Et referanseverk om 22. juli 2011

Jeg har fulgt Åsne Seierstads (f. 1970) forfatterskap fra begynnelsen av 2000 og frem til i dag med stor interesse. Tidligere har jeg kun omtalt "De krenkede" (om de krigstraumatiserte barna fra Tsjetsjenia (2007)) på bloggen min, men Seierstad har også skrevet om Irak-krigen (i "Hundre og en dag" (2003)), om Afghanistan og kvinnenes situasjon etter USAs invasjon ("Bokhandleren i Kabul" (2002)) og om Serbia ("Med ryggen mot verden: Portretter fra Serbia" (2000)).

Det har nå gått nesten 2 1/2 år siden 22. juli 2011, og jeg har i denne perioden ventet på en bok om terrorhandlingene og hovedpersonen bak disse, som jeg faktisk har hatt lyst til å lese. Jeg har ikke hatt lyst til å lese om Fjordmannen, om rettsnotater fra dag til dag, forsvarerens bok, om massemorderens private e-poster el.l. Derimot har jeg ventet på en bok som sammenfatter det hele og trekker noen linjer fra begynnelse til slutt, uten nødvendigvis å foreta dyptpløyende analyser av hva som faktisk skjedde. Tiden er nok fremdeles ikke moden for en analytisk bok av det virkelig dyptpløyende slaget. Og skulle det mot formodning ha kommet en slik bok, som jeg ikke har fått med meg, er jeg takknemlig for tips! Jeg bør vel også nevne at lesing av Seierstads bok har fått meg til å bestille Erika Flatlands bok "Året uten sommer" fra Bokklubben. For øvrig kan det være interessant å merke seg at det så langt har utkommet om lag 40 22. juli-bøker.

Åsne Seierstad har ikke møtt terroristen selv, og har etter hva jeg har forstått kun hatt ett møte med hans mor, rett før hun døde av sin kreftsykdom. I siste kapittel ("Slik ble boken til", side 523 flg.) redegjør hun for hvordan hun jobbet med boka og hvordan alle impliserte har fått lese det hun har skrevet om dem. Seierstad var dessuten til stede under den 10 uker lange rettssaken mot terroristen. Det er derfor med noe undring jeg i det siste har fulgt med i media hvor det fra enkelte hold har kommet påstander om ærekrenkelser, fordi forfatteren angivelig skal ha tolket politiavhør og annet i sin bok. Ja - tenkte man at forfatteren ikke skulle kunne tilføre sin egen bok eget tankegods, men kun operere med rene referater uten å stille noen kritiske spørsmål underveis? I så fall ville vel ikke boka ha vært interessant i det hele tatt, tenker jeg ...

"En av oss" handler om en håndfull av de berørte i forbindelse med 22. juli 2011. Foruten terroristen selv og noen av menneskene rundt ham, møter vi familien Rashid som endte med å miste sin elskede datter Bano i forbindelse med massakrene på Utøya. En kurdisk familie som rett før 2000-år-skiftet flyktet fra Irak for å kunne leve i fredelige Norge ... Vi treffer også noen AUF´ere fra Nord-Norge, som var på Utøya den 22. juli. Ikke alle kom levende fra det.

Terroristens mor hadde en vanskelig oppvekst, som skulle prege henne gjennom hele livet. Seierstad gir oss likevel ikke noe eksakt svar på det vi alle lurer på: var det arv eller miljø som skapte terroristen? Altså: var han ond eller ble han slik? At han var et spesielt barn hersker det derimot liten tvil om. Etter at forholdet med terroristens far skar seg, klarte moren å etablere seg på Nedre Silkestrå. Vi blir kjent med en gutt som ikke hadde lett for etablere varige vennskap, og som var innom taggermiljøet i Oslo i noen essensielle ungdomsår, inntil heller ikke guttene i dette miljøet ville ha noe med ham å gjøre. Så forsøkte han seg i Fremskrittspartiets ungdomslag - uten at han klarte å hevde seg. Det tegnes et bilde av en ung mann som hele tiden gir andre skylden for sine nederlag, og hvis ene og altoverskyggende drøm er å bli rik på en-to-tre. Men en av oss var han aldri, og akkurat dette var det som ble hans problem. Dermed fikk han aldri noen korrektiver fra omgivelsene etter hvert som han forleste seg på høyreekstremistisk tankegods på nettet.

Hjemme på Silkestrå, der han vokste opp, oppholdt han seg mye på gutterommet - eller promperommet, som han kalte det. En periode etablerte han et firma som spesialiserte seg på å forfalske vitnemål og attester, og i denne perioden tjente han faktisk flere millioner kroner. Da media begynte å fokusere på dette, følte han at det begynte å brenne under beina hans, og deretter avsluttet han selskapet. Noe det har vært skrevet lite om er terroristens tilknytning til Frimurerlosjen. Her har det lyktes forfatteren å få innblikk i forhold vi har hørt lite om fra før av.

Så fulgte noen år hvor terroristen endte med å flytte hjem til sin mor. Det som bare skulle vært midlertidig, endte med å bli en permanent tilstand over flere år. I disse årene muret han seg inne, spilte krigsspill og leste seg opp på antiislamittiske nettsider. Og det var nå hans idéer om Arbeiderpartiet som årsak til multikulturalisme og det som verre var, virkelig tok form. Han begynte å skrive på sitt manifest, og planla dessuten i detalj hvordan han skulle lage en bombe.

Selv om jeg ikke fulgte saken fra dag til dag i media, er lite av det som kommer frem i Seierstads bok egentlig veldig nytt - kanskje bortsett fra morens rolle i det hele, som ikke har vært særlig kjent for andre enn dem som faktisk fulgte rettssaken og fikk innblikk i terroristens barndom, problemene familien stred med osv. Dessuten får vi vite mer om to-tre av ungdommene som ble drept på Utøya, og deres familier - også familienes reaksjoner på det som skjedde etter 22. juli. Det som uansett er fint med boka er at Seierstad setter alt som skjedde sammen til et helhetlig bilde, slik at man gjennom å lese hennes bok fint kan få et overblikk. Fordi hun også har tatt med kildene hun har brukt i forbindelse med skriving av boka, kan interesserte nokså enkelt finne frem til andre bøker man har lyst til å lese om terrorhandlingene.

"En av oss" er en tankevekkende og interessant bok, i tillegg til at den er lettfattelig og godt skrevet. Jeg kan ikke med min beste vilje se at boka på noe vis er spekulativ, slik enkelte har hevdet etter at boka utkom. Tvert i mot er boka preget av en dyp respekt overfor de involverte - selvsagt i særdeleshet overfor ofrene for terrorhandlingene. Enkelte ganger var det vondt å lese - særlig når Seierstad beskriver det som skjedde på Utøya. Og i timene etter at terroristen var arrestert, og de pårørende lette etter sine uten å finne dem ... da kom tårene. Det var sterkt å komme så tett inn på de pårørende og deres desperasjon etter hvert som det gikk opp for dem at akkurat deres døtre og sønner aldri ville vende tilbake i live ...

Det man kanskje med rette kan være kritisk til når det gjelder Seierstads bok er at skillet mellom hennes nokså nøkterne fremstilling og forsøkene på å dikte seg inn i hodet til terroristen av og til hviskes ut. Terroristen får vel egentlig aldri en sjanse til å fremstå som det sårbare mennesket han en gang må ha vært ... Her kunne nok forfatteren ha holdt seg i skinnet og ikke bidratt ytterligere til å "monstrifisere" hovedpersonen. Hun vet ikke hva han har tenkt og gjort i avgjørende øyeblikk - ikke annet enn det som fremkommer av hans manifest, av det han har uttalt under rettssaken og det hun har kunnet lese i politidokumenter o.l. Men kritikken til tross - ingen bør være i tvil om at "En av oss" kommer til å bli stående som et sentralt referanseverk om terrorhandlingene den 22. juli 2011, og om det som skjedde forut og etterpå. Dersom man kun skal lese en håndfull bøker om 22. juli, bør i alle fall denne boka være med. Og selv skal jeg så smått begynne å orientere meg blant de hittil 40 bøkene som har kommet ut, før jeg bestemmer meg for hva jeg skal bruke tiden min på.

Her er en link til bildene jeg selv tok etter 22. juli 2011.

Heldigvis har den siste gjenværende hjernecellen i min aldrende hjerne et lite snev av humoristisk sans. Og vi gamle damer setter alltid pris på en hilsen fra den yngre garde. Det gir oss som er hensatt til å leve våre siste år på nettet, et friskt pust fra det levende pulserende liv der ute. Riktig god helg til deg også, Tore ;-)

Jeg har egentlig tenkt med meg selv at jeg ikke fikk noen bøker til jul. Det er vanskelig å regne følgende verker som litteratur: Hvor mye veide Elvis da han døde?, Hvor mange nordmenn heter Vidkun? og Hvor mange brødre har Obama? Men jeg fikk dem altså til jul. Siden vi sluttet å få reklame i postkassen, har det vært lite do-litteratur i huset, men nå kunne jeg endelig kaste siste utgaver av Fuglevennen, Ellos, Organet (medlemsblad LHL), Toyota Magasinet og Merchedez Magasinet. Familien er godt i gang med første bok og det har blitt litt lystigere å besøke toalettet. Så gjenstår det å se hvor mye av disse totalt unyttige kunnskapene som blir sittende igjen i toppetasjen. Jeg vet iallfall at giraffens hjerte veier 11 kg, det er da noe!

Morsom liste!

Jeg har også lett for å bli revet med av salg, men skal prøve å trappe mere ned på hvilke jeg kjøper meg, heller låne de på biblioteket. Skal også lese flere av mine egne bøker, og se å få solgt unna flere av de i salgshylla mi, på tide med å legge ut annonser på QXL igjen med bøker og Billyblader.
I 2013 kom jeg over 300 bøker, godt hjulpet av en del tegneserier som jeg vanligvis ikke telte med før bokelskere.

Jeg har vært på visning av denne filmen, som har Norgespremiere 17. januar 2014, og her er min omtale av filmen.

På fisketur igjen?

Takk for fyldig og godt svar, annelingua! Og nå har Hjertet er en ensom jeger rykket noen hakk opp i lesebunken min :D

Blir gjerne med på en samlesning av Den guddommelige komedie. Den står i hylla, men jeg tviler på at jeg kommer igjennom den uten drahjelp :))

Jeg skal ikke prøve å omvende deg, men jeg synes han er en dialogens mester og at han beskriver miljø og personer på en sånn måte at jeg nesten tror jeg kjenner dem.

Jeg er forsatt veldig glad for at vi leste Don Quijote sammen. Han har det med å dukke opp når man minst aner det. Jeg har nettopp lest John Steibeck's Turen med Charley og selvfølgelig heter bilen Rocinante. Det er litt vanskelig å sammenligne DQ og Steibeck bortsett fra at begge la ut på eventyr, men hunden hans blir mer og mer intelligent underveis og kan derfor minne litt om den etterhvert så kloke Pancho.
I dag begynte jeg på George Eliot's Middlemarch og allerede i kapittel 2 blir Servantes sitert og dermed vet jeg hva kapittelet skal handle om. Hodet er fortsatt fylt med bilder av en overmodig ridder på et skranglete øk etterfulgt av en vindrikkende, livsnytende bonde på et esel. Jeg klarer faktisk ikke å la være å smile når Don Quijote blir nevnt :)

"Turen med Charley" var en hyggelig avslutning på felleslesningen. Boken var noe ujevn i formen og jeg likte partiene om selve turen best. Jeg har lest den engelske utgaven og bare sporadisk slått opp i den norske, og det har slått meg at oversettelsen er mer stakkato i formen enn originalen.
Takk for følget!