En alternativ krim

Åge Grønning (f. 1953) har tidligere skrevet romanene "Sannheten" (2008) og "Og stjernens navn er Malurt" (2011). "Det tredje øyet" er hans tredje roman. (Jegh ar fått boka tilsendt fra forfatteren, via forlaget.)

Med "- Du skal bare være klar over en ting, Nesse: Du er hovedmistenkt." starter en roman som skal handle om ufrivillig synskhet, konspirasjonsteorier, om det globale (terror-) trusselbildet, om utenomjordiske vesener, anunnakier, chemitrails osv., og med påstander om at verdensreligionene i sin tid ble introdusert for å holde menneskene beskjeftiget med noe.

Vi får vite at det har vært brann i Kjetil Nesses hus alt i innledningen, før vi rykkes åtte dager tilbake i tid, nærmere bestemt til 13. august 2011. Kjetil har akkurat avsluttet forholdet med kjæresten Unni, mest av alt fordi han er så redd for å bli skuffet og ikke våger å ta sjansen på at hun kan komme til å gjøre det slutt først. Unni er temmelig "alternativ" av seg, mens Kjetil er medlem av Skeptikerforbundet og ikke tror på engler og tilsvarende fjas. Han er 41 år, har ingen barn og er det man må betegne som en fri sjel siden han aldri har latt seg friste til å melde seg inn i frimurerlosjen eller noe i den gata.

Den første natta han tilbringer alene på hytta etter bruddet med Unni, blir han utsatt for en ulykke. Lynet slår ned, og den spesialkonstruerte senga som Unni i sin tid prakket på ham, blir nesten en dødsfelle. Lynet finner nemlig en kobberanretning utenfor hytta, og som forbindes med et nettverk av tynne metalltråder i senga - der hvor Kjetil befinner seg. Men i stedet for å dø, våkner altså Kjetil opp med en helt ny gave: han er plutselig blitt synsk. Ikke bare det - han kan også flytte ting ved tankens kraft.

I begynnelsen skremmer synskheten vettet av Kjetil, og han ønsker bare å få dette bort. Tilfeldighetene fører ham i kontakt med alternativmiljøet, og plutselig vet "alle" at man her står overfor et menneske som går Marcello Haugen (f. 1878 d. 1967) en høy gang. En som umiddelbart føler seg truet av Kjetil Nesses evner er Otto Høstland, en sjarlatan som ikke har slike evner, men som så langt har tjent en hel del penger på sitt alternativ-vås. Akkurat dette skal etter hvert få fatale konsekvenser for Kjetil. Særlig når også etterretningen og andre statsmakter begynner å interessere seg for ham ... For hva kan ikke skje dersom Kjetil bruker disse evnene i terrorens tjeneste?

Denne boka fenget meg i grunnen nokså lite. Det ble for mye Erich von Däniken etter min oppfatning - om kjempene på jorden, om utenomjordiske vesener, om ulike tolkninger av Bibelen som er gjort opp gjennom tidene osv. Dette ble forsterket av at jeg ikke helt faller for måten historien fortelles på, særlig med bruk av vel svulstige adjektiver og metaforer - ikke bare av og til, men mer som en gjennomført fortellerstil. Her er noen eksempler på hva jeg mener: "Virkeligheten innhentet ham som en hauk, med mørke, kvelende sannheter."(side 65)"Et sted langt inne i søvnens frodige landskap registrerte Kjetil så vidt klokkens brutale appell. Den forkynte at natten var gått over til dag og at tidens strøm sto og vibrerte på 7.15."(side 77)"Spørsmålet traff Kjetil Nesse litt magisk brutalt."(side 127)"Han følte seg dopet med ren makt som gav ham en euforisk lykkerus."(side 283)"Samtidig nøt han følelsen av harmoni der han lå henført i et frodig sammensurium av lyder."(side 328) Sistnevnte sitat opplever jeg som nokså motsetningsfylt, fordi harmoni vel er det motsatte av "et frodig sammensurium av lyder"? Noe av dette burde en redaktør ha luket bort, uten at forfatterens genuine fortellerstil på noe som helst vis hadde behøvd å bli truet. Jeg opplevde for øvrig at denne boka er preget av mer og bedre språklig bearbeiding enn den forrige (selv om det kan virke som det har glippet litt på slutten - plutselig dukket det f.eks. opp et helt avsnitt skrevet i presens, mens resten av boka konsekvent er skrevet i fortid), og sånn sett er det lett å se at det har funnet sted en utvikling i positiv retning. Like fullt likte jeg den forrige boka bedre, fordi historien fenget mer.

Helt til slutt: Jeg forventet at slutten av boka skulle bite begynnelsen mer "i halen", siden begynnelsen tross alt handler om slutten av historien. I stedet opplevde jeg at begge deler ble hengende litt i løse luften - på tross av at jeg valgte å lese de første sidene om igjen etter at de siste sidene i boka var vendt. Det er mao. en del løse tråder som ikke blir bundet sammen til slutt, slik man forventer i en krim, thriller el.l.

Alt i alt en under middels leseropplevelse for mitt vedkommende. Men så må jeg rett og slett også bare innse at jeg ble lei av Erich von Däniken og konspirasjonsteorier inspirert av Bibelen på slutten av 1970-tallet (muligens bitte litt inn på 1980-tallet) og at science fiction aldri egentlig har fascinert meg. Når jeg synes det blir "for mye Erich von Däniken", så er jeg helt innforstått med at Däniken ikke har skrevet nøyaktig samme historie som forfatteren her har skrevet. Det jeg derimot mener er at det hele fremstår som lite originalt og som noe man, dersom man har lest Däniken og lignende litteratur tidligere, får en følelse av å ha lest før. Det er noe av den samme følelsen man får av å lese om "den hellige gral" etter at temaet for lengst er oppbrukt av Dan Brown og andre tilsvarende forfattere.

Det handler imidlertid ikke bare om dette. Mange av personene i boka fremstår for meg som lite troverdige og nokså stereotype. Særlig tydelig synes jeg dette kommer dette frem i beskrivelsen av forholdet mellom Kjetil og Unni. Jeg tror rett og slett ikke på relasjonen. Dessuten opplevde jeg at dialogene ofte hadde noe kunstig over seg, og her og der kunne forfatteren med fordel hatt en strammere regi over stoffet.

Men for alle dere som elsker bøker som dette, og som også synes at bøker om konspirasjonsteorier og alternativ virkelighetsforståelse er spennende lesning - ja, da får man det man vil ha her! Forfatteren presenterer nemlig et helt vell av teorier som jeg vagt husker fra min Däniken-periode i ungdommen. Selv om dette ikke helt var min greie, ser jeg at boka er spennende - rent objektivt sett (og da har jeg sett bort fra mine egne preferanser på dette området).

Eg har funne eit avsnitt hos August Strindberg, i Tjänestekvinnans son, der han skriv om Dickens,

Det er vel bare å erkjenne at befinner oss i nerdeverdenen her. Jeg har hatt stort utbytte av felleslesing fordi andre har bidratt med historiske og politiske fakta, påpekt språklige finesser og feil i oversettelser samt tolket teksten på en måte jeg ikke selv hadde klart. Jo mer jeg leser, jo mer setter jeg pris på nettopp ”gamle klassikere” og de blir enda bedre når mange bidrar med sine tanker om teksten.
Jeg har også lest en del fantasy men ville ikke ha vurdert å delta på felleslesing av for eksempel Tolkien fordi det blir for nerdete for meg. På samme måte kler jeg meg ikke ut og ligger en uke i kinobillettkø. Som Strindin påpeker tror jeg at de som faktisk gjør nettopp det, ville hatt stort utbytte av å samlese fantasy og det er jo opp til tilhengerne av diverse sjangere å starte opp ”sin” samlesning. Fantasy-sjangeren er jo seriøs nok for de som elsker fantasy.
Jeg er veldig takknemlig ovenfor de personene som har satt i gang og organisert felleslesinger på Bokelskere så langt og henger meg på når det er litteratur jeg ønsker å lese. Dersom det blir felleslesing i andre sjangre som sci-fi og fantasy så kommer jeg helt sikkert til å kikke på kommentarene og kanskje bli inspirert til å lese en bok.
Jeg tror at bøkene som velges i lesesirkler er et uttrykk for hva medlemmene ønske å lese, mer enn tegn på diskriminering av diverse sjangre.

Brødrene Karamasov

Flott tiltak! I likhet med flere andre kan jeg tenke meg å delta på enkelte titler, men uten å være med i utvelgelsen av bøker.

Den eine framgangsmåten er vel i grunnen like god som den andre så lenge vi har slike meisterverk å velje mellom? Har full tillit til initiativtakaren her! *Middlemarch" kom litt brått på ut frå leseplanane mine, men greitt for meg.

Jo, kan nok melde interesse, men eg har lese ein god del av dei bøkene som har vorte nemnde, så det blir vel til at eg følgjer med i utviklinga og blir med i diskusjonen der det passar. Godt initiativ!

Jeg har ikke svart på denne tråden tidligere fordi jeg syns at felleslesingen på Bokelskere hittil har fungert greit nok, uten sirkel. Håper jeg kan være med når det passer og gi blaffen når det passer. Jeg har kun lest 73 bøker på "1001 bøker å lese før du dør"-listen og det til tross for at en del av dem står i hylla. Jeg kan jo ikke ramse opp alle sammen så jeg stemmer for noen av dem som er foreslått allerede:
Gustave Flaubert - Madame Bovary som jeg ønsker å lese fordi den stadig dukker opp som referanse i annen litteratur/film.
Fjodor Dostojevskij - Brødrene Karamasov Ble litt skuffet over "Idioten" og trenger drahjelp for å komme igang med Dostojevskij igjen. Han er sikket verdt det...
William Faulkner - Absalom, Absalom Jeg har bestemt meg for å lese mer amerikansk litteratur og dette virker som et bra sted å starte.

Har 5 overfulle kasser med bøker til salgs her

Ja stort lettere enn dette går det vel ikke ann å få det:-) veldig forutsigbart og de andre bøkene hans jeg ha lest er utrolig mye bedre enn dette.