Quijote siterer Edith Piaf av Gilles Costaz (side 97)
08:50, 4. februar 2013 Ingen har det som favoritt.
Tant qu'y a d' la vie, y a d' l'espoir.
Quijote siterer Halvbroren av Lars Saabye Christensen (side 419)
15:05, 3. februar 2013* Ingen har det som favoritt.
Og hele dagen sitter vi på svaberget nede ved stupebrettet, mens moren har parkert stolen i den blafrende skyggen under epletreet og der maler hun oss. Hun har en stor, hvit hatt på hodet og mer ser vi ikke av henne. Det er ikke en eneste sky på himmelen, vi blir brune og det er akkurat som om Peders hår falmer, det kler ham, selv om han ser ganske sur ut. Jeg lurer på om moren klarer å male det, at vi forandrer oss, før bildet er ferdig, at vi ikke lenger er de samme. Men vi får ikke se hva hun maler. Faren kommer med kald appelsinsaft når vi blir tørste og hver time bader vi. Vi hopper på likt fra stupebrettet og synker helt til føttene når de glatte steinene og der skyver vi fra og svømmer opp i solen som henger i en tråd av skinnende dråper. – Jeg har dere snart! roper moren. Og vi setter oss på plass igjen og er tørre med det samme. Moren nynner en kjent melodi, under epletreet, under den brede, hvite hatten, bak staffeliet, og når jeg siden hørte denne låten kunne jeg kjenne heten på svaberget den dagen, jeg måtte lukke øynene for ikke å bli blendet og duften av varm solkrem og tobakk fylte meg med en underlig, sitrende sorg jeg ikke helt kunne begripe, for alsri hadde jeg hatt det bedre enn da, på det hete svaberget, Ildtjernet, sommeren med Peder, og kanskje det er akkurat dette som er navet i sorgens hjul, som spinner gjennom våre liv, at det er forbi, at øyeblikket akkurat er forlatt. – Jeg har dere snart! roper moren en gang til. Og selv Peder smiler, trekker inn magen og prøver å vise muskler. Faren slipper isbiter i glassene våre, en klirrende, kjølig lyd på bunnen av solen.
Quijote siterer Hard Times av Charles Dickens (side 60)
14:43, 3. februar 2013 Ingen har det som favoritt.
‘Then Mr M’Choakumchild said he would try me once more. And he said, Here are the stutterings — ’
‘Statistics,’ said Louisa.
‘Yes, Miss Louisa — they always remind me of stutterings, and that’s another of my mistakes — of accidents upon the sea. And I find (Mr M’Choakumchild said) that in a given time a hundred thousand persons went to sea on long voyages, and only five hundred of them were drowned or burnt to death. What is the percentage? And I said, Miss;’ here Sissy fairly sobbed as confessing with extreme contrition to her greatest error; ‘I said it was nothing.’
‘Nothing, Sissy?’
‘Nothing, Miss — to the relations and friends of the people who were killed. I shall never learn,’ said Sissy. ‘And the worst of all is, that although my poor father wished me so much to learn, and although I am so anxious to learn, because he wished me to, I am afraid I don’t like it.’
Quijote siterer Hard Times av Charles Dickens (side 60)
14:42, 3. februar 2013 Ingen har det som favoritt.
Then Mr M’Choakumchild said he would try me again. And he said, This schoolroom is an immense town, and in it there are a million of inhabitants, and only five-and-twenty are starved to death in the streets, in the course of a year. What is your remark on that proportion? And my remark was — for I couldn’t think of a better one — that I thought it must be just as hard upon those who were starved, whether the others were a million, or a million million. And that was wrong, too.’
‘Of course it was.’
Quijote siterer Hard Times av Charles Dickens (side 59)
14:41, 3. februar 2013 2 har det som favoritt.
‘You don’t know,’ said Sissy, half crying, ‘what a stupid girl I am. All through school hours I make mistakes. Mr and Mrs M’Choakumchild call me up, over and over again, regularly to make mistakes. I can’t help them. They seem to come natural to me.’
‘Mr and Mrs M’Choakumchild never make any mistakes themselves, I suppose, Sissy?’
‘O no!’ she eagerly returned. ‘They know everything.’
‘Tell me some of your mistakes.’
‘I am almost ashamed,’ said Sissy, with reluctance. ‘But today, for instance, Mr M’Choakumchild was explaining to us about Natural Prosperity.’
‘National, I think it must have been,’ observed Louisa.
‘Yes, it was. — But isn’t it the same?’ she timidly asked.
‘You had better say, National, as he said so,’ returned Louisa, with her dry reserve.
‘National Prosperity. And he said, Now, this schoolroom is a Nation. And in this nation, there are fifty millions of money. Isn’t this a prosperous nation? Girl number twenty, isn’t this a prosperous nation, and a’n’t you in a thriving state?’
‘What did you say?’ asked Louisa.
‘Miss Louisa, I said I didn’t know. I thought I couldn’t know whether it was a prosperous nation or not, and whether I was in a thriving state or not, unless I knew who had got the money, and whether any of it was mine. But that had nothing to do with it. It was not in the figures at all,’ said Sissy, wiping her eyes.
Quijote siterer Hard Times av Charles Dickens (side 52)
14:33, 3. februar 2013 Ingen har det som favoritt.
When she was half a dozen years younger, Louisa had been overheard to begin a conversation with her brother one day, by saying ‘Tom, I wonder’ — upon which Mr Gradgrind, who was the person overhearing, stepped forth into the light and said, ‘Louisa, never wonder!’
Herein lay the spring of the mechanical art and mystery of educating the reason without stooping to the cultivation of the sentiments and affections. Never wonder. By means of addition, subtraction, multiplication, and division, settle everything somehow, and never wonder. Bring to me, says M‘Choakumchild, yonder baby just able to walk, and I will engage that it shall never wonder.
Now, besides very many babies just able to walk, there happened to be in Coketown a considerable population of babies who had been walking against time towards the infinite world, twenty, thirty, forty, fifty years and more. These portentous infants being alarming creatures to stalk about in any human society, the eighteen denominations incessantly scratched one another’s faces and pulled one another’s hair by way of agreeing on the steps to be taken for their improvement — which they never did; a surprising circumstance, when the happy adaptation of the means to the end is considered. Still, although they differed in every other particular, conceivable and inconceivable (especially inconceivable), they were pretty well united on the point that these unlucky infants were never to wonder. Body number one, said they must take everything on trust. Body number two, said they must take everything on political economy. Body number three, wrote leaden little books for them, showing how the good grown-up baby invariably got to the Savings-bank, and the bad grown-up baby invariably got transported. Body number four, under dreary pretences of being droll (when it was very melancholy indeed), made the shallowest pretences of concealing pitfalls of knowledge, into which it was the duty of these babies to be smuggled and inveigled. But, all the bodies agreed that they were never to wonder.
Bjørg L. som svar til tuhamre :
11:01, 3. februar 2013* Diskusjon: En stjerne, hva betyr nå egentlig det?
Det er selvfølgelig hyggelig å få respons på innlegg, enten det nå er i form av svar eller stjerner. Hovedargumentet for å være her inne er for meg å få tips, delta i diskusjoner og rett og slett få mer ut av de bøkene jeg leser. Men når det er over 21000 medlemmer (selv om mange ikke er aktive), så går det ikke an å lese alt som blir publisert her inne. Jeg har etter hvert prøvd å finne hvem som har noenlunde samme boksmak som meg selv, og gjerne også noen som kan foreslå uventede bøker som jeg ellers ikke ville ha oppdaget, eller noen som kommer med gode sitater og dikt. Gjennom å følge disse personene, oppdager jeg diskusjoner de deltar i, og finner av og til nye personer som jeg ønsker å følge. Ved å legge inn mange av bøkene jeg har lest/skal lese, vil jeg også finne diskusjoner om/omtaler av disse bøkene, og ev. hvem som leser dem akkurat nå. Det er altså i stor grad innlegg fra disse personene som jeg finner fram til og som jeg gir stjerner dersom jeg mener det er interessant, godt sagt, oppklarende, en spennende vinkling/tolkning el.lignende.
Og det kan være litt tilfeldig om jeg gir en stjerne eller om jeg gir et svar - noen ganger gjør jeg begge deler. Av og til fungerer stjernen som et signal på at jeg har sett innlegget. Jeg trenger ikke nødvendigvis å være enig i det som står der, men som flere har vært inne på, kan det være at det er argumentert godt for standpunktet likevel :)
Rosa99 siterer Teresa Birnas bortgang av Victoria Bø (side 110)
23:25, 2. februar 2013 2 har det som favoritt.
Jeg har aldri likt følelsen av ubehag som noen ganger siver inn i samtaler. Jeg liker sannheten best, løgn legger seg som arkeologiske lag over de opprinnelige ordene så man må skrape dritten møysommelig vekk og risikerer å ødelegge alt sammen med å skrape vekk for lite eller for mye.
Besnærende om jakten på identitet og arv
Victoria Bø (f. 1972) debuterte i 2004 med romanen "Historien om Henrik Wiklunds barnebarn". I 2007 kom romanen "Tårnseilere", og i 2008 debuterte hun som barnebokforfatter med "Selma og dagen som ble grå". Samtlige bøker er utgitt på Gyldendal.
"Teresa Birnas bortgang" er Victoria Bøs tredje roman, og utgivelsen er kommet i stand etter at hun nådde nesten helt til topps i en romankonkurranse Schibsted arrangerte i 2012 (hun ble nr. 2 - og fulgte altså tett i hælene på Ida Løkås og hennes debutroman "Det fine som flyter forbi").
Handlingen i "Teresa Birnas bortgang" foregår i Praha, Teresa Birnas hjemby. Og det meste kretser rundt hva som egentlig forårsaket hennes død, samt hvem hun var - god eller mindre god. Familiehemmelighetene er dypt begravd, og i tomrommet som manglende visshet skaper, har det oppstått en rekke myter om dette. For når man ikke vet, er man henvist til å gjette - med alle de farer for både misforståelser og feiltolkninger som ligger i dette.
Ellen er datter av Wencke og kunstneren Roar, som gikk fra hverandre da hun var 11-12 år gammel. Samlivsbruddet satte sine spor i henne og fikk henne bl.a. til å velge å kalle sine foreldre ved deres fornavn og ikke som mor og far, mamma eller pappa. I en alder av 22 år er hun midt i jusstudiene og nærmest utbrent. For å komme seg reiser hun på sommerferie til Praha, hvor hennes far og hans nye kone Eva og deres datter Linde befinner seg - angivelig for at faren skal få arbeidsro mens han planlegger sin neste utstilling. Og kanskje finne svaret på hva som egentlig skjedde med Teresa - hans egen mor - den gangen i 1968. En hendelse som førte til at han, faren Oddvar og søsteren Gita flyktet til Norge - akkurat tidsnok før det ble umulig å forlate landet etter den sovjetiske invasjonen samme år. De norske navnene tok de etter at de kom til Norge, for lettere å bli integrert i det norske samfunnet. Men å være tsjekkere - det sluttet de aldri med ...
Ellen ankommer Praha og finner en sliten far med tegne- og maletørke. Hans nye kone Eva er tålmodigheten selv, men det er grenser for hvor mye av lasset hun er villig til å bære alene mens mannen hennes skal finne seg selv. Og mens Ellen lengter etter å finne sannheten om sin myteomspunnede farmor, leter faren etter konkrete spor i myndighetenes arkiver. For selv husket Roar ingenting, siden han var to år da moren døde. Det eneste han vet er at han på den tiden var innlagt på sykehus med store skader ...
"Roar snakker med Oddvars stemme. Roar knytter neven og legger den på stuebordet, hånden ligner en håndgranat og Roar trekker gladelig ut splinten: - Det er ingen av dere som vet hvordan det er å være flyktning. Dere vet ingenting om å være nest best i landet man kommer til og ikke kunne reise hjem. Og når man til slutt reiser hjem, er man nest best også fordi man dro. Det blir ikke gode liv av sånt. Oddvar var utdannet ingeniør, men kjørte drosje i Oslo i førti år til han ikke lenger kunne tenke seg å bytte. Og de andre tsjekkerne, de som ble igjen, det var enda verre for dem. De brukte sine universitetseksamener til å tenke, men tanken sløves, tanken blir borte, de vasket doer, tømte søppel, snakket om og drømte om et politisk klima der tankene kunne gro. I tretti år kunne folk ikke fortelle hva de tenkte i Tsjekkoslovakia. Ingen kunne gi sitt liv et sant uttrykk! Det var løgn og fortielse og angiveri og arrestasjoner. Og vi hadde friheten, i noen måneder i 1968 hadde vi friheten. Men så tok de den igjen, på ett døgn tok sovjetstyrkene det fra oss. Og det kostet oss tjue nye år med kommunistregime. Tjue år er lenge, det er halve livet mitt, det er hele ditt liv så langt, Ellen. Tjue år med halvtomme butikkhyller, med klesrasjonering, men mangel på kjøretøy, på mat, på husvære. Det var ikke en leilighet å få i Praha, det var rasjonering, alle lærte seg å omgå systemet. Alle handlet med alt. Og vi kunne ikke reise hjem, vi kunne aldri reise hjem. Jeg var 23 år da jeg besøkte Tsjekkoslovakia igjen. Og Oddvar, egentlig dro han aldri, han levde med sparsomme nyhetssendinger fra Øst-Europa, han levde for siste nytt fra det tsjekkiske miljøet i Oslo. Han ... ja ... Nei, politikerne snakker om traktater, regimeendringer, avtaler, menneskerettigheter, men når det kommer til stykket ... Når det kom til stykket, så sto vi der våpenløse. En liten nasjon. Mot stormakten. Og den eneste aggresjon tsjekkerne hadde begått var at vi ville ha mer frihet, mer demokrati, slippe fri fra sensuren, fra aparátcik." (side 92 - 93)
Etter hvert som Ellen og hennes far nærmer seg sannheten om Teresa - eller Tereza som hun egentlig het - nærmer de seg også hverandre og det på en måte de tidligere kanskje aldri har opplevd. Samtalene er skjøre og mye står på spill. For sannheten som finnes i fortiden, blir samtidig sannheten om dem selv, om hva de kommer fra og har å slektes på. Sommeren blir definitivt ikke helt slik Ellen hadde tenkt seg.
"Jeg har aldri likt følelsen av ubehag som noen ganger siver inn i samtaler. Jeg liker sannheten best, løgn legger seg som arkeologiske lag over de opprinnelige ordene så man må skrape dritten møysommelig vekk og risikerer å ødelegge alt sammen med å skrape vekk for lite eller for mye." (side 110)
Samtidig åpner Ellens verden seg på en ny måte, noe som skal føre til at hun får fastere grunn under beina - og trosser sin egen sårbarhet og frykten for å tape ...
Jeg deltok på Schibsteds lanseringsfest av Victoria Bø og hennes roman den 30. januar, og fikk derfor anledning til å møte forfatteren og sikre meg et signert eksemplar av boka. Allerede på bussen hjem var jeg i gang med den, og hadde det ikke vært for jobb og annet de påfølgende dagene, ville boka ha blitt lest ut i et eneste stort jafs. Allerede på første side klorte nemlig historien seg fast i meg, og jeg skjønte umiddelbart at dette var en bok etter min smak. Den er for det første meget godt skrevet, og jeg ble hele tiden svært imponert over forfatterens evne til å fange små nyanser i et presist og samtidig litterært språk.
På en slentrende måte introduseres vi for de ulike personene i boka, og gradvis avsløres deres hemmeligheter. Som tante Gita som alltid har pulsvanter på - sommer som vinter - for å skjule de tverrgående arrene over håndleddene. Som en liten uttalelse som får alle til å anta at Teresa ikke var helt god. Som farfar Oddvar som mens han levde ustanselig snakket om Praha og livet der frem til flukten i 1968, men som alle mente forsøkte å dekke over de frykteligste hemmeligheter og derfor bare lyttet til med et halvt øre.
Og mens handlingen skrider frem, beveger Ellen seg rundt i Praha på for meg svært kjente steder, fordi jeg selv har vært der så mange ganger (skjønt det begynner å bli noen år siden sist nå). Det tilførte selvsagt boka en ekstra dimmensjon for mitt vedkommende.
Jeg mener at "Teresa Birnas bortgang" fortjener et sterkt terningkast fem - helt på grensen mot en sekser. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal forklare hvorfor det ikke blir en sekser, uten samtidig å risikere å redusere betydningen av den femmeren jeg tross alt har gitt. Historien er spennende, det rent språklige er glitrende, bakteppet med Sovjetunionens inntog i den lille staten Tsjekkoslovakia er sterk lesning, beskrivelsen av hva det innebærer å være flyktning og ikke kunne returnere til sitt hjemland er tidvis hjerteskjærende - og ikke en gang vipper det hele over i det sentimentale. Her er det nok den noe stillferdige fortellerstemmen som er avgjørende - samtidig som jeg tror at noen muligens vil savne mer "trøkk", kanskje særlig i det som skjer mellom Ellen og Petr. Jeg har tidligere ikke lest noen av Victoria Bøs øvrige bøker, men det skal jeg gjøre noe med. I mellomtiden håper jeg at flere oppdager denne boka, som jeg mener fortjener riktig mange lesere! For egen del vet jeg at jeg ville ha oppdaget denne boka før eller siden uansett, nettopp på grunn av det lekre omslaget, med motiv fra gamletorget i Praha.
Rosa99 siterer Teresa Birnas bortgang av Victoria Bø (side 92)
21:49, 2. februar 2013 Ingen har det som favoritt.
Roar snakker med Oddvars stemme. Roar knytter neven og legger den på stuebordet, hånden ligner en håndgranat og Roar trekker gladelig ut splinten: - Det er ingen av dere som vet hvordan det er å være flyktning. Dere vet ingenting om å være nest best i landet man kommer til og ikke kunne reise hjem. Og når man til slutt reiser hjem, er man nest best også fordi man dro. Det blir ikke gode liv av sånt. Oddvar var utdannet ingeniør, men kjørte drosje i Oslo i førti år til han ikke lenger kunne tenke seg å bytte. Og de andre tsjekkerne, de som ble igjen, det var enda verre for dem. De brukte sine universitetseksamener til å tenke, men tanken sløves, tanken blir borte, de vasket doer, tømte søppel, snakket om og drømte om et politisk klima der tankene kunne gro. I tretti år kunne folk ikke fortelle hva de tenkte i Tsjekkoslovakia. Ingen kunne gi sitt liv et sant uttrykk! Det var løgn og fortielse og angiveri og arrestasjoner. Og vi hadde friheten, i noen måneder i 1968 hadde vi friheten. Men så tok de den igjen, på ett døgn tok sovjetstyrkene det fra oss. Og det kostet oss tjue nye år med kommunistregime. Tjue år er lenge, det er halve livet mitt, det er hele ditt liv så langt, Ellen. Tjue år med halvtomme butikkhyller, med klesrasjonering, men mangel på kjøretøy, på mat, på husvære. Det var ikke en leilighet å få i Praha, det var rasjonering, alle lærte seg å omgå systemet. Alle handlet med alt. Og vi kunne ikke reise hjem, vi kunne aldri reise hjem. Jeg var 23 år da jeg besøkte Tsjekkoslovakia igjen. Og Oddvar, egentlig dro han aldri, han levde med sparsomme nyhetssendinger fra Øst-Europa, han levde for siste nytt fra det tsjekkiske miljøet i Oslo. Han ... ja ... Nei, politikerne snakker om traktater, regimeendringer, avtaler, menneskerettigheter, men når det kommer til stykket ... Når det kom til stykket, så sto vi der våpenløse. En liten nasjon. Mot stormakten. Og den eneste aggresjon tsjekkerne hadde begått var at vi ville ha mer frihet, mer demokrati, slippe fri fra sensuren, fra aparátcik
Bjørg L. som svar til Tonje :
16:48, 2. februar 2013 Diskusjon: Hvilke bøker kjøpte dere sist? Del 2
Dagens fangst på Fretex ble tre bøker:
Midaqq-smuget av Naguib Mahfouz,
Den Store lyrikkboken - Norske dikt gjennom tidene og
Pippi Langstrømpe - Alle Pippi-historiene.
Synes jeg gjorde et varp med disse bøkene for bare 127 kr!
Fra journalistlivet
Vi jobbet litt tungvint
i hamrende flid
den gang i skrive-
maskinenes tid.
PC-folk ler
av tiden som taptes,
men vi rakk å tenke
mens setningen skaptes.
("Filur" i Adresseavisen 2. februar 2013.)
Hilde H Helseth som svar til Kjetil Bjørnsrud :
00:17, 2. februar 2013 Diskusjon: Mrs. Frisby and the Rats of Nimh - på norsk
Vet den finnes i tegneserie utg gitt ut i forbindelse med tegnefilmen, NIHM - fru Brisbys hemmelige verden, du mint meg faktisk på at jeg både har lest tegneserien på norsk og boka på engelsk og sett filmen på kino.
Er ca halveis i I liv og død - dråper av blodets historie av Ronald Grambo, leser fortsatt på Historien om Oslo, og for litt lettere kost, Svenska traditioner av Jan-Öjvind Swahn.
Bjørg Marit Tinholt som svar til V. Hulback :
20:10, 1. februar 2013 Diskusjon: Lesehelgen 1-3 februar
De dødes tjern av André Bjerke, nyter det!
LOGISK
Sportsfiskeren
gliser i skumringen.
Når myggen biter ham
og fisken tar myggen,
tar han fisken.
Slik kan man også hevne seg.
(Kolbein Falkeid)
Som dine dagar er, skal din styrke vera.
(5 Mos 33,25)
Når Dommens Dag kom, var det følgelig en svak, blind og mager gris han la på ryggen i slaktekassen med sammenbundne føtter; så drepte han den ivrig, men likevel uten hastverk, samtidig som han med høy røst refset den for dens utakknemlighet.
Bjørg Marit Tinholt som svar til Vampyria :
19:10, 31. januar 2013* Diskusjon: Vampyria om Blacklands av Belinda Bauer av Belinda Bauer
Helt enig, en ordinær og til tider ganske kjedelig bok, ble også skuffa, etter anmeldelsene her hadde jeg ventet meg mer, men smaken er jo som baken:-)
Bjørg Marit Tinholt som svar til Rufsetufsa :
13:03, 31. januar 2013 Diskusjon: Rufsetufsa om De dødes tjern av André Bjerke av André Bjerke
Gleder meg til å begynne på denne i kveld etter din engasjerende omtale:-)
Har du forsøkt sort messe av John Dickson Carr da? Den er helt fantastisk spennende, mystisk og underfundig og overraskende!
Sist sett
