Bokelskere.no

II.7.I I forråtnelsen

Vi er nå over på tredje delen. Den fyrste boka her, som er den sjuande i heile romanen, heiter naturleg nok «Aljosja», som jo var den som hadde skrive ned dei biografiske notata til starets Sosima. Munken, sikkert talsperson for Dostojevskij, er nå daud, og opninga skildrar korleis liket vart stelt og vaka over. Aljosja tek dødsfallet tungt. Vi møter «den lille munken frå Obdorsk» og vår gamle kjenning Rakitin – og fru Khokhlakova. Kvar sitatet om «dine små rørende tårer» (s. 63) skriv seg frå, har eg ikkje klart å finne ut.

Alt dette er overgang og opptakt til «noe helt uventet», «denne tomme og forargerlige begivenhet»: At også staretsens lik rotnar opp, noko søm fører til splitting mellom dei ulike oppfatningane av staretsinstitusjonen, eksemplifisert gjennom ordstriden mellom far Paisij og far Ferapont (jf. II.4.I).

Aljosja går frå klosteret (slik staretsen rådde han til å gjere?).

Jeg fant dette foredraget av Merete Alfsen som jeg synes sier mye fornuftig om oversetter-rollen. Synes spesielt dette utsagnet var treffende:

Elva er språket, slik det flyter i det verket som skal
oversettes. Steinen med hvite render og kråkesølv, den lokale steinen som Anthea
hiver uti, er det fornyende elementet som oversettelsesspråket tilfører. Og elva
ler. Språket ler. Verket blir nytt, og det forblir det samme. Eller, det er det
samme, på en ny måte.
Det gjelder for oversetteren, der hun sitter på bredden, å høre latteren. Å høre
at språket ler. Å fryde seg over kraften i det hjemlige kråkesølvet og la det
glimte i oversettelsen.

Og sannelig kom det et tips om en for meg ukjent forfatter, Ali Smith, som jeg fikk lyst til å lese også...

Fortsatt god 17. mai!

Takk for det, Lillevi!

Jeg har sammenlignet det første avsnittet, og det er ikke så stor forskjell. Det ser imidlertid ut som om Magnus deler opp i flere setninger, slik at flyten kanskje blir mindre tro mot originalen? Siden den lange tankestrømmen vel er en del av særegenheten til VW, så har kanskje Alfsen gjort en bedre jobb. Har lest bare ett kapittel ennå, og jeg har heldigvis ikke blitt skremt foreløpig ;))

Jeg har nå plukket fram min utgave av "Til Fyret". Ser at det er Peter Magnus som har oversatt den i Bokklubbens "Århundrets bibliotek". Hvis det butter for mye imot, får jeg vel låne en bibliotekutgave med Merete Alfsens oversettelse - takk for tipset, Lillevi!

Denne helgen skal jeg lese en bok jeg har lånt på fjernlån i Strömstad da den ikke fantes på noe bibliotek i Norge siden den kom ut ifjor og av den grunn har kun 11 dager å lese den ut på, Svärd, sandaler och skandaler - - Antiken på film och i tv av red Isak Hammar og Ulf Zander.

Fant den på AdLibris når jeg lette etter bilde til en annen bok av Ulf Zander. Den handler om hvordan antikkens historie blir presentert på film og i tv-serier. Nevnt er bl a "I, Claudius", "Cleopatra" m/Elizabeth Taylor, "Caligula" og "King Arthur". Lånte den da jeg hadde tenk jeg ikke skulle kjøpe alle interessente bøker jeg fant, men etter å ha bladd litt i den og såvidt startet på den, ser dette ut til å bli en jeg kjøper meg etter at jeg har lest den som skjer av og til. De 3 siste var Tegneserienes historie og Steampunk - An Illustrated History of Fantastical Fiction, Fanciful Film and Other Victorian Visions som jeg kjøpte hos AdLibris og Den store boka om Morgan Kane som jeg fant i Litteraturhjørnet, bruktbokhandelen her i Sarpsborg.

Oppsummering av andre delen

Andre delen består av seks bøker - det var eg fyrst ikkje klar over; eg trudde at andre delen var slutt da eg hadde lese ut bind 1 i Solums utgåve. Derfor har eg eingong før lagt inn ei oppsummering, som altså omfatta berre ein del av andre delen. Her utvider eg oppsummeringa:

Eg ser at eit par lesarar synest at det til nå har vore for mykje snakk om religion i Karamasovbrørne. Blir ikkje denne innvendinga som å klage over for mykje grønsaker i ein vegetarrett? Det blir ikkje mindre religion i dei siste kapitla - som, utan at eg her tek stilling for eller mot slike åndsretningar - er noko av det vakraste eg har lese om kristen tru.

Inspirerande tankar om Tolstoj og Dostojevskij fann eg i eit foredrag av Geir Kjetsaa.

Tilfeldigvis kom eg over at Elena Ferrante nemner Dostojevskij og Karamasovbrørne i kap. 32 i L'amica geniale:

Marisa a volte ci tirava palle di sabbia, a volte irrompeva gridando: «Finitela, chi se ne frega di questo Dostoevskij, chi se ne frega dei Karamazov.»

og

Nino odiava il padre con tutte le sue energie, ecco perché parlava tanto dei Karamazov.

Det mest interessante her er sjølvsagt legenda om storinkvisitoren (her er ein av mange kommentarar). Som før sagt: Karamasovbrørne er ikkje fyrst og fremst ein roman, men ei teologisk avhandling, med kraftig drøfting «Pro og contra».

Ikkje berre historia om storinkvisitoren er ei historie i historia, men også det som blir framstilt som dei etterlatne papira til starets Sosima, er eit brot med hovudhandlinga og den tradisjonelle romansjangeren, sjølv om brev og andre tekster ikkje er eit uvanleg innslag i ein roman. I desse papira, som Aleksej har ført i pennen, møter vi kjernen i Dostojevskijs tenking, eksemplifisert gjennom desse sitata frå respektive s. 52 og s. 54:

Brødre, frykt ikke menneskenes synd, elsk mennesket også når det synder, for dette er et bilde av Guds kjærlighet, og høyere kan man ikke nå i kjærlighet.

Det finnes bare én redning: å gjøre seg selv ansvarlig for alle menneskers synder.

II.6.III Fra starets Sosimas samtaler og belærende ord

e) Noe om den russiske munk og hans mulige betydning
Starets Sosima drøfter - via Aleksej - kva den russiske munken er: «kanskje er [det] fra disse fromme og ydmyke mennesker at den russiske jords frelse på nytt skal komme!» fordi dei si einsemd framleis har bevart «bildet av Kristus skjønt og uforfalsket». Han går vidare til tankar om fridom og det moderne mennesket (her har vel lite endra seg sidan Dostojevskijs dagar) trong til å oppfylle sine eigne, private behov noko som får katastrofale følgjer, meiner han. Det har han jo rett i; sjå berre kva han seier om verda i 2016 (s. 45):

Det forsikres at verden mer og mer vil forenes og at menneskelige kontakter stadig vil bli bedre ved at avstandene forkortes og tankene overføres gjennom luften. Å, tro ikke på en slik sammenslutning mellom menneskene!

Stosima - altså Dostojevskij -kritiserer folk for å jage etter ytre status («Å kunne gi fine middager, ha flotte ekvipasjer, høy rang og mange tjenere»), og også dei fattige, som utviklar misunning og drukkenskap. Derimot blir munken sett på som eit ideal, i kontrast til dei som jagar etter materielle gode.

«Det er folket som er Russlands frelse», står det, og (s. 47)

Ta vare på folket, beskytt folkets hjerte. Oppdra folket i stillhet. Det er vår store oppgave som munker, for dette er Guds utvalgte folk.

Da er det vel Russlands folk, og ikkje berre munkane, som Dostojevskij ser på som «Guds utvalgte folk».

f) Noe om herre og tjenere: Er det mulig for herrer og tjenere å bli brødre i ånden?
Vi har altså sett at kritikken blir retta mot både høg og låg, i samfunnet, og òg sjølvsagt mot samfunnet. Redninga skal komme «fra folkets tro og ydmyke fortrøstning»

Og, jo, han meiner at det er «mulig for herrer og tjenere å bli brødre i ånden»; han sett ikkje spørsmålsteikn ved klassesamfunnet, men vil vere tenaren åt tenaren sin. Folk spør: «Skal tjeneren kanskje sitte i sofaen og få servert te av sin herre?» (slik romarane gjorde ein gong i året, under Saturnaliafesten), og Sosima svarar: «Ja, hvorfor ikke? Iallfall en gang iblant.»

g) Om bønnen, om kjærligheten og om berøring med andre verdener
Bønn er oppdraging, seier staretsen. Denne delen av papira inneheld vakre ord om kjærleik, om verdien av å elske kvar ting på jorda («For hvis du elsker hver ting, skal du også nå frem til Guds mysterium i tingene»), og - så klart, vi har skjønt det nå- elske mennesket også når det syndar («for dette er et bilde av Guds kjærlighet») (s. 52).

At Sosima forkastar vald til fordel for å «handle i ydmyk kjærlighet» (s. 53), kjem heller ikkje som noka overrasking: «Brødre, kjærligheten er vår beste lærer, […].» (s. 53).

h) Kan man være dommer over sine likemenn? Om troen inntil enden
Sosima ordlegg seg som Kristus når han oppfordrar oss til ikkje å dømme (Matt 7,1), og særleg når han utdjupar det kristne kjærleiksbodskapet (s. 57):

Når du er alene, skal du be. Fall gjerne på kne og kyss jorden. Kyss jorden, og elsk den umettelig; elsk alle, elsk alt, søk glede og henrykkelse. Væt jorden med din gledes tårer, og elsk disse tårene.

i) Om helvete og helvetes ild: en mystisk betraktning
Der helvete hos Sartre er «les autres», er det hos Dostojevskij «[l]idelsen ved at man ikke lenger kan elske». Slagordet er ikkje som hos Descartes («Cogito, ergo sum»), men «Jeg er, og jeg elsker». Den «åndelige pinen», dvs. lidinga over at vi ikkje kan elske, er av indre art.

Dei siste linjene i kapitlet skildar korleis staretsen døydde og sluttar med eit frampeik om noko «eienbdommelig, foruroligende og ubegripelig», som han nå skal fortelje om.

Valentin trakk frem stolen, men fru Birgitte ble stående.

Det femte bud - et herregårdsmysterium av Lars Tore Bøe

II.6.II Av den i Herren hensovede og ærverdige prestemunk starets Sosimas levnedsbeskrivelse, sammenstillet etter hans egne ord av Aleksej Fjodorovitsj Karamasov

Dostojevskij går nye vegar for å lyfte fram bodskapet. Vi har før sett at legenda om storinkvisitoren står fram som ei eiga historie i hovudhistoria. I dette kapitlet møter vi fyrste delen av ei tekst inne i hovudhistoria, forfatta av ein annan person enn den forteljaren vi har diskutert tidlegare: Aleksej Fjodorovitsj har ført Sosimas munnlege sjølvbiografi i pennen. Notata er delte inn systematisk, fyrst biografiske notisar:

a) Om starets Sosimas eldre bror
Den eldre broren heitte Sinojiv og var sjuk. Han har desse visdomsorda om lykke, skyld og tilgiving:

[…] livet er et paradis, og vi er alle i paradiset, bare at vi ikke vil erkjenne det, hvis vi ville erkjenne det, ville det i morgen den dag være et paradis over hele verden.

[…] hver og en av oss er skyldig overfor alle i alt

[…] hvert eneste menneske er skyldig overfor alle og for alt

Selv om jeg har syndet mot alle, får jeg likevel tilgivelse, og det er det som er paradiset.

Denne Sinojiv får Kristusliknande dimensjonar når han tek på seg all verdas synder.

b) Om Den hellige skrift i fader Sosimas liv
Her fortel Sosima om ei sterk religiøs oppleving. Under ei høgmesse ser vi at (røykjelse står sentralt i den ortodokse kyrkja). Det er Jobs bok det blir lese frå, den teksta i Bibelen som handlar om å lide og godta lidinga – og framleis prise Gud, altså det same som vi har høyrt før om lidinga. Sosima fortel om møtet med ein ung gut, som han får til å innsjå at «alt er så godt og vakkert i Guds verden».

c) Erindringer fra starets Sosimas ungdomsår, mens han ennå levet i den verdslige verden. Duellen.
Sosima var ikkje noko dydsmønster mens han gjekk på krigsskolen, fortel han. Han utfordra rivalen til duell og slo tenaren, Afanasij, sin i ansiktet. Sjølvsagt - Dostojevskij skal vise oss ein kar som ber om forlating, ein som «angrer sin dumhet og bekjenner sin skyld». Vi les - på ny! - at «livet er et paradis, for hvis vi bare hadde forstått det, ville jorden med all sin skjønnhet vært et paradis».

d) Den hemmelighetsfulle gjest
Paradistankane blir følgde opp da vi møter ein «eldre mann» på femti år (!). «Paradiset er skjult i hver og en av oss», seier han (s. 31), og «ethvert menneske er skyldig for alle og for alt».

Reint tilfeldig - om noko er tilfeldig i litteraturen - las eg nettopp i ei av fjorårets store bøker, Olav Duun. Kunsten, døden og kjærlighetens dikter av Grethe Fatima Syéd:

'[V]i er alle medskyldige i alt som hender ikring oss', heter det i Ettermæle (102). Dette er mye sitert i Duun-litteraturen, gjerne som påvirkning fra Dostojevskij - den store slavaren eller russern, som han ifølge Groven ble kalt i Duuns ungdom).

Dei stores stiar kryssar kvarandre (Syéd referer til Lars Grovens På sporet av Olav Duun. Artiklar og kommentarar). Mannen seier vidare: «For at verden skal fornyes, må menneskene slå inn på en ny åndelig vei» (s. 31), ) - nesten som hos Ibsen, som skriv om «menneskeåndens revoltering», og, derfor, eit ofte brukt motiv i forfattarskapet til Martin Nag…

Her er vakre ord om mennesket som isolerer seg (s. 32), for langt å sitere; vi nøyer oss med «Ironisk nok begynner nå den menneskelige fornuft å se bort fra at personlig sikkerhet ikke består i den enkeltes isolertes anstrengelser, men i almenmenneskelig solidaritet».

Den eldre mannen har drepe, fortel han. Blir dette nærmast uinteressant i det store perspektivet med nåde og tilgiving og alles skyld og ansvar? Og at hovudpoenget igjen er Joh 12,24, Jesu ord om kveitekornet?

Jeg har akkurat lest siste side i Svindel og multelikør som var et helt greit tidsfordriv, men heller ikke mer. Etter å ha gått på jakt blant mine "1001-bøker" igjen, fant jeg Lady Chatterleys elsker. Dette blir min første bok av D.H. Lawrence og vil vel antakelig sjokkere meg mindre enn en gjennomsnitts skandinavisk krimroman, he-he! På øret har jeg Den gjenfødte morderen av A.J.Kazinski som er befriende fri for sex (så langt!), men veldig realistisk er den vel ikke.

Jeg har med vilje valgt litt lettere litteratur for å gjøre plass til Krig og fred etterhvert som Brødrene Karamasov blir fordøyet av de små grå. Herreavdelingen er også hvile for hjernen og jeg sper på med opptak av QI med Stephen Fry på BBC Brit. Alle de gamle episodene fylt av fullstendig unyttig informasjon blir sendt i reprise og det er deilig avkobling :-)