgivelsene - "var han også homofil/bifil?" osv. Sånn sett kan man si at John Irving har gitt epidemien et menneskelig ansikt og beskrevet i detalj hvordan dette virket inn på de som ble berørt. Og han skriver om forskjellen på å være aktiv og passiv homofil, og at de få som visste å beskytte seg, klarte seg - mot alle odds. Ingen - heller ikke jeg - sitter uberørt tilbake etter en slik lesning! Dessuten husker jeg AIDS-emidemien så godt, all angsten - også blant heterofile - og frykten for at kyss kunne smitte. Ja, til og med håndtrykk og klemmer ... Det visste man jo ikke ... Og jeg gjenopplevde en begravelse jeg selv deltok i på begynnelsen av 1990-tallet, hvor avdøde var homofil og døde av denne grusomme sykdommen ...

John Iriving skriver så lett og ledig at jeg i perioder måtte stille meg spørsmålet om dette er stor litteratur eller noe nesten hvem som helst kunne ha skrevet. Her er det lite motstand i teksten, og noen ganger følte jeg at jeg kunne gjette hva som kom til å skje. Men når jeg var som mest "ovenpå", kom den ene overraskelsen etter den andre, og ting ble ikke helt slik jeg hadde sett det for meg. Jeg likte at han her opererer med en jeg-person, for det var interessant å bli fullstendig oppslukt i Billys univers, å se alt fra hans perspektiv. Forfatteren har åpenbart hatt store ambisjoner med denne romanen, og jeg er ikke helt sikker på at han innfrir sånn rent litterært. Uansett har det blitt en sterk historie om hvordan det var å være homofil, bifil og transseksuell i en periode der åpenhet og aksept av det å være annerledes absolutt var på gli´og hvor AIDS-epidemien truet med å ødelegge alt ... Jeg likte Ole Christian Gullvågs opplesning, fordi hans stemme - litt snublende noen ganger og altså ikke perfekt - ga Billy akkurat den identiteten han fortjente. Her blir det terningkast fem! Og det beste av alt: jeg fikk lyst til å lese mer av John Irving!

Hvorfor går du da ut fra at folk har en preferanse for det ene eller det andre? Min erfaring er at de beste bøkene gir begge deler.