Bokelskere.no

God bok av en utrolig sterk jente.

Den usynlige mannen fra Salem er første bok i en ny politi krimserie.

Og i hovedrollen har vi Leo Junker. Han er egentlig politimann, men for tiden er han suspendert. Han bor i etasjen over et herberge, og tilværelsen hans er ganske dyster. Han har gått ned i vekt og har sine indre demoner å slite med som alle andre politimenn i krimsjangeren har ... En natt våkner han av bråk, og det viser seg at det nettopp har skjedd et mord. I samme bygg som han bor i, nærmere bestemt i underetasjen der herberget er, og selv om Leo er suspendert, klarer han ikke å holde seg 100 % unna ...

Dette er nok en bok som har blitt skamløst rost, og boka fikk Svenska Deckarakademins pris i 2013. Hvorfor, det skjønner jeg ikke, for Den usynlige mannen fra Salem kjedet meg. Dette var nok en typisk krim med ulykkelig politimann som sliter med sine indre demoner og som prøver å få livet på rett kjøl. Ikke noe nytt der i gården, og mordsaken var heller ikke noe nytt. For å være helt ærlig strevde boka med å holde på interessen min og derfor var jeg lettet over at boka var på bare 285 sider. Det er ingen tvil om at forfatteren har stor skriveglede, men det er bare så synd at boka ikke bringer noe nytt i krimsjangeren. Hvor mange ganger har jeg ikke lest denne historien før? Deprimerte purk som er suspendert, men som likevel ikke klarer å holde seg unna jobben sin. Det er skrevet tusen ganger før.

Det er ikke meningen å være sur og grinete, men en krimbok skal være spennende, dyster, og vekke nysgjerrigheten på en eller annen måte, men det eneste denne boka innehodlt, var dysterhet. Og dysterhet liker jeg for jeg er en ganske dyster person selv, men hverken karakterene i boka eller handlingen interesserte meg noe særlig. Det føltes som jeg leste boka av ren høflighet og det er ikke gøy. For som kjent avbryter jeg ikke bøker, det har jeg ikke samvittighet til, men aner ikke hvor mye jeg måtte tvinge meg gjennom denne boka for å bli ferdig med den og da er ikke lesing gøy, og synd å oppleve lettelse når man er ferdig med en bok, men det opplevde jeg dessverre med denne.

Istedet for at dette blir et eviglangt sytekor fra min side, velger jeg å skrive en kortere anmeldelse enn det jeg gjør til vanlig. Jeg trenger jo ikke å gjenta meg hvorfor jeg ikke likte boka så velger heller å holde dette kortfattet. Men kort og greit. Boka kjedet meg, det ble for lite handling, handlingen har vært gjentatt mange ganger før i krimsjangeren og karakterene i boka var heller ikke direkte forfriskende å lese om. Så dette blir nok den siste boka om politietterforsker Leo Junker for min del. Beklager ...

Lenge siden jeg har vært innom diskusjonsidene her på Bokelskere, så oppdaget ikke denne lista før nå. Har funnet en annen "Reading Challenge"-liste også, så jeg har laget min egen liste med de punktene fra begge listene som jeg likte best. Kommer nok ikke til å klare å lese alle bøkene i løpet av det som er igjen av 2015, men det er allikevel gøy med en liste. Har veldig lyst til å lese en bok av en forfatter med samme initialer som meg, men har ikke hatt hell så langt. Jeg vet flere har spurt om dette med initialer tidligere, men vet noen om en forfatter med initialene C.Ø?

Ja, å være syk er ikke gøy, i hvert fall ikke i lengden. Det er ikke noe jeg har bestilt og utredning tar dessverre tid. Det å fylle opp ventetiden som er verst og det er ikke mye jeg kan gjøre selv heller siden jeg fungerer på "halv maskin" og knapt nok det. Men, men, får bare holde ut på en eller annen måte.

Så bra å høre at du liker Misery så godt. Den er fantastisk god. Skikkelig ekkelt psykologisk spill denne Annie spiller i den boka, hehe. Så du kan vente deg flere overraskelser fra hennes side.

Jeg er januarbarn og skulle da sikkert ha likt vinteren best, men høsten har alltid vært min favorittårstid. Syns den årstiden er mer levende med masse farger, skumringstid, vind og regn. I like it. Bare synd at høsten bruker å være så kort på en måte. Men, men. Beklager for sent svar, men har vært offline et par dager.

Vi er på ferie i Stockholm denne helgen. Det blir ikke så mye tid til lesing når vi er på byferie, i dag har det bare vært shopping. Som jeg har nevnt tidligere er jeg testleser for et forlag, og har akkurat mottatt et nytt manus på en bok som kommer til høsten. Jeg har foreløpig bare lest de fem første kapitlene, men så langt har jeg virkelig troen på den boka. Eller hører jeg litt på lydbok, og nå går det i Katalysatormordet av Hans Olav Lahlum.

Jeg prøver også å lese selv om jeg ikke alltid er i lesemodus. Av og til må jeg prøve å glemme mitt dårlige humør selv om det er nesten nytteløst. Lei av å være pasient (det blir man bare sur og gretten av). Å være sykmeldt og arbeidsledig i lengden er ikke til å anbefale. Er så lei at jeg har ikke ord for det. Lei av å leve et tomt liv mens andre oppgraderer seg med det ene og det andre og har et forholdsvist et innholdsrikt liv. Urettferdig. Så jeg får bare klamre meg fast til bøkene så jeg ikke mister fatningen helt.

Jeg leser ennå i Kjære søster av Rosamund Lupton. Regner med å bli ferdig med den enten i kveld eller i morgen (har mindre enn 100 sider igjen), og jeg vil bli fortest mulig ferdig med den for jeg hater bøker med graviditet i fokus. Det synes jeg bare er kjedelig og irriterende. Og jeg har så vidt kommet i gang med SIlo av Hugh Howey. (Den leser jeg om natten. Har alltid en stuelektyre og en nattlektyre slik at jeg slipper å bære bøkene overalt og greit med litt veksling). Når jeg blir ferdig med stuelektyren Kjære søster, skal jeg begynne med Uro av Jesper Stein.

Kos deg med Misery av Stephen King. Leste den for mange år siden og husker jeg likte den veldig godt. Dama i boka: Annie Wilkes er jo splitter pine gal:)

Her har det vært oppholds i en uke før det begynte å regne i dag, men det gjør meg ikke noe. Jeg er jo mer høstmenneske enn sommermenneske og har fullstendig isolert meg uansett hvordan været er. Går kun ut for å hente posten, kaste søpla og fylle opp fuglehuset. Ellers er jeg stort sett inne i all slags vær.

hehe nei, har ikke huska den siden :D

Noen forfattere blir for opptatt av beskrivelser og sted, og glemmer selve spenningen. Det blir jeg litt oppgitt over.

Vi befinner oss i Trondheim i 1942, under okkupasjonstiden. Politibetjent Gabriel Navarseth er for tiden under hardt press. Han jobber med en forsvinningssak og han samarbeider med det tyske sikkerhetspolitiet siden han kan flytende tysk. Men å kunne flytende tysk har også sine konsekvenser. Det gjør til at folk er litt usikker på hvilken side han egentlig jobber for under denne spesielle tiden. Hans kolleger blir mistenksomme, og han er på lista til det norske Statspolitiet. Men er det noen grunn til det? I mellomtiden har Gabriel sine indre demoner å kjempe i mot. Han er godt gift, men også hemmelig forelsket i en annen (og ikke i hvem som helst), og vet han hva han er god for? Hører han til rett side av all ting eller har folk grunn til å være mistenksomme?

Det er lenge siden jeg har lest historisk krim. Det tror jeg ikke har gjort siden jeg leste Agatha Christie og det er flere år siden. Og det var også noe nytt å lese historisk krim fra Trondheim, som er min nærmeste by hvis man ser bort i fra Orkanger. Orkanger fikk jo bystatus i fjor, men det greier jeg bare ikke å ta alvorlig, så jeg ser fremdeles på Trondheim som min nærmeste by. Jeg er også godt kjent i Trondheim. Det tar bare en halvtime med bil/buss å komme seg dit og i tre år pendlet jeg dit omtrent hver dag da jeg selv var student og gikk på Dragvoll. Så jeg er ganske godt kjent i Trondheim, i hvert fall godt nok kjent til at jeg vet hvilken gate ligger hvor og at jeg kan huske på hvordan den og den gata ser ut når den er nevnt, så det var ikke vanskelig å se for seg stedene fra Trondheim som ble nevnt i boka. Men det som irriterte meg litt og kanskje mest med boka var at jeg tror forfatteren var for opptatt til å nevne hvilken gate/sted i Trondheim karakterene hans befant seg i istedet for å konsentrere seg om selve handlingen og spenningen. Derfor gikk ting så altfor tregt. Spesielt etter min smak. Det blir for mange gatenavn nevnt og det blir litt kjedelig og irriterende i lengden.

Jeg fikk litt sansen for Gabriel Navarseth, men også han er en typisk politibetjent som tæres av sine indre demoner, prøver å holde på fasaden, men hvor lenge holder det? Så det var ikke akkurat noen nyskapende bidrag i krimmen. Men det jeg likte med Sovende hunder, var tiden den var satt til og at handlingen lå litt "lokalt". Det er ikke ofte jeg leser krim fra 2. verdenskrig, så det skal forfatteren ha ros for. Istedet for å lage enda en moderne krimbok med en fyllik som politibetjent, valgte han å sette 2. verdenskrig inn i bildet og la politibetjenten ha andre indre demoner istedet. Men resten synes jeg dessverre blir fort typisk krim. Personer som føler seg splittet. Hvilken side jobber personene på? Og jeg synes desverre ikke det var mye med boka jeg syntes var interessant. Det var mer tørrlesing enn fornøyelig lesing. Boka ble for "tung" og saktegående. For mye beskrivelser av personer og steder at det overdøver selve spenningen. Det er synd.

Beklager at dette ble en kort og noe skuffende anmeldelse fra min side, men Sovende hunder var bare ikke den boka jeg hadde håpet på den ville være. Den hadde et godt utgangspunkt som jeg hadde sansen for, men dessverre så dalte det bare nedover og nedover. Det ble for mye beskrivelser enn action for min del. Det er den nærmeste forklaringen jeg kan komme på hvorfor boka ikke falt helt i smak.

PS: Dette er første bok om Gabriel Navarseth.

Filmen er ikke den beste, men litt underholdende var den jo på sitt vis, men boka er helt klart mye bedre. Et godt valg! Kos deg med boka og spent på din mening når du er ferdig med den:)

Litt for gammel til å bli skremt av denne, men en varm og humoristisk bok er det likevel ...

Ungjenta Lucy Carlyle søker jobb hos den noe spesielle Anthony Lockwood som er sjef for Lockwood & Co. Lucy har vært litt uheldig i fortiden når det gjelder jobb og håper at dette vil føre henne til noe bedre. Lockwood & Co er en blanding av Åndenes Makt og et slags Ghostbusters firma, der folk oppsøker dem for hjelp med å bli kvitt spøkelser og onde energier som herjer i hjemmene deres. Firmaet drives av unge folk på tre stykker (Anthony, George og nyansatte Lucy), men til tross for at de er unge, har de forskjellige evner som kan være til nytte for disse spesielle henvendelsene. Selv om folk er skeptiske til at de som driver dette firmaet er bare barn, velger de likevel å gi dem en sjanse for å få en sjanse til å få ro og fred i hjemmene sine igjen. Men Lockwood & Co. møter sine største utfordringer når de skal innta Englands mest hjemsøkte hus. Er de sterke nok til å stå sammen om dette eller vil de løpe vekk av ren skrekk?! Det er enten nå eller aldri fordi siden de hadde nettopp ett oppdrag som gikk fullstendig galt, må de nå til enhver pris vise hva de er gode for, hvis ikke kan firmaet deres bli nedlagt ...

Det er ingen hemmelighet at jeg digger alt som har med det overnaturlige å gjøre. Jeg har lest bøker og sett tv-programmer/skrekkfilmer som omhandler dette temaet, men har jeg opplevd noe såkalt overnaturlig selv? Nei da. Så livet mitt er temmelig kjedelig sådan. Å se et lite spøkelse eller oppleve noe fryktelig skremmende hadde vært morsomt. Det virker som om "alle" andre har opplevd noe overnaturlig en eller annen gang i livet, men ikke jeg. Det er jo typisk. Jeg burde ha sett demoner ganske lett siden jeg ofte er sur, bitter og bærer nag, haha, men det er vel ikke sånn det funker. (Men skulle ønske det, for da hadde det ikke vært så ensomt i leiligheten, haha). Uansett, jeg ville ikke at boka Den hjemsøkte trappa skulle gå forbi meg. Regnet med den ikke ville bli fryktelig skummel i og med dette er en bok for barn og ungdom, men jeg driter i om jeg er for gammel eller ikke og leser alltid det jeg vil.

Som forestilt var ikke boka spennende eller skummel for min del. For det første er jeg for gammel for målgruppen og jeg har lest så mange skrekkbøker og sett så mange skrekkfilmer i løpet av mine 32 år, at jeg føler meg temmelig kurert. Har ingen problemer med å legge meg uten å ha lyset på hele natta for å si det sånn. Men likevel leser jeg bøker og ser filmer som inneholder skrekk og overnaturligheter, fordi det er en sjanger jeg aldri blir mett av selv om den sjangeren i moderne tider har blitt svært så forutsigbart, men det er bare underholdende. Og det var denne boka også, på sin måte. Jeg likte samspillet mellom Anthony og Lucy. Begge prøver å være barke og sarkastiske, og væremåten deres består av en flørtende undertone som heldigvis ikke blir overdrevet. Boka inneholder en mørk humor som jeg har sansen for og som gjorde det verdt å lese boka. Selve hjemsøkingen og plottet syns jeg var litt kjedelig og for opplagt for min del, men karakterene gjorde det mer levende med sitt vesen og humor, slik at jeg ikke kjedet meg fordervet.

Den hjemsøkte trappa ble for meg en mer sjarmerende enn skummel tidsfordriv. Jeg likte karakterenes væremåte, men selve handlingen og spøkelsesfaktorene syns jeg ble litt for standard at det gjorde ikke inntrykk i det hele tatt. Og hvor ble det av skremselsfølelsen? Er det noe jeg savner her i verden, så er det å bli skremt, og det ble jeg dessverre ikke av denne boka. Boka egner seg vel best for de i den rette målgruppen og de som er nybegynnere innen skrekksjangeren.

PS: Dette er første bok i Lockwood & Co. serien.

Leste mye av Stephen King da jeg gikk på ungdomsskolen og videregående og utover årene. Og fant frem en bok av ham igjen i fjor etter en liten pause og skal lese mer av ham i år. Av og til må man ta pause av sine favoritter også:)

Ja, liker ikke bøker med graviditet som fokus, selv i thrillere. Det blir for damelitteratur for meg. Leser jo det også litt, men graviditet interesserer meg bare ikke.Så jeg får bare pine meg gjennom den boka for avbryter aldri en bok. Spent på hvordan du kommer til å like Stephen King bøkene du skal lese fremover:)

Gled deg til Stephen King, han er min store forfatterhelt! Så der har du mye å glede deg til. Min favoritt av ham er Pet Sematary (tittelen staves sånn). Synd du ikke har den i bunken, men håper du gir den en sjanse en dag. Men av de du har bør du glede deg til IT og Misery. Spesielle bøker på hver sin måte:)

Jeg har så vidt kommet i gang med Kjære søster av Rosamund Lupton. Ser fort at det ikke er min type bok for hater bøker der graviditet er i fokus. Det synes jeg er masete og kjedelig å lese om, men fullfører alltid bøkene jeg begynner på, så får bare tvinge meg gjennom den:) Og jeg er snart ferdig med Savner deg av Harlan Coben. Når jeg blir ferdig med en av disse skal jeg begynne på Silo av Hugh Howey. Så her er det en spenningsbok, en thriller og en dystopi. Og målet mitt er å bli ferdig med to av dem.

God helg:)