Bokelskere.no

Å leve slik, med døden innen rekkevidde til enhver tid, er som aldri å slippe av syne, uansett hvilket rom jeg er i og uansett hvor godt jeg vil kunne si til meg selv at jeg for øyeblikket trives der, døren som står på gløtt i enden av det. Stundom uhyre slitsomt. Men også betryggende.

Han var et tilknytningsløst menneske. Han skrev om det en gang, i et dagboknotat, at han alltid hadde vært et ensomt menneske. Det var ikke mangel på mennesker og kjærlighet rundt ham, mangelen var i ham, han kunne ikke ta imot, kunne ikke knytte seg til.

Du forstår, denne verdens skjønnhet betyr ingenting dersom du står alene i den.

Men det er som om det finnes et selvmord jeg alltid har vært på vei mot, og som jeg bare ennå ikke har hatt mot nok - eller motløshet nok - til å begå. Jeg innbiller meg at det fortsatt venter på meg. Javisst gjør det det. Det er det tålmodige punkt i mitt liv. Med jevne mellomrom, og på vidt forskjellige vis, gir det seg til kjenne, liksom med en forsiktig påminnelse, et diskré hint, i fall jeg skulle ha glemt det.

Det at jeg aldri har vært redd for å dø, at jeg alltid har tenkt at det vil være en lettelse, den dagen det skjer, er det et tegn på styrke eller svakhet? Eller er det bare et eller annet jeg ennå ikke har skjønt, ved det å leve?

Selv opplever jeg for tiden, og det er ikke noe moro, det kan jeg godt fortelle, en svimmel avgrunn mellom det som foregår oppi hodet på meg og det som kommer ut noen centimeter lenger ned. Sagt på en annen måte: mellom det jeg har å si og det jeg klarer å få sagt. Eller: mellom den jeg er og den jeg er.

Gradvis ble alt i meg brutt ned, der jeg satt ettermiddag etter ettermiddag for meg selv. Det var som jeg kunne kjenne det, hvordan det arbeidet nede i kroppen og oppe i hodet på meg, hvordan det råtnet vekk inni meg, alt det som var meningen jeg skulle bygge min voksne tilværelse på.

Og det er da også noe å tenke over, synes jeg, at naturen, som er uten mening, altså har produsert som sin fineste og mest velutviklede skapning, en rase hvis ene store prosjekt på Jorden er å finne mening, finne mening, finne mening.

Men jeg er Satan. I dette rommet fylt av uvitende engler er jeg Satan.

Finns tatovering var også borte, hvordan han hadde klart det er ikke godt å si, kanskje han bare hadde bleket huden, men borte var hele Descartes. Jeg måtte nesten kommentere det. Hadde han sluttet å tenke og dermed også sluttet å være?

Jeg tror heller det forholdt seg slik: Mennesker som ikke liker andre mennesker, tiltrekkes av hverandre.

Verden er full av misforståelser. Ord, berøringer, gester, høflighet, grimaser, alt kan tolkes i verste mening, vi tror vi vet mer om den andre enn den andre vet om seg selv. Det er min første diagnose: Vi gjør oss best alene.

Månelyset traff henne med en gang hun var ute, og hun løp rett frem, og jeg skjønte at hun var på vei mot stupet, og jeg løp etter henne og nådde henne igjen noen meter før fjellet stoppet og bare himmelen fortsatte ut under kanten av stupet, og jeg slo armene rundt henne bakfra, og så sto jeg slik, lenge, og holdt henne, så hardt jeg kunne, til alt gikk istykker inne i henne.

Og ansiktet hennes, da jeg satte meg i stolen og hun snudde hodet dovent og Guds øyne så opp på meg, Guds øyne helt sikkert, og jeg tenkte på å dø, at jeg skulle dø, for den som ser Guds åsyn skal falle død om med én gang.

Den som ikke i omgangen med mennesker fra tid til annen opplever alle nyanser av tvang, grønn og grå av vemmelse, kjedsomhet, medfølelse, depresjon og isolering, - det er et menneske som mangler god smak.

Det forblir i meg. Alt forblir i meg. Verden er i meg. Den lever og dør med meg. Slik den lever og dør i andre, uten at det forbinder seg med hverandre, det som er i meg og det som er i dem. Vi lever hver for oss. Vi innbiller oss at vi deler livet med noen, men vi gjør det ikke, vi lever alene, omgitt av andre, som også lever alene.

for det er prestasjonene som gjør det, det er det at vi skal være så flinke som gjør det, at jeg skal være så flink, at jeg skal være den flinkeste og den beste på mitt område, at vi alle vil være den beste, at vi vil prestere og være flinke, og når vi har vært flinke lenge, blir vi trøtte og får bare lyst til å sove

Stat kaller jeg det hvor alle er giftdrikkere, gode og onde: stat, hvor alle mister seg selv, gode som onde. Stat kaller jeg det hvor det langsomme felles selvmord kalles "livet".

Ennu har menneskeheten intet mål.
Men si meg, mine brødre: når menneskeheten ennu mangler et mål, mangler ikke da - menneskeheten selv?

Perhaps swimming was dancing in the water, he thought. To swim under lily pads seeing their green slender stalks wavering as you passed, to swim under upraised logs past schools of sunfish and bluegills, to swim through reed beds past wriggling water snakes and miniature turtles, to swim in small lakes, big lakes, Lake Michigan, to swim in small farm ponds, creeks, rivers, giant rivers where one was swept along easefully by the current, to swim naked alone at night when you were nineteen and so alone you felt like you were choking every waking moment, having left home for reasons more hormonal than rational; reasons having to do with the abstraction of the future and one's questionable place in the world of the future, an absurdity not the less harsh for being so widespread.

After dinner the Texan invited Cochran to accompany him to a whorehouse but he declined saying he'd feed, walk and water the horse.
"Strikes me you had a big day and some poontang might ease your mind."
"Nope. Killed a man I hated today and I don't want to mix my pleasures. I want to lay in bed and think how good it felt."
The Texan nodded and lit a cigar. He was no man's fool.