Bokelskere.no

Men disse sengene
egner seg ikke
til å ta med seg
hvis tante Rikke

har bedt deg til middag
og sier som så:
«Jeg kan ikke ha deg
som nattegjest nå.

Jeg har ingen ekstraseng.»
Da kan du svare:
«Seng har jeg selv.
Det har ingen fare.»

Og opp av lomma
tar du en ert
og sier: «Her er den.
For jeg har lært

å vanne den til den
blir stor og brei.
Da blir det en utmerket
seng for meg.»

Men ennå er ikke
sorgen over.
For tenk om den skrumper
inn mens du sover!

Ja, tenk om den skrumper
inn mens du sover!

«Jeg skal ha dressen på,» sa Max, «i dag og i morgen og i overmorgen.» Max gikk på skolen i den sennepsgule dressen sin. Han gikk med løftet hode og han satt rett, og snart begynte de andre skolebarna å ønske at de hadde dresser som den Max hadde på seg. Og det til tross for at ingen i Winkelburg hadde sett en slik dress før.
DET SPILTE INGEN ROLLE.

Han tenkte på hvordan det ville være å ha på seg den ulne, dunete, splitternye, sennepsgule dressen på arbeidet. En slik dress hadde ingen sett i Winkelburg før. Hva ville folk si? Kanskje de ville synes at dressen var for lystig for en fornuftig bankmann. Messingknappene ville glitre som svære mynter. Alle de andre bankfunksjonærene hadde på seg mørkeblå eller mørkegrå dresser. Ingen av dem hadde noensinne hatt på seg en sennepsgul dress. Til slutt sukket pappa Nix og sa «Jeg er for stor til å ha på meg en sennepsfarget dress.»

Å lide …
se, det kan en martyr
ta på seg,
en profet, en apostel;
men et lite barn?

Hat i stedet for
kjærlighet?

Når marsjen begynner
er det mange som ikke vet
at fienden marsjerer i spissen.
Stemmen som kommanderer dem
er fiendens stemme.
Han som snakker om fienden
er selv fienden.

De som fjerner kjøttet fra bordet
snakker om tilfredshet.
De som gaven er bestemt for
krever offervilje.
De mette snakker til de sultende
om de store tider som skal komme.
De som fører landet mot avgrunnen
sier at det å regjere er for vanskelig
for den alminnelige mann.

I kalenderen er dagen
ennå ikke avtegnet.
Alle måneder, alle dager
er ennå ubeskrevet. En av dagene
vil bli krysset av.

Niende april 1945. Fem år er gått. Jeg synes plutselig det er så urettferdig. Fem år av livet mitt! Med krig og rasjonering og mangel på mat og klær. Med okkupasjon og fengslinger og dødsdommer. (…) Jeg furter og sutrer, men får slett ikke støtte hos min kloke far. Han har et helt annet syn på saken. Han sier at jeg tvert imot må ansees som en heldig person. Vi har alle lært noe om virkelige verdier her i verden. Men dere unge er i en helt spesiell situasjon. Dere har fått lære mere enn noen annen generasjon. Dere har sett hva maktmisbruk er og hva det kan føre til. Dere har sett rasisme i praksis, da jødene ble tatt. Dere har vært vitne til terror og urett, men dere har også sett offervilje, samhold, mot, fedrelandskjærlighet og medfølelse. Dette er mye viktigere enn matmangel og rasjonering.

Avdelingen med dødsceller er et mareritt for seriedrapsmenn og øksemordere. For et uskyldig menneske er det et liv fylt av en mental tortur som menneskesjelen ikke er utrustet til å kunne overleve.

– Men egentlig har jeg bare lyst til å sove. Få være helt i fred …
Jeg blir sittende igjen i leiligheten etter at mor har gått. Det er en stor uro inni meg.
Jeg vil ikke være den sterkeste.
Jeg vil at hun skal være suveren, vellykket, stolt, sikker. Jeg vil at hun skal vite best.
Hører du!
Jeg vil være liten og uansvarlig og bli tatt vare på.