Du tror du har bygd opp tilstrekkelig beskyttelse mot verden med det omhyggelig planlagte livet ditt, med rensligheten, med de faste vanene og de rigorøse reglene, men slik er det ikke. Det er det langt ifra, og den dagen du snart kommer til å våkne opp til, kan bli den siste i ditt liv hvis du ikke passer deg.
En kan bare se riktig med hjertet; det vesentlige er usynlig for øyet.
Lugar B13 og Djevelen i lysthuset. Nydelig omsatt til hørespill. Jeg elsker John Dickson Carr, og tror mye av grunnen skyldes den samme trangen jeg har til aliens, UFO-er, tryllekunster, manipulasjon, spøkelser, kornsirkler og spådomskoner. Jeg tror - helt oppriktig - at folk opserverer noe, men at de feiltolker hva de ser. Bøkene til Carr dreier seg om dette momentet hele tiden. Man ser noe, men man ser ikke det man tror. Minner meg om debatten som har vært i media om Inga Marte Torkildsen sin bok "Du ser det ikke før du tror det". Vi observerer noe - at flere og flere barn får medisin mot ADHD, men hva skyldes økningen? Feildiagnostisering? Overgrep? At skoleverket rakner i sømmene? Jeg vet ikke, men jeg kjenner samme følelsen som når jeg leser bøkene til Carr. Ting er ikke det de ser ut som.
Det handler om en kvinne som flykter fra en seriemorder. Jeg setter den tilbake. Ved siden av den står det fire bøker med kremhvitt omslag, kriminalmysterier som foregår i Russland. Jeg tror ikke jeg orker slikt. Jeg har nok av mysterier i mitt eget liv.
Fremdeles spennende! Usikker på om jeg har lyst til å se dette på film. Bolton gjør seg sikkert fantastisk filmatisk. Fantastisk heselig må jeg få lov å tilføye.
Kunst bør være tilgjengelig for alle, hadde Pa sagt til meg. Det er en gave fra kunstneren til sjelen. Et maleri som må holdes skjult for omverdenen, er verdiløst.
Pa pleide å kalle oss de gylne eplene sine. Modne og perfekte i formen, helt plukkeferdige. Men nå hadde noen ristet grenen vi hang på, og vi var i fritt fall ned mot bakken, uten noen stødig hånd til å fange oss i luften.
Maria Lang er en ny favoritt. Liker veldig godt sakte krim i Agatha Christies ånd.
Har lest den en gang før i min ungdom. Det jeg husket best var forelskelsen i Peter. Nå som voksen fikk boken et helt annet preg. Det hjalp bra å lese boken i en trang togkupe mellom Warszava og Krakow - det ga den rette klaustofobiske stemmningen og det uventete stoppet hvor alle løp rundt og ropte på polsk slik at man ikke skjønte noe som helst, ga den rette forvirrete følelsen. Som voksne skjønner man den enorme påkjenningen det var å være innesperret og redd hele tiden. Nydelig bok.
Liker å lese bøker som omhandler steder hvor jeg er. Denne er min feriebok fra Warszava - og for en bok! Som all stor litteratur inneholder den sammensatte mennesker. Ser i forordet at det muligens er tenkt at jeg skal like Asa Heshel - jeg kan selvfølgelig ikke fordra den tafatte fyren. Og at jeg burde forakte Koppel som lykkejeger. Personlig oppfatter jeg han ikke slik i det hele tatt. Jeg er dog usikker på om jeg har lest alt, boken er opprinnelig i to deler og jeg tror dette bare er første del - hvis det ikke er det må jeg si at jeg blir sjokkert over den romantiske slutten, ikke fordi den er romantisk, men fordi den er som tatt rett ut av en "dameroman". Boken var også historisk spennende, men tanker om Palestina, jødenes stilling i Polen rett før krigen. Kjente igjen mye av ordene fra "Mitt navn er Asher Lev" + pluss at man som fantasyleser er drillet i å skjønne hva ukjente ord betyr ut fra sammenhengen de står i.
Hun fikk det til å høres så enkelt ut. De trenge ikke å vite hvor vanskelig det hadde vært, eller hvor mye det hadde kostet henne. Det var noe Melisandre hadde lært lenge før Asshai; Jo enklere trolldommen virket, desto mer ville de andre frykte deg.
En invitasjon gjør samme nytten. Makt smaker bedre når den er krydret med høflighet.
"De som leser, lever tusen liv før de dør" sa Jojen. "Mannen som aldri leser, lever bare ett"
Må innrømme at jeg leste så fort at jeg knappest la merke til hvordan den var skrevet ... Det jeg dog la merke til er måten den er delt inn slik at man ikke trenger å forholde seg til hele verden under ett. Lettere å lese på den måten.
Jeg bruker Remingtonen til korrespondanse med visse venner i moden alder som synes det er høyst upassende å motta et brev på noe annet enn et tykt brevark med monogram, skrevet med en gammeldags skrivemaskin eller min egen håndskrift, selv om sistnevnte blir stadig mer uleselig. Det å bli gammel er lite morsomt, helt til du tenker på alternativet. Det beste måtte være å forbli ung.
Å være i live var å være redd. Å ikke være redd var å være død.
Til tross for det blå overklasseblodet sitt og de fine manerene sine var CIA - mannen spion. Og hva var spioner om ikke levende løgner?
Thornhill hadde rolig lagt fram ugjendrivelige beviser for Buchanans ulovlige avtaler med kongressmedlemmer, høytstående byråkrater og personer i Det hvite hus.
Han hadde vel tatt for gitt at alle kvinner ville ha barn, slik han tok for gitt at de var gode til å lage mat.
Poppy Wyatt mister forlovelsesringen på utdrikkingslaget. Deretter blir mobilen stjålet. Tilfeldigvis finn ho ein mobil som ho snappar med seg. Ho må jo ha ein måte å få kontakt frå hotellet dersom dei finn ringen hennar. Mobilen ser ut til å tilhøyra assistenten til ein businessmann. Snart har ho lese gjennom ein haug med private meldingar og epostar. Når ho også byrjar å svare på dei overtek ho rolla som personleg assistent.
Gjer deg klar for mange forviklingar.