Bokelskere.no

Det virker som han ikke har særlig høy selvfølelse, og dermed kanskje nedvurderer seg selv? Han synes han er stygg og holder heller ikke igjen negative og kontroversielle tanker i dagboka, som vel er den eneste han tør å åpne seg for.

Ja, han må være en svært ensom sjel. Han strever tydeligvis med mange etiske dilemmaer, og har ingen fortrolige som han kan diskutere åpent med.

Ja, du har gode poeng her, Lillevi. Jeg har nå lest videre og er ferdig med boka. (Til den som ev. ikke har lest ferdig - det kommer en spoiler på slutten.) Han er virkelig en sammensatt person, og må være uendelig ensom. Det er egentlig veldig mye å ta tak i, men jeg skal prøve å gjøre det kort.

Merket meg hans forhold til sin far, som han sier at han hadde en sterk fysisk motvilje mot. En voldelig far, som heller ikke var snill mot sin kone. Er det bl.a. et barns avmakt som han nå tar igjen overfor pastoren? Glas må være en svært plaget sjel når han i flere år har hatt piller liggende for eget bruk for, som han sier, å være beredt. Og da mener han vel at pillene opprinnelig var tiltenkt et selvmord.

Et sted har han skrevet: «Ingenting forringer og trekker et menneske så mye ned som bevisstheten om ikke å være elsket.» (11. juli.) Det virker som han har en redsel for å åpne seg og være nær andre, enten det gjelder fysisk kjærlighet eller nært vennskap. Det er kanskje derfor han garderer seg og sørger for ikke å komme noen for nær?

Den 24. juli sitter han sammen med Birck og Markel (s. 80-81 i min bok). Markel snakker om lykken og vellysten, og sier: «Det finnes mennesker som savner alle anlegg for lykke og som føler det med pinefull, ubønnhørlig klarhet. Slike mennesker streber ikke etter lykke, men etter å få litt form og stil på sin ulykke.» … «Glas er en av dem.» Dette kommer overraskende på ham, men det virker samtidig som han føler seg truffet.

Denne historien kunne vel ikke ende med noen lykkelig slutt. Glas har altså myrdet pastoren for at hans kone skal slippe fri og få oppleve lykke. For det virker ikke som han selv har tenkt å ta elskerens plass. Og så viser det seg at Klas Recke har en annen, slik at heller ikke hun fikk oppleve den lykken Glas ville gi henne. Om mulig, så må vel ensomheten hans ha blitt enda større etter dette.

Denne boka har jeg lenge hatt på leselista, så da den ble valgt til felleslesing fikk jeg et ekstra puff for å ta fatt.

Har hittil lest fram til «6. juli, om morgenen.»

Her føler jeg at vi blir dratt inn i hovedpersonens hode fra første side. Selv om det er et knapt språk, får han også rom for ganske malende beskrivelser av byen og omgivelsene som gjør at det er lett å se det for seg.

Allerede på første side treffer doktoren presten Gregorius som han sier har «et usympatisk utseende». Dette kan jo være kjente, automatiske tankemønstre – hvor ofte lar vi oss ikke styre av slike instinktive følelser? Vi har vel gjerne lettere for å tillegge en pen person positive egenskaper enn en som vi synes er stygg? Doktoren vil nok helt fra første stund at vi ikke skal ha noen høye tanker om presten. Gregorius beskrives med «et uutgrunnelig gement blikk bak brilleglassene». Like etter kommer opplysningen om at presten har «en ung og vakker hustru» som doktoren antar at han plager livet av. Og så forteller han at prestens kone hadde oppsøkt ham noen dager før, og hun har tydeligvis gjort inntrykk på ham. Er det derfor han har slik avsky for presten, eller var den følelsen der også tidligere? Rekkefølgen dette fortelles i er kanskje et forsøk på å kamuflere at avskyen skyldes sjalusi? I følge dagboken er det først den 19. juni kona på nytt oppsøker ham og forteller at hun har fått slik avsky for sin mann.

Den 14. juni reflekterer doktor Glas litt omkring sitt yrkesvalg. Han har innsett at yrket passer ham dårlig. Måten han beskriver kvinner som har kommet til ham for å få hjelp, gjør at han ikke framstår som noen menneskevenn, i alle fall. Tonen er nedlatende og kynisk når han forteller om fortvilede kvinner som ønsker abort. Men så kommer en slags selverkjennelse i forlengelsen av dette, hvor han ser at han bare har skjøvet plikten foran seg når han har nektet å hjelpe. Skyldes dette at noe har skjedd med ham etter at prestens kone tok kontakt? Den nedlatende tonen er også der når han den 5. juli skriver om at han er ute og går en sommersøndag: «Støv og lummerhet overalt, og bare fattigfolk ute og går. Og fattigfolk er dessverre meget usympatiske.»

Vi får vite litt om doktorens bakgrunn, og hans eneste romantiske opplevelse i livet en midtsommernatt for ti år siden. Han rakk aldri å treffe henne igjen fordi hun døde noen dager senere. Etter det har de han har forelsket seg i, vært i andre forhold og har ikke gjengjeldt hans følelser. De som har vist ham interesse, har ikke han brydd seg om. Han sier at han ikke vil «ta til takke med godtkjøpskjærlighet». Er det en unnskyldning for at han egentlig ikke tør å slippe noen innpå seg av redsel for å bli skuffet?

Det virker som doktoren har stivnet i et mønster og ikke tør å leve. Det er mange tanker og forestillinger om ren kjærlighet, begjær, synd og skyld, men han stiller seg på sidelinjen og er en betrakter. Han sier også et sted:

Ofte tenkte jeg i min ungdom: den som fikk være med; den som kunne
være med. Den som kunne få gi noen noe en gang, ikke bare bestandig ta
imot. Det er så ensomt å gå alene med en ufruktbar sjel; man vet ikke
hva man skal finne på for å føle at man er noe og betyr noe og få litt
aktelse for seg selv. Det er sannsynligvis en stor lykke at de fleste
er så kravløse på det området. Jeg var det ikke, og det har plaget meg
lenge, selv om det verste er over nå.

Etter hvert finner doktoren ut hvem Helga Gregorius’ elsker er. Glas sitter og iakttar ham på en fortausrestaurant, og ønsker at han hadde hatt hans utseende. Samtidig sier han at han selv er så stygg som djevelen selv, og har lidd bittert under det. Dagboka den 5. juli slutter med at han «tenker på Andersen, og det synes meg at jeg selv er skyggen som ville bli menneske.» Her er det nok H. C. Andersen og eventyret/spøkelseshistorien om Skyggen han tenker på.

Jeg er spent på fortsettelsen av boka, og beklager at dette innlegget ble altfor langt. Sånn er det når man blir begeistret ...

Veldig hyggelig å høre fra deg, Lillevi. Ja, forlagene er et trangt nåløye, og de aller fleste (inkludert meg selv) må jobbe lenge og hardt for å komme seg gjennom, om de i det hele tatt får det til. Og noen presser seg kanskje til det ugjenkjennelige og husker ikke hva de satte ut for å skrive. Mye av grunnen til at jeg for en liten evighet siden lagde en bruker her, var fordi jeg ønsket å skrive, og skrev mye, og likte å dele erfaringer om litteratur og med likesinnede. Det var altså over 11 år siden, og først nå debuterer jeg.

Det siste jeg skriver er ikke ment som en kritikk. Bokelskere var nok et langt mer friskt og levende sted i begynnelsen, fordi det var så mange brukere og en jevn tilførsel av ferskt blod. Nå fins det kanskje mange alternativer og andre arenaer, men det var ikke bevisst å slutte her, det bare ble sånn og jeg husker det gikk langsomt. Jeg er selv aktiv nå på Instagram og deler leseopplevelser der, og til en viss grad gjør jeg dermed det samme. Og det er kanskje sånn det ligger an for meg. Jeg skriver også anmeldelser for BLA (Bokvennen litterær avis), en virkelig perle av en avis!, mer som tidsskrift å regne.

Jeg har nå redigert innlegget mitt og (på din oppfordring) vært freidig nok til å legge ved link til bøkene her på Bokelskere. Forlagene selv har også en liten presentasjon.

Kjære alle dere på Bokelskere,

Jeg var en gang i tida svært aktiv her inne, både i diskusjoner og ved å dele sitater. Jeg var faktisk innom hver bidige dag, og kanskje er det et par av dere som husker meg, selv om det er gått mange år. Nå bruker jeg imidlertid nettstedet bare til å registrere og huske bøker jeg har lest.

Jeg vet ikke om det er innafor eller brudd på retningslinjer, men uansett: jeg tipser i alle fall, og håper noen av dere kanskje er nysgjerrige? Jeg debuterte nylig med en diktbok på Flamme Forlag. Denne heter Kaskader av okser og aske og er på vei fra lager til butikk akkurat nå. I sommer ga jeg også ut en gjendiktning av T.S. Eliots veldige dikt The Waste Land, men jeg har kalt den Det øde landet. Denne boka ble gitt ut på lille og herlige TransFe:r Forlag og er nettopp ankommet biblioteker rundt omkring i landet.

Jeg følte meg svært hjemme her for en del år siden. Jeg er takknemlig for at dette stedet fantes, hvor det gikk an å diskutere bøker og dele leseglede.

Beste hilsen
Eirik

Lenker til bøkene:
Kaskader av okser og aske
Det øde landet

Foreslår Forrådt av Amalie Skram. Fra bokdatabasen:
Ory gifter seg bare 17 år gammel, og går rett fra barneværelset over til ektesengen om bord på skipet til ektemannen, 30 år gamle kaptein Riber. Ekteskapet er i utgangspunktet dømt til å mislykkes, og skipsreisene de legger ut på, fortoner seg i stadig større grad som levende mareritt for begge ektefellene. Boken er en hundre år gammel klassiker om kvinners lange vei til frigjøring, og regnes som et svært sentralt verk innen naturalismen og den kvinnefrigjørende litteraturen.

Takk for at du maser og at du gidder :) Vi er en treg gjeng for tiden. Hadde lyst til å foreslå en bok av Sigrid Undset, men de som var aktuelle er vanskelige å få tak i. Skal prøve å komme med et forslag innen fristen.

Jeg har ikke tenkt på hvor Sumire har vært, fordi jeg forventer at Murakami leker seg med dimensjonene. Det viktigste er jo også resultatet, at hun har funnet seg selv og kjærligheten til K.

Jeg kjøper/laster ned fra Lydbokforlaget (Fabel) og Adlibris.

Jeg storkoser meg med denne boken! Duc Mai-The leser den for meg og det er en fornøyelse. Har kommet til kapittel 7 og vil bare høre mer. Det er jo ikke mye handling i boken så langt, men jeg savner det heller ikke.

Jeg har vært mye på sykehus og sykepleierne blir ofte omtalt som engler av pasientene. "Mens englene sover" er vel en grei tittel sammenlignet med "Likskjorte/klede for en sykepleier" : )

Enda flere leste bøker i 2021

Da har også jeg lest ferdig trilogien, og er nesten litt lei meg for at den er ferdig. Enig med deg i at dette er bøker å kose seg med. Gode personskildringer og en fin sammenheng mellom hendelser på det det personlige plan og Egypts historie.