Bokelskere.no

Hvorfor er det sånn – at det gode du opplever blir borte, mens det vonde, også det som bare er innbilning, setter seg fast og bare vokser, har det noe med barndommen å gjøre?

Hun har lest et sted at når man ser på TV foregår det mindre i hjernen enn når man sover.

Det er så lenge siden det har hendt noe. Han ser ned i den svarte asfalten. Det er midten av november og mørket er som blekk, det siver inn i alle åpninger, siver inn i skallen hans og får han til å ville drikke seg fra sans og samling, sånn som nå.

Hun lurte på om det fantes et menneske i verden, en kvinne, som hun kunne snakke sånn med som hun snakket med seg selv.

Ja, dette var - hm, sa eg og kom ikkje på noko. Eg hadde ønskt meg noko meir invaderende og blautkakeaktig kritikkverdig. Her var det ved første augekast ingenting Kai og eg kunne latterleggjere og håne og styrke alliansen vår på kostnad av, berre miljøvennlege materiale og ekstreme privilegium

Når alt kommer til alt, handler løsningen på kreftgåten om vårt forhold til døden. Den definerer hva det vil si å være menneske, men er samtidig vår største begrensning. Vi står overfor et fundamentalt dilemma. Skal vi løse kreftgåten og hengi oss til transhumanismen, eller skal vi akseptere døden og fortsette å være mennesker?

Boken har tålt tidens tann og vist seg å være konkurransedyktig. Hver gang vi har våknet opp etter revolusjoner eller marerittaktige menneskelige katastrofer, har boken fremdeles vært her. Som Umberto Eco sier: Boken tilhører samme kategori som skjeen, hammeren, hjulet og saksen. Når den først er oppfunnet, kan man ikke lage noe bedre.

Jeg strever bare med å forholde meg til en fremtid som ikke flyter logisk ut av fortiden

Som forfatter har jeg lært at fortellinger er viktige. Og av deg har jeg lært at et kjærlighetsforhold ikke er annet enn å finne på en fortelling sammen

Folk som innbiller seg at de liker å reise mye og langt, er hedonistiske eskapister. De er på flukt fra seg selv, til tross for at de alltid vil hevde at det å reise gjør at de blir konfrontert med seg selv.

Men dette er det tjueførste århundret. Jeg kan virkelig ikke fatte hvorfor noen skulle trenge å ta bevisst avstand fra alle tekniske muligheter som han har til rådighet, for å lage kunst, og gi seg til å finne opp alle greiene sine på forhånd som en annen huleboer. Brødrene Lumiere ville ha myrdet for de kameraene som i våre dager er plassert i hver bidige telefon. Men sannsynligvis er det akkurat det som er poenget: at i våre dager kan alle filme. For å kunne føle seg som kunstner og kunne profilere seg som kunstner vil han av lengsel etter den tiden da filmskapere fortsatt var kunstnere, bort fra de midlene som gjør det mulig at enhver er kunstner. Det er nostalgi for eksklusivitet

: et lite hus som ville ha vært ganske pent pent om det ikke hadde vært for at det er helt skjevt, noe som får det til å se ut som om det prøver å stikke av, murstein for murstein.

Enkelte ting skjer en så tidlig i livet, og man tenker at det bare er en begynnelse, og så er det egentlig slutten på noe, for så kommer det ikke igjen mer. De jeg virkelig elsket, elsket jeg tidlig, så var noe over i meg, etter det har jeg levd på sparebluss

Jeg hadde ikke vært i en kirke på årevis. Jeg husket hvordan jeg som fjorten-femtenåring hadde sittet på disse selvsamme benkene og bitt tennene sammen i raseri mot den fete utmaiede skurken ved alteret og tenkt for meg selv at denne humbugen kunne holde i tyve, høyst tredve år til.