Bokelskere.no

Har allerede nevnt Lorrie Moore flere ganger på bloggen den siste uka. Å, elsker henne. Leste en novelle av henne for circa tusen år siden, 'How to Be an Other Woman', som jeg likte, men som likevel forsvant for meg (dvs. at jeg skrev ikke ned navnet hennes for å sjekke ut mer) fordi jeg leste den i en novelleantologi hvor det var et par andre noveller som jeg heller la merke til. Den gang da. Siden, i høst, leste jeg et forfatterportrett av henne i Vinduet hvor jeg tenkte hm, har jeg ikke lest Lorrie Moore før? Og joda, en rask titt i nevnte novelleantologi gav meg svaret. Jeg hadde lest henne før. Jeg ble nysgjerrig og fant fram til henne igjen. Novellene handler om helt ordinære mennesker og minner meg litt om Raymond Carvers Where I'm Calling From akkurat sånn (kanskje tenker jeg det fordi jeg leste Where I'm Calling From ikke så lenge før Birds of America). Uansett, Birds of America. Jeg er helt rørt og betatt. Favorittnovella mi er 'Charades'. Det er ikke lenge siden jeg leste denne ferdig, men allerede nå er jeg i gang med A Gate at the Stairs.

Lettlest, enkel og kanskje... en smule for dum. Selv om den later som den er smart. Likte ikke hovedpersonen noe særlig (som jeg forøvrig så for meg så ut som en blanding av de to forfatterne avbildet på omslaget). Vanligvis liker jeg når det refereres til andre bøker i en bok, men i denne boka funket det ikke for meg. Jeg fikk ikke lyst til å sjekke opp referanser jeg ikke hadde hørt før. Og de jeg gjenkjente virket bare banalt.

Jeg drømmer altfor ofte at jeg går ned i kjelleren, låser opp våpenskapet, tar fram rifla, lader, stikker løpet i kjeften og trekker av. Så våkner jeg, våt av svette og med skuddet rungende i ørene. Jeg vet ikke, før eller siden kommer øyeblikket. Hvem kan vite sånt. Vi skal jo alle dø. Det er til å bli sprø av. Mange mener jeg er sprø allerede. Det er jeg vel også. Det er derfor jeg drømmer om å sette punktum. Likevel lever jeg videre som om ingenting har skjedd.

Slik er en av novellene i Ari Behns Talent for lykke ('Punktum' heter den). Hele boken er en samling kortprosa. Noen av novellene er tilogmed mindre enn denne. Jeg hadde skyhøye forventninger til denne boken etter anmeldelsene, og det faktum at han skriver kortprosa, som er det jeg også liker best å skrive. Til tross for det har jeg nemlig ikke lest så mye kortprosa.(Anbefalinger tas i mot med takk!)

En annen novelle fra samlingen jeg vil nevne er den som handler om to fyrer som drar til Timbuktu, som er en av de litt lengre novellene (som jeg ikke kan huske tittelen på). Det kanhende det var denne reisen i ørkenen som fikk meg til å tenke på Camus, samt at personene hos Ari Behn har den samme typen likegyldighet til verden som hovedpersonen i Den fremmede. (Er ikke dette et kompliment, så vet ikke jeg!) Riktignok er Behns karakterer hakket mer fandenivolske. Litt Bukowski-ish. (Enda et kraftkompliment!)

Talent for lykke var en god bok, mener jeg, og nå lurer jeg på hvordan Behn skriver når han skriver lengre. Derfor akter jeg å lese Vivian Seving etc.

Diktantologien Verdens finnes ikke på kartet ble ikke lest i en jafs i løpet av noen dager i desember. Jeg leste i den med jevne mellomrom over en tidsperiode som begynte omtrent fra september (etter å ha hørt Pedro Carmona-Alvarez fortelle om boka og høytopplese fra den på Kulturnatta) til midten av desember. Jeg leste meg gjennom kontinenter og stusset på kunsten å gjendikte fra et språk til et annet. Jeg møtte på noen kjenninger, som Yoko Tawada, Velimir Khlebnikov og Ulf Karl Olov Nilsson, men de fleste var nye. Jeg leste Sharon Olds, Vénus Khoury-Ghata og Nathalie Quintane og ville lese mer. Andre favoritter var: Noémi Lázlo, César Vallejo, Martin Gambarotta, Kim Hyesoon og Hiromi Ito.

Jeg digger at du sier du elsker henne, for sånn har jeg det også med litteraturen, rett som det er forelsker jeg meg regelrett i folk som ikke finnes men finnes likevel, der inne i boksidene, og inne i oss, og Ree er det umulig å ikke bli forelska i! Nå har jeg plukket opp en ny Woodrell-bok her, som kjæresten min ga meg til jul, en novellesamling som heter "The Outlaw Album", og jeg vi må nok skjønne at vi har en stor forfatter blant oss. Det er klart, som du peker på, at han har en McCarthy i magen sin, og Winter´s Bone står nok også i en slags hjertelig gjeld til Charles Portis gamle mesterverk "True Grit", men banjoen Woodrell spiller på, den klinger som ingen annens, som en kritiker allerede har sagt om ham. Alt vel fra Stavanger!

Jørgen: Du får et fantastisk 2012. Når Årets Mann skal kåres, sånn borti desember, da er det du som står der og skinner, for du har hatt et spinnvilt år med vår engstelige franskmann. Gratulerer med det friskeste forsettet!

Vi rundet 15.000 registrerte medlemmer på bokelskere.no i 2011. Disse har nå over 1.500.000 bøker i boksamlingene våre.

Bokelskere.no hadde besøk av 511.336 unike brukere i 2011, ifølge google analytics. Disse sto for 8.975.315 sidevisninger.

Ikke verst!

Jeg slutter meg til Rufsetufsa fra et hufsetufsete Stavanger her like oppunder rakettoppskytingen; hardt vær som standarden er rundt disse tider, et vær som kan passe for en roman som Winter´s Bone: det er lenge siden jeg har blitt så opphugget av begeistring som jeg ble da jeg leste denne boka for noen måneder siden. Den blkur fort stående som en moderne klassiker, denne. Her griller vi våre egne ekorn, Ree, min venninne, min heltinne, skål, madam, for deg og dine galninger. Vi er med deg, for litteraturen har gitt oss muligheten til det. Godt nyttår, Rufsetufsa og Ree.

Den første boka i trilogien om Jonas Wergeland. Apropos middelmådighet, middelmådighet er noe Jonas Wergeland hater. Han frykter tanken på å være en del av massen. Jeg prøver å akseptere min middelmådighet ved å forestille meg selv som en fisk i fiskestim. Det er skikkelig fascinerende med fiskestimer som beveger seg som om den var ett individ. Eller flokker av fugler som beveger seg som om de var ett individ.

Her er forresten et fint utdrag om frokosten og kjærligheten: Det er kveld, vår, snart mørkt ute. Kristin ligger inne på rommet sitt og sover. Jonas gleder seg allerede til frokosten, til Margretes brød. For Jonas er dette det gode ekteskap: å glede seg til frokosten. Jonas opplevde mye stort og spennende i sitt liv, og allikevel, om han kunne velge, var det ingenting som kunne måle seg med frokosten sammen med Margrete, hennes brød med villbringebærsyltetøy og et glass melk.

Elsker avsnittene som beskriver hvor opptatt Margrete er av brød. Elsker at kjæresten min ikke lenge etter at jeg hadde lest disse avsnittene, foreslo om vi ikke skulle begynne å bake brød. (Selv om jeg svarte noe sånt som: Hæ? Bake? Vi kan jo bare kjøpe brød på butikken?)

Dere kan jo bare le av at jeg leser dette, men jeg synes den var sjarmerende. Minst like sjarmerende som Carries dagbok, som den er en oppfølger til. DESSUTEN kan jeg være smart og si at Summer and the City har paralleller til Sylvia Plaths Glassklokken. F.eks. så handler jo begge to om to jenter fra distriktsamerika som drar til New York City for å være med på en skriveskole og slå seg opp. Begge to drikker en masse vodka. (Nå begynte jeg forresten å tenke på redaktøren til The Paris Review.) Begge to henger med mediamenn.

Ok. Jeg innser at det var en dårlig parallell, siden alle fortellinger som skjer i NYC jo handler om media- eller bokbransjen. Dessuten ender det langt i fra så galt med Carrie i Summer and the City som med Esther i Glassklokken. Selv om det ikke går helt smertefritt for Carrie heller. F.eks. mister hun manuskriptet sitt og den eneste andre versjonen av det befinner seg et sted langt utenfor NYC, hvilket betyr at hun må skrive et nytt et innen høytopplesningen hun skal ha om et par dager. Et manuskript som ikke er like bra som det forrige, og høytopplesningen blir ikke dårlig, bare middelmådig. Ting går ikke skeis i Summer and the City. Ting går så som så. Ting går middelmådig. Sånn som det går for de fleste av oss.

Men men men, ingen måte å fikse dette?

Jo, forsåvidt er dette en enkel ting å fikse. Bokelskere.no må registrere seg på denne sida og få en kode: http://affiliate.amazon.co.jp/

Problemet er at jeg ikke kan japansk.

Misogynisten August Strindberg, som sa at kvinner klagde så mye, var det ikke bare å gå ut i verden og kreve det de ville, noe jeg også sier om kvinnene og spsielt til de som proklamerer vesntresidefeminsimen. Hvorfor all denne fokuseringen på kvinner som noe under menn? Jeg husker da jeg gikk på ungdomsskolen at noen engasjerte medungdommer delte ut løpesedler fra et et eller annet ungdomsparti som må ha vært enten SU eller RU, om at så og så mange prosent (en HØY prosent) jenter ble kløpet i rompa (eller andre kroppsdeler) eller fikk slengt etter seg sextrakasserende kommentarer av medelever i løpet av skoleddagen, hvor jeg så tenkte Ok? Og så? Trenger vi løpesedler for dét liksom, er det ikke bare å si kutt ut og gi gutten en på tryne? Rett og slett ikke finne seg i det der og da. Jeg tenkte at hvis gutter fortsetter å gjøre det, så må det jo være fordi jenta ikke har sagt i fra om at det ikke er ok. De bare hihihi fnis og så fortsetter gutta å slenge med kommentarene. Var det kanskje her min anti-feminisme begynte å spire og gro? Var det løpesedler fra SU eller RU som fikk meg til å ende opp med en nåværende misogynistholdning alá Strindberg og Hamsun?

UANSETT og JAOK og NOK-OM-DET. Dette skal handle om Strindbergs Eit draumspel. Pensumlitteratur på skolen i et forsøk på å få oss til å bli dannede litteraturvitere som kan se hvordan dramasjangeren endret seg. Dramastykket Eit draumspel var nemlig et forsøk på å skrive seg ut av det klassiske teaters formspråk. Og sånt. Stykket handler om guden Indras datter som reiser rundt i jorden for å se hvordan menneskene lever. Jeg likte stykket kjempegodt og akter å gå og se det neste gang en anledning byr seg, selv om jeg synes Unni Straumes filmatisering av stykket var dritboring og jeg er litt redd for at en oppføring av stykket vil gå like sakte som filmen gjorde. Ikke er jeg særlig glad i teater heller. Men det er sikkert fordi 90 % av alle teaterstykkene jeg har sett har vært Ibsen, og jeg hater Ibsen akkurat like mye som Hamsun.

Fattet interesse for Valerie Solanas etter å ha lest Sara Stridbergs Drömfakulteten, som jo nå begynner å bli en liten stund siden. Drömfakultetens hovedperson er basert på den virkelige personen Valerie Solanas, som i sin tid skjøt Andy Warhol. (Uten at han døde av det.)

Jeg leste Drömfakulteten den sommeren jeg tilbragte i København, og ikke lenge etter at jeg hadde lest boken, som jeg vil si er en av de beste bøkene jeg noensinne har lest, var jeg på en litteraturfestival på Louisiana Museum for moderne kunst utenfor København. Mellom en samtale med Knausgård og en samtale med med Günter Grass satt jeg ute i hagen og spiste matpakken min, men det var ikke nok, for det var en lang pause, så jeg bestemte meg for å kikke på utstillingen deres, som rett og slett var en Warhol- utstilling. I det pop arten med sine spreke farger slo i mot meg, kjente jeg den samme avskyen som jeg hadde følt tidligere da jeg leste i Drömfakulteten. Før Drömfakulteten tenkte jeg at Warhol var vel kul han, men etter Drömfakulteten tok det slutt. Det var som om Valerie Solanas hat mot Andy Warhol smittet over til meg der jeg stod og kikket på poppede versjoner av Munchs Skrik og Madonna, potretter av Marilyn osv. Akkurat hat var det ikke jeg følte, så ille var det ikke, men jeg var i hvertfall lite blidt stemt mot Warhol. Jeg tenkte ikke på hans fabrikk som en drømmefabrikk full av kreativitet, men som et sted hvor han forhelliget vakre-men-narkomane kvinner ved å feste dem på lerretet, som f.eks. Edie Sedwick med sine tjukke eyelinere, nylonstrømpebukser og stripete minikjoler, som plutselig bare døde i senga en natt, noe alá Amy Winehouses død.

Senere fant jeg ut at jeg hadde samme følelse hva angikk Morissey, som også fremstilles som en drittsekk i Drömfakulteten. Først skjønte jeg ikke hvorfor jeg plutselig mislikte Morissey sånn hver gang trynet hans dukket opp et eller annet sted, da jeg aldri hadde tenkt sånt før ved hans nærvær, før jeg forstod at også denne misbilligelsen skyldtes Drömfakulteten. For det gjør nemlig vondt å lese om Valerie Solanas i Drömfakultetet, det gjør vondt langt ned i sjela og jeg kjenner at jeg begynner å mislike de samme menneskene som hun gjør, de som er slemme mot henne, jeg lever meg rett og slett inn i sinnstilstanden hennes. Jeg liker heller ikke Warhol og Morissey nå. Er det rart jeg blir nysgjerrig på den ekte Valerie Solanas da, og manifestet hun skrev i 1967? Manifestet hun skrev midt i en amerikansk hete, hvor landet er mer opptatt av kampen for de svartes rettigheter, alle Kennedyene som blir skutt og Vietnam-krigen. Valerie Solanas feminisme glir bare forbi og hun dør alene på et motellrom i San Francisco i 1988.

Nåja, feminismen hennes er jo ganske ekstrem, jeg vet ikke om den kunne fått mange tilhengere om timingen var litt bedre. Det ville i så fall ikke vært mer ekstremt enn feministene i John Irvings Garps bok, hvor feministene klipper av seg tungen i solidaritet med den unge piken som fikk klippet av tungen etter en voldtekt sånn at hun ikke skulle kunne sladre om hvem som hadde forgrepet seg på henne (det de var dumme nok til ikke å huske på, var at den unge piken jo kunne skrive). Riktignok en fiksjonsfeminisme, men fiksjon/virkelig går jo litt over i hverandre i min verden. Dessuten synes jeg kapittelet i SCUM Manifesto som heter PHILOSOPHY, RELIGION, AND MORALITY BASED ON SEX minner meg litt om Camille Paglias kapittel Sex and Violence, or Nature and Art i boken Sexual Personae: Art and Decadence from Nefertiti to Emily Dickinson.

Valerie Solanas, den ekte Valerie Solanas, er i hvertfall sint. Hun er så SINT. Hun hater menn. (SCUM = S.C.U.M. = Society for Cutting Up Men) Hun er så sint på menn at hun helst ikke vil at de skal eksistere. Det skal i hvertfall ikke være noen kontakt mellom kvinner og menn. Formeringen i hennes utopi skjer gjennom kunstig befruktning på et laboratorium. Og det skal heller ikke lenger være penger. For penger er noe menn har funnet på og det er noe dritt. Hun er så sint. Jeg regnte lenge meg selv som et veldig sint menneske, sikker på at min bane kommer til å bli et hjerteattakk, men ikke etter å ha lest SCUM Manifesto. Og så utrolig deilig det er at folk er sinte. At de vil noe. Selv om Solanas endte med et drapsforsøk på Warhol, som jeg ikke er for i det hele tatt (man skal selvsagt ikke drepe), for liksom å gå i forkjøpet på de leserne som skulle ville sette fingeren på meg; likevel, Valerie Solanas er sint og vil noe.

Ah, jeg trodde jeg hadde fjernet dem allerede (hadde ikke fjernet alle). Takk for påminnelse.