Bokelskere.no

… det var interessant at du påpekte at et av de mest populære programinnslagene i Islands riksradio er femten minutters stillhet når det er pause i sendingen på julaften før messen i Domkirken klokken atten, null, null. Det førte til at Ewa, kona mi, og jeg begynte å snakke om hvor forskjellige to stillheter kan være, og som en direkte følge av det snakket vi om hvor lang en taushet mellom ektefeller kan være uten at man behøver å bekymre seg.

Jeg kan huske lukten av campingvogna, innestengt og alt var trangt, men samtidig trygt og godt. Bare stå opp, få på en shorts og springe ut. Ingen bekymringer. Det er kanskje det som er å være barn. Hver dag varer nesten evig. Så er det bare å sove, dagen etter venter et nytt eventyr.

Fengslene er fulle av unge menn som gjennom oppveksten har fått grunnleggende behov truet, dårlig dekket eller ikke dekket. Forsømmelsen har gjort dem hensynsløse. Slik som med Trond Einar Frednes. For meg er hans historie enda en bekreftelse på at omsorgssvikt skaper skadeskutte mennesker, og at oppvekst i mer eller mindre dysfunksjonelle familier krever overlevelsesevner som senere baner vei for kriminalitet. Historien hans forteller meg noe om hva som former oss som individer. Gis barn en god start på livet, minsker det sjansen for kriminalitet, vold og sadisme.

Det har seg slik at jeg går igjennom en periode som er dypt ulykkelig og full av savn akkurat nå. Hele mitt liv har jeg hørt folk snakke om å bli rammet av brå, intens smerte, om å oppleve sjelen og kroppens fallitt, men jeg har aldri forstått hva de mente. Å miste. Å savne. Jeg trodde at når mennesker ble hjemsøkt av mørket på denne måten, varte det bare noen få minutter eller timer, og at innimellom slagene var disse triste menneskene, i likhet med alle oss andre, opptatt av gledens nyttige monotoni. Men gleden er ikke det jeg trodde. Gleden er den lykkebringende glassplaten man har i hodet. Det krever all ens dyktighet bare å holde fast på den, og så snart den blir knust, må man over i et annet slags liv.

Science is magic that works.

Livet hadde lært meg at jo bedre jeg hadde det med meg selv, jo mer skuffet jeg foreldrene mine. Jo mindre jeg var meg selv, jo mer anerkjennelse fikk jeg fra dem.

Å slippe fri fra æreskulturen i storfamilien og få hjelp til å håndtere trusler og vold er en bra start. Men det er bare en start. Suksessen ligger i at vi som samfunn klarer å få de fornærmede opp fra knestående og til et så fullverdig liv som mulig. I dag er situasjonen hos de familiene som skapte problemene, jevnt over bedre enn for de som måtte rømme fra den. Det er ikke slik det skal være.