Bokelskere.no

Vi er tilbake fra ferie i Finland, og jeg får endelig litt mer tid til lesing. Denne helgen leser jeg Hun ville jo ikke dø av Siren Henschien. Forfatteren forteller i denne boka om Ragnhild Embla Helsengreen, som sommeren 2010 ble et av Norges yngste overdoseofre, 15 år gammel. En gripende bok om et sårt og trist tema. En bok som forteller hvordan «det store vi» sviktet da hun trengte oss mest.

Takk. =) Godt det er flere som husker den perioden og som har fått med seg serien. Husker også jeg så hver episode av Grøsserne. Det hadde sin sjarm det også, selv om jeg foretrakk bøkene. Prøver å lese litt av R.L. Stine nå også når det er bøker jeg blir fristet til å lese. Selv må jeg nok med hånden på hjertet innrømme at jeg liker Grøsserne bedre enn Harry Potter. Ble aldri noen Harry Potter fan og føles ut som jeg er den eneste i verden som ikke er Potter fan. =) Har ikke noe i mot bøkene (har ikke lest alle), men ble bare ikke like heftig og begeistret som mange andre. Så holder meg til R.L. Stine fanbasen fremfor J.K. Rowling. Etter R.L. Stine ble Stephen King min forfatterhelt. Men har bare gode minner fra R.L. Stine bøkene og synes det er sjarmerende å fremdeles lese noen bøker av ham. Både han og Stephen King har sin egen måte å skrive på, som jeg liker.

Skal selvfølgelig sjekke bloggen din for liker å bli kjent med andre blogger, men er ikke så flink til å utforske andre blogger selv, så takk for link, og god helg. =)

Spennende utgangspunkt, men kjedelig gjennomført ...

R.L. Stine er en forfatter jeg har lest mye av, spesielt i ungdomsårene. Jeg leste alle bøkene fra Grøsserne (Goosebumps) og Fear Street serien. Jeg har også lest noen av hans enkeltstående bøker. Han var mestselgende ungdomsforfatter før han ble slått av J.K. Rowling. Grøsserne serien ble også til Tv-serie og film. Det har også kommet en trailer til en oppfølger. Så R.L. Stine er en mann med stor fanbase, spesielt barn og ungdom, og nostalgiske voksne.

Det skader ikke å være litt nostalgisk
Jeg er en nostalgisk voksen. Serien Grøsserne gjorde inntrykk på meg, ikke fordi det var skremmende, men den økte leselysten i stor grad. Har alltid likt å lese helt fra jeg lærte å lese, men det var noe med de bøkene som gjorde interessen for bøker større. For den serien var svært underholdende og banal.

Eye Candy er om Lindy som er en smule lei av singellivet. Hun bor i New York sammen med to andre jenter, og å finne en normal type å bli glad i, i denne store byen er ikke bare, bare. Det hjelper heller ikke at hun er svært vakker, da det skremmer fleste gutter. En av venninnene hun bor sammen med foreslår at hun legger inn en annonse på Internett, og før hun vet ordet av det, har venninnen hennes laget og publisert en annonse for henne på en datingsside, med kallenavnet Eye Candy. Hun er ikke helt fan av kallenavnet, men hun har heller ikke noe å tape siden det er vanskelig å finne noen.

Mange særinger på Internett
Hun møter forskjellige typer og begynner å date for moro skyld, tar det som det kommer. Hun møter forskjellige karakterer, noen rare, noen tørrpinner og en hun liker veldig godt, men er usikker på om det er hennes type gutt. Ting blir utrivelig i datingsprosessen da hun får oppringninger og et anonymt brev om trussel at hun kan bare våge å si nei til å date ham. Det verste er at hun vet ikke hvilken av guttene hun dater som har sendt henne disse truslene. En gammel venn av henne som er politimann, lover å stille opp for henne i denne saken og råder henne om å være forsiktig. Han vil også at hun fortsetter å date som før, og sammen prøve å finne ut hvem som står bak truslene. I mellomtiden prøver hun å date som vanlig og leve et normalt liv. Kommer hun til å klare å avsløre hvem som står bak truslene, og bør hun ta dem alvorlig? Er det bare noen som kødder med henne?

Stalking er et interessant og skremmende tema. Har lest noen thrillere om dette temaet, og dette er dessverre ikke en av de beste bøkene innenfor det temaet for thrillersjangeren, men snarere det motsatte. Dette var bare dødt og kjedelig. Gode karakterbeskrivelser og man blir godt kjent med de, men de er oppriktig dumme. R.L. Stine er en av mine favorittforfattere, så det er en synd og skam at jeg ikke liker denne boka, men jeg fikk meg bare ikke til å like den, og jeg vet at han kan så mye bedre enn dette. Derfor gjør det ekstra sårt å kalle denne boka en flopp. Kunne heller ikke klare å like denne hovedpersonen Lindy. Hun virket for selvopptatt, og man klarer ikke å føle sympati for henne.

Fra min blogg: I Bokhylla

Anne Mette Hancock er det nye stjerneskuddet fra Danmark når det gjelder krim, men skiller boka seg ut?

Hva er det hun prøver å fortelle henne?
Journalist Heloise Kaldan blir kontaktet av Anna Kiel. Anna Kiel har vært på rømmen i noen år etter drapet på en advokat. Av en eller annen grunn sender hun brev til Heloise med vagt innhold. Heloise må finne ut hvorfor Anna Kiel tar kontakt med nettopp henne, og hva det er hun prøver å fortelle henne. For å komme til bunns i saken, som ser ut til å ramme hennes eget liv, bestemmer hun seg for å ta saken i egne hender, noe kollegene hennes setter liten pris på ...

Dette er relativt en tung bok å lese. Ikke på grunn av skrivemåten eller at historien går tregt. Den inneholder et tungt og alvorlig tema, nemlig barneovergrep, og heldigvis er det ikke mye om det i boka, men søken etter hevn.

Ny krimserie
Likblomsten er første bok i en planlagt serie om Heloise Kaldan. Det gir et godt førsteinntrykk siden den er svært realistisk skrevet, men synes ikke det gir noen pangstart. Fint at tunge og alvorlige temaer blir tatt opp, likevel syntes jeg ikke at denne saken "fenget" helt. I hvert fall ikke som krimbok, for man har lest lignende bøker og sett lignende filmer før. Liker veldig godt at historien er fortalt på en veldig realistisk måte, og det er gode karakterbeskrivelser, men selve saken var ikke spesielt spennende eller fengende.Er heller ikke spesielt glad i journalister som hovedperson. Synes det ikke er et spennende nok arena. Foretrekker da heller politietterforskere eller detektiver når det gjelder krimsjangeren. Journalister i krimsjangeren synes jeg er vanskelig å ta på alvor, selv om jeg ikke har funnet ut helt hvorfor ... Likte veldig godt kolleagen til Kaldan, Schäfer. Han er den mest levende av dem alle. Sarkastisk så det holder, og kommer med den ene morsomme kommentaren etter den andre. Han i seg selv gjør boka verdt å lese.

Det var også småspennende å lese om Anna Kiel, men følte jeg ikke fikk helt tak på henne. Skjønner raseriet hennes og hvorfor hun gjør det hun gjør, men føler ikke man blir kjent med henne personlig. Hun ble litt for vag, noe som kanskje også er meningen, men hadde tenkt meg en større rolle av henne i boka. Selv om tematikken ikke er den samme, minnet denne boka en smule på Den vakre død av Belinda Bauer som jeg nettopp har lest, hvor en krimreporter blir personlig kontaktet av en morder. Så fikk litt av den samme feelingen fra den boka, selv om storyene er helt ulike.

Småspennende lesestoff, men dessverre ingen høydare. Synes det ble bunn i grunn en typisk krim.

Fra min blogg: I Bokhylla

Jeg var interessert i denne boka mest på grunn av illustrasjonene. De er mørke og herlige.

Med illustrasjonene følger det også med en god historie. Teksten og illustrasjonene veier opp hverandre og balanserer på en god måte.

Sær historie med sære karakterer
Dette er på en måte en historie i en historie. Boka er om begravelsesagenten Glambek som er en enestøing, og som virker noe småkald med få venner. Han plages av rotter og vil bli kvitt problemet, noe som er lettere sagt enn gjort. I begynnelsen av boka er det Siful vi blir først gjort kjent med. Han besøker sin rare rottevenn som bor under kirkegården som heter Estragon. Han er en gammel rotte som har opplevd mye og Siful elsker å høre på historiene hans. Siful får høre da Estragon utga seg for å være en rottefanger for begravelsesagenten Glambek, og i mellomtiden bo hos ham som assistent. Det Glambek ikke er klar over er at Estragon er heftig og begeistret over Glambeks penger. Ikke for å bruke dem, men for å smake og spise dem. De smaker så godt! Glambek mistenker at noe ikke stemmer med denne rottefangeren. Vil rottefangeren bli avslørt?

Synd at boka er på bare 71 sider for denne boka gikk raskt unna, og jeg koste meg med den mer enn det er vanlig til å være voksen, kanskje? Ikke godt å si. Synes illustrasjonene virkelig løfter historien opp. Illustrasjonene er mørke, triste og illustrerer Glambeks ensomme liv på en god måte. Man skjønner han ikke er så godt likt for han virker noe kald og utrivelig. Han har få venner som er mektige som han kaller dem, som han inviterer hjem til seg av og til, men ellers er det jobb og rutiner livet hans handler om.

Fantastiske illustrasjoner som gir historien en snert
Boka består av et festlig og spennende persongalleri. Til tross for få sider, blir man godt kjent med persongalleriet og Heivoll rekker å flette inn små spenningsmomenter. Danske John Kenn Mortensen, bidrar til ekstra atmosfære med illustrasjonene sine, og mens man ser på disse illustrasjonene, skulle man ønske at man var like flink til å tegne. Å tegne må være et herlig talent å ha og jeg misunner de som har den evnen, istedet for bare å tegne strekmenn ...

Estragons historier (Rottefangeren fra Sorø) er en fin og kreativ historie å få med seg, både for barn som nettopp har lært seg å lese, og som høytlesning for hele familien i ferien. En firer for historien og en femmer for illustrasjonene.

Dette er som nevnt i baksideteksten en bokserie om de syv dødssyndene.

Fra min blogg: I Bokhylla