Bokelskere.no

Det er ikke utvandring og innvandring som er naturstridig, men det motsatte

Reisen har mistet sitt opprinnelige formål. Det er ikke lenger nødvendig for livsopprettholdelse, den har blitt et middel til atspredelse og rekreasjon. Vi setter oss på flyet i en verdensdel og går ut av flyet i en annen. Slik tilbakelegger vi enorme avstander, men det koster oss ingenting og vi har ingen kunnskap om stiene og landskapene som ligger bak skylaget, mange tusen meter under oss.

Sola titter fram bak skyene og treffer oss der vi sitter. To mennesker på toppen av et fjell og en sol som svever fritt i det store verdensrommet. Mellom oss og den er det 150 kilometer med svart tomrom. Likevel utgjør den betingelsen for alt liv på jorda. Hadde ikke sola vært der oppe, hadde ikke vi vært her nede.

Sånn blir de liggende lenge.
To mennesker i en gammel skog.
I et telt utenfor tiden

De undersøkte omgivelsene og fant ut av sammenhenger, taktile, visuelle, auditive, av alle tenkelige små og store årsaker og virkninger. Ubetydelige flekker med natur som et voksent menneske ikke ville lagt merke til, kunne de tilbringe timer med å undersøke. Og mens jeg betraktet dem, husket jeg at jeg gjorde det samme da jeg var barn. Det var ingenting jeg likte bedre enn å dukke ned i noe veldig lite og bli der lenge. Følge en maursti langs en furugrein for å se hvor den endte. Stirre på abbor fra bryggekanten, små skapninger som langsomt steg og sank i vannmassene med sine dirrende brystfinner. Jeg glemte alt annet. Det eneste som opptok meg, var det som foregikk foran øynene mine. Det var væren i sin reneste form.

Foran meg, bare noen meter fra vannkanten, rager vrakene av minst hundre skip opp av det omskiftelige vannet. Vrakene er rustrøde, spøkelsesaktige og framstår som en åpenbaring i den rosenfargede morgenrøden, som oppsamlede kadavre dukker de opp fra dypet, herjet, lik gjenferd av fortidens industri.

KVINNENE I KULTURLANDSKAPET

Same kor mykje bestemor mi fôra og klipte sauer, mjølka kyr, mòka
møkk og lempa stein, så var det ingen som kalla henne bonde, ho var
kvinnfolk, kjerring, ein sjeldan gong dame eller kvinne om nokon jåla
seg til i språket

Dei går føre meg langs potetrendene, med grev og skaut og stakk og
dårlege sko, drar potetris og grev varsomt ned i jorda. Ei striglar hesten, ei
legg hesjetråd, ei spreier møkk, ei plukkar stein med barnet på ryggen,
ei drar rånen til slaktebenken, ei slår med ljå, ei haustar lin, ei drar
slipesteinen og ei berkjer tømmer, dei som fødde og amma bøndene

ELVA OG LANDSKAPET

Kulturlandskapet har vakse ut av elvene
Der det var vatn til å vatne med, fisk å fiske, grøderik jord å grø i
Huang He, Gaula, Ganges, Sjoa, Ayeyarwady, Trysilelva, Tigris, Alabama og Anarjohka

I opphavet var Elva, alt var til ved Elva, og utan henne var ikkje noko til
Det som vart til i henne, var liv, og Elva var lyset for menneska
Elva skin i mørkeret og mørkeret har ikkje overvunne henne

[...] livet er uutholdelig om det ikke fins en mening med det, et formål som gjør det verdt å utstå livets prøvelser.

Disse potetassende, fjærflygende, klovklampende naboene våre har navn. Artsnavn. Lær deg dem. Bruk dem. Del dem med andre, snakk om artene.

Kløyvsopp har et ess i ermet som bidrar til dens suksess. Synes du diskusjonen om kjønnsidentitet kan være krevende? Bare vent til kløyvsoppen hiver seg med i debatten. Den er nemlig den stolte innehaver av intet mindre enn 23 328 ulike kjønn! Eller paringstyper, som man gjerne kaller det blant sopp. Dette er rekord selv i soppriket, der mange kjønn slett ikke er uvanlig.

Det gjelder å høste tidlig-dersom målet er å produsere mest mulig biomasse raskest mulig.
Prinsippet er ikke annerledes enn i mye annen produksjon av biomasse. Tenk kyllingkjøtt. Nyklekte, små gule dunballer kan se langt etter voksenlivet, de slaktes tre uker gamle. Kyllingen blir filet, furua blir finer.

Skogen gjør noe med deg. Det store suset i trekronen snakker til deg, det har sunget gjennom skogene i millioner av år, siden karbontiden. For skog har tidsfylde. Trær er arvesølv fra en tid som ikke finnes lenger, en tid du aldri har erfart.

Vi grøftet, vi drenerte. Grunnen kunne ikke lenger holde på vann som før. Vi stykket opp med skogsbilveier, og vi ga statsstøtte til denne veibyggingen. Vi sprøytet gift på ungskudd av løvtrær. Vi flathogde felt som var kilometerbrede og like lange.

Vi finner fine skildringer av naturen og alt som finnes der: «I åttiårene arvet jeg en fleraldersskog med små og store trær, med moser og hakkespetter og bekker og tiurleik og gud vet hva. Linnea, perlevintergrønn, skogfagermose, multemyrer, søkk med duftende finnmarkspors. Alt.

Det krevde stor varsomhet å ta kikkerten opp og skru ham fram til tydelighet. Nå vendte han ansiktet ut mot myra igjen. Det var så god skarphet i bildet at jeg kunne se de tette hårene i ørene hans og den svarte kanten rundt dem. Øynene satt en anelse skrått og var helt lyse. Han gjorde i det hele tatt et mektig inntrykk, med kragen av dekkhår og ull som var raggete og sto ut fra kinnene. Tegningen på kinnene var hvit og gikk ned i en spiss over halsen. Han hadde gråhvite flekker over øynene, og under dem også. Men der skjøt det inn en stripe av grått ragg.

Du kunne jo sette deg med jaktdagbøkene dine. Hvorfor faen skal jeg lese om alle jeg har drept? Hun tidde en lang stund. Så sa hun: Alle? Ja, akkurat, svarte jeg. Hver eneste jævla hare. Du sa alle. Jeg skjønte ikke hva hun mente, så jeg tidde. Før ville du sagt alt.

Alle desse siste gongane. Slutten er aldri slik du tenker deg, og slutten er alt, er han ikkje? Det kjem ein siste gong du tar dotter di på skuldrene og ber ho gjennom skogen. Ein siste gong du går opp fjellsida og ser ut over det landskapet som er ditt eige. Ein siste gong du går på butikken for å kjøpe brød og mjølk og smør. Ein siste sommar. Eit siste bad. Han hadde flote på ryggen der borte i august, sett opp på ein blå himmel og nokre kvite skyer som var krita opp, han hadde sete på det varme svaberget, lukka auga og lytta til klukkinga frå fjorden.

Ein gong var han mannen som kom med avisa til folk langs fjorden, han serverte dei krigar, brannar, drap, vêrmeldingar, valresultat, fotballresultat, tilbod på bilar og dressar og fjernsyn.

Tre generasjonar hadde passert gjennom desse romma, hadde flagra rundt som insekt, hadde fylt etasjane med lydar av lov og glede.