Bokelskere.no

Her har det blitt mindre tid til lesing enn ønskelig de siste dagene. Og jeg er en person som trenger å lese bøker og koble ut for å finne min indre ro og overskudd. Men som offshoreenke med febersyk ettåring må bøkene for det meste legges til side. Når jeg har litt tid til overs leser jeg Britt Marie var her av Fredrik Backman. Jeg har hatt litt delte meninger om han tidligere bøker, så jeg lurer på hva jeg konkluderer med etter denne.

Kjenner du dine egne barn så godt som du tror?

Etter å ha vært forsvunnet i flere år, dukker Julie plutselig opp på trappa. Hvor har hun vært den siste tiden, og er det virkelig henne?

For godt til å være sant?
Det er nesten ikke til å tro for familien. Etter flere år med sterk savn er hun plutselig tilbake, i levende live, som om ingenting har skjedd. For en del år siden ble hun kidnappet i sitt eget hjem, med sin søster som vitne, men som var for skrekkslagen til å gjøre noe som helst. Det er nesten for godt til å være sant, og er det det?

Anna og hennes ektemann, Tom er veldig lettet over å ha henne tilbake og at familen hennes er hel igjen. Men etter å ha vært fraværende i flere år, er det nesten som å ha en fremmed i hus, og Anna må lære å kjenne datteren på ny. Hun får en uggen følelse da hun blir oppringt av en privatdetektiv som har opplysninger om denne jenta som dukket opp hjemme hos Anna, og ber henne om å se et video av henne på YouTube. Er det virkelig datteren hennes som har kommet hjem, eller er det noen andre som gir seg ut for å være henne? I så fall, hvorfor?

Har hatt denne en stund og tenkte å lese den for lenge siden, men andre bøker har kommet i veien. Sånn kan det gå noen ganger, men bedre sent enn aldri og bøker stikker jo ikke akkurat av ... De er noen tålmodige sjeler.

Ustrukturert skrivestil
Jeg har lest mye krim og thriller i det siste. Har lest noe bra, men mye dårlig. Det er veldig varierende og føler ofte det er enten eller. Det er ingen mellomting. Andre folks døtre var uansett for meg en ukjent bok og hadde heller ikke hørt om forfatteren tidligere. Jeg liker å lese bøker av både kjente og ukjente forfattere, så det er jeg ikke så nøye på. Det er bare spennende å utforske. Må innrømme at Gentry er den mest ustrukte forfatteren jeg har lest noe av hittil. Maken til rotete krimbok har jeg ikke lest på lenge. Man mister ikke tråden, men det tar litt tid å hente seg inn igjen når hun bytter på perspektiver, for det er gjort på en rar og uoversiktelig måte. Det er i hvert fall ingen flyt i det, og da blir lesingen gjerne litt stakkato også.

Persongalleriet er også litt merkelig. Man får ikke helt tak på noen av dem, fordi de viser ikke så mange sider av seg. Det er vanskelig å få et slags helhetsbilde av dem, og synes også at selve krimsaken og å lese om denne Julie ikke var spesielt engasjerende eller spesielt på noen måte. Syntes hun var mest irriterende og famlende. Det samme med mora også. Man får ikke medfølelse eller føler noe som helst for noen av denne familien. De fremstår som apatiske og veldig frem og tilbake, både når det gjelder handling og følelser. Man blir ikke helt klok på dem.

I utgangspunktet virket dette som en nøktern og realistisk krim, men denne boka ble dessverre for snodig for meg, og den engasjerte heller ikke. Det ble for mye frem og tilbake, og lite handling.

Fra min blogg: I Bokhylla

En av de dårligste bøkene jeg har lest så langt i år ... Jeg er heller ingen sur anmelder, bare veldig kritisk og kresen.

Jeg visste ikke at boka var blitt anbefalt Reese Witherspoons bokklubb før etter at jeg hadde kjøpt boka. Har ikke spesielt sansen for Reese Witherspoon, for synes hun ikke er noen skuespiller, men som meg liker hun bøker.

Lovende plot
Something in the Water er ikke en kjent bok. Den har ikke blitt så kjent ennå. Erin og Mark går i en usikker tid i møte. Grunnen er at Mark har mistet jobben. En jobb hvor han tjente godt, selv er hun dokumentarskaper. Likevel bestemmer de seg for å gjennomføre det planlagte giftemålet og dra til Bora Bora på bryllupsreise. Bryllupsreisen er ment å være avslappende, romantisk og hyggelig. Deler av feiren er det, inntil de drar på en liten båtur og finner noe flytende i vannet. Hvordan har det havnet der og hvem tilhører det? Kommer det til å få konsekvenser hvis de bestemmer seg for å beholde det? Time will tell. På grunn av fare for sin egen sikkerhet, velger de å avbryte bryllupsreisen litt tidligere enn planlagt og reise tilbake til England. Men er de tryggere der med tanke på valget de tok i Bora Bora?

Mye av det samme og mye tvil
Jeg vet ikke helt hvorfor jeg ville lese denne boka egentlig. Jeg har lest mange dårlige psykologiske thrillere i det siste, men av og til hender det seg at man kommer over noen gode. Det tar bare så lang tid før man kommer over de virkelig gode thrillerne. Something in the Water ble i hvert fall ingen ny favoritt, snarere det motsatte, for dette var bare tåplig. Historien i seg selv er "grei nok". En enkel historie med noen mysterier her og der, men persongalleriet og skrivemåten var virkelig noe av det dårligste laget. Boka handlet mye om sex, champagne og tilliten mellom Erin og Mark, som stadig prøver å overbevise om at de stoler på hverandre, likevel tviler de. I hvert kapittel får man vite hvor kjekk Erin synes mannen hennes er, og hvor høyt hun elsker ham. Slike uttrykk som "God, he's gorgeous." og "God, I love him" og lignende uttrykk går ofte igjen. Utrolig slitsomt i lengden. Ofte føltes det ut som om boka var skrevet av en kjærlighetssyk fjortis. Følte heller ikke at man ble kjent med karakterene fordi de var svært uengasjerende å lese om og veldig stive.

Helt ærlig virket dette som hastverksarbeid siden kapitlene er veldig korte, spesielt på slutten. Det får historien til å virke noe stakkato for min del. Alt i alt. Grei sommerlesing, men ikke noe minneverdig eller nervepirrende thriller. Langt der i fra. Dette ble for dramaaktig for meg istedet for en ordentlig thriller, og språket var altfor barnslig.

Fra min blogg: I Bokhylla

Jeg er ikke av den veldig sportsinteresserte typen, men siden foreldrene mine har vært her noen dager på besøk har jeg fått med meg både friidrett, roing og skyting denne uken. Må jo innrømme at det er litt gøy å følge med når de norske gjør det bra.
Denne helgen leser jeg La mamma bæsje i fred av Malin Meekatt Birgersson. Det er en humoristisk bok om mange av de dagligdagse hendelsen man opplever som småbarnsforeldre. Forfatteren er også opptatt av å få frem at småbarnslivet ikke alltid er like rosenrødt, og at man ikke alltid trenger å strebe etter å være en perfekt mamma.

Det er lett å holde fast ved de gode minnene når livet blir utfordrende ...

De fleste av oss har vel en eller annen fjern slektning man ikke har kontakt med av ulike årsaker. Det kan være på grunn av at de er langt vekk, eller man ikke ble godt kjent med dem under oppveksten. Årsakene kan være mange.

Sånn er det for Iris og Ruby. Iris er Rubys bestemor. Som regel bruker bestemødre og deres barnebarn å være nære, men ikke for disse to. Avstanden gjør det vanskelig og moren til Ruby har ikke et spesielt godt forhold til sin mor, så derfor har ikke Iris vært involvert i deres liv særlig mye.

Egenrådig og modig jente
Ruby bor i England og Iris bor i Egypt, men hindrer ikke Ruby fra å rømme hjemmefra og reise hele veien til Egypt på egenhånd, helt uplanlagt. Iris vet ikke en gang at hun kommer. Det hele var på impuls fra Rubys side. Hun vil bare komme seg vekk , rømme av mange grunner og tilfluktstedet ender opp hos henne ukjente bestemor som er stuet vekk i Kairo. Iris begynner å bli skrantete og har oppholdt seg i sitt hus i mange år, og har derfor ikke merket særlig til forandringer i sin egen by. Hun lever heller i fortiden.

Vi blir tatt med tilbake til andre verdenskrig da Iris var ung og lykkelig. Hun hadde en elsker som hun også ble forlovet med. Det er en periode i livet hennes hun gjerne vil sitte alene og mimres om i sine eldre dager. Livet hennes forandres da barnebarnet Ruby dukker uventet opp. Hun vil gjerne hjelpe Iris med å huske siden minnene til Iris begynner å bli skjøre, men kommer Iris til å la henne bli? Hun som er vant til å være alene med sine trofaste tjenere i sitt herskapshus?

Ikke noe unikt med denne kjærlighetshistorien
Det er ikke ofte jeg leser romaner, men det hender seg en gang i blant. Noen ganger kommer jeg over noen gode og andre som ikke etterlater noen spor etter seg på noen måte. Denne er jeg redd ikke etterlot seg spor på noen måte. Den hadde en god begnnnelse og jeg likte denne rebelske og egenrådige Ruby veldig godt, men syntes at Iris minner fra fortiden ble for tungtrødd og kjærlighetshistorien var lite inspirerende å lese om. Jeg likte best å lese om nåtiden, båndet mellom Ruby og Iris. Om de i det hele tatt kommer til å skape et bånd eller ikke. Jeg ville heller lese om det enn all denne vandringen frem og tilbake mellom fortid og nåtid. Jeg liker bøker som fletter sammen fortid og nåtid, men denne varianten fenget meg ikke. Er heller ikke spesielt begeistret over kjærlighetshistorier. Denne kjærlighetshistorien fra Iris fortid ble også for standard for min del. Skjønner jo at hun likte den tiden bedre enn hennes nåværende livssituasjon, men den delen av boka var hverken spennende eller inspirerende å lese om. Jeg ville heller lese enda mer om forholdet til Iris og Ruby, og om hvorfor forholdet mellom Iris og hennes egen datter, Lesley, er så anstrengt. Lese mer om den delen, for den interesserte meg mest. Dessuten ble det så opphaket og stakkato mellom fortid og nåtid. Det var ingen flyt i overgangene. Det ble til et lite irritasjonsmoment.

Spennende å lese om båndet mellom Ruby og Iris, og spesielt å vite mer om den rebelske Ruby. Hun er både morsom og kvikk, men bortsett fra det var denne romanen bare nok en typisk roman der fortid møter nåtid, fortapt kjærlighet og redselen for å glemme minnene. En grei bok med bra utgangspunkt, men historien blir for tynn og gjentagende for en bok på over fem hundre sider. Jeg liker og foretrekker tykke bøker, men dette ble for spakt. Iris og Ruby ville ha passet bedre som en novelle i Hjemmet.

Fra min blogg: I Bokhylla

Mange har nok følt seg urettferdig behandlet en eller annen gang i livet og hatt kompliserte vennskap. Polly er en av dem ...

Ikke som andre hekser
Polly er en jente som har mange problemer å slite med. Hun gjør det dårlig på skolen, spesielt når det gjelder eliksirer, noe hun ikke behersker noe særlig. Hun har heller ikke noen venner på skolen fordi hun er for merklig, noe søsteren hennes skjemmes for. Hun er heller ikke god til å lese. Men heldigvis har hun Buster, hennes monstervenn. Problemet er at de må leke i skjul for hekser og monstre skal helst ikke være venner, men Polly har kjent ham hele livet, og hun vil ikke gi slipp på ham. Det samme føler han for henne. Men en opplevelse gjør til at vennskapet deres blir satt på prøve, og Pollys plutselige evner gir henne masse oppmerksomhet på skolen. Men vil hun gjøre det rette, eller vil hun helst være populær nå når hun endelig er det?

Sally Rippin er australsk barnebokforfatter og hun har også illustrert bildene i boka selv. Dette er også første bok i en serie. Er usikker på hvor mange bøker det er og eventuelt blir i serien, men fikk merkelig nok lyst til å lese andre bok i serien, siden jeg likte den første boka godt, selv om jeg ikke er i den rette målgruppen. Men det minner meg på barnebøkene jeg selv leste da jeg var barn før jeg fort gikk over til noe mørkere. Jeg begynte å lese horror og bøker for voksne i litt vel ung alder, men de fenget meg mer enn vanlige barnebøker gjorde.

Vanskelig å gjøre de rette valgene når man er ung
Dette er en god og sjarmerende bok på mange måter. Polly og Buster handler om å gå egne veier, ta vare på ekte vennskap, hvor vondt mobbing gjør og prøve å stå opp og beskytte noen i vanskelige tider. Prøve å gjøre det rette, selv om det er vanskelig når man er så ung som Polly. Man blir nesten litt misunnelig på Polly som har en venn som Buster, som alltid gir varme klemmer og som alltid er der. Han er både morsom og varm, slett ingen monster.

Det er mye man kunne ha sagt om denne boka, men les den. Det er da den er best. Sjarmerende, morsom og herlig fantasybok for barn, også for voksne. En femmer for illustrasjonene og en femmer for historien.

Fra min blogg: I Bokhylla

Dette er en bok jeg har sett ofte til i det siste, spesielt på Goodreads. Trodde ikke jeg ville lese den siden "alle" andre leste den, men tiden gikk og nysgjerrigheten la seg ikke. Til slutt bestemte jeg meg for å skaffe den, og dermed var det gjort.

Traumatisk oppvekst
The Good Daughter er en gjennomført og nesten en helstøpt thriller om søstrene Charlie og Sam, og deres høyst spesielle far, Rusty. Som ungjenter opplevde de noe traumatisk som ingen burde oppleve. De mistet moren sin på en brutal måte og alt på grunn av jobben til faren deres som har en kontroversiell jobb. Han er en kontroversiell forsvarsadvokat som gjør ham lite populær i småbyen. Han mener alle fortjener en sjanse til. På grunn av ham dukker det opp to fyrer hjemme hos ham en dag han selv ikke er hjemme, og jentene blir vitne til morens brutale død. Til tross for sjokket må de hjelpe hverandre og prøve å redde sine egne liv.

Nesten tretti år senere er Charlie og Sam voksne kvinner. Charlie bor i samme småby, Pikeville, hvor hun er oppvokst, mens Sam bor i New York og har lovt seg selv å aldri dra tilbake. Charlie jobber i farens firma og er i en vanskelig periode. Hun og ektemannen Ben er for tiden separert, og hun håper hele tiden de vil finne tilbake til hverandre. Da hun drar til en skole for å ha en diskusjon med noen, en lærer hun kjenner, havner hun midt i en skolemassakre hvor en ung student tar livet av to personer. Denne hendelsen tvinger både Charlie, Sam og Rusty tilbake i fortiden, enten de vil det eller ikke ... Vil livene deres noen gang bli normale igjen?

Endelig et persongalleri man bryr seg om
I fjor leste jeg en annen bok av Karin Slaughter, Pretty Girls og likte vel den et hakk bedre enn The Good Daughter, men for all del, dette er en av de bedre thrillerne jeg har lest på en god stund, for i det siste har jeg lest mange dårlige. Derfor er jeg glad jeg ga denne en sjanse til slutt. Jeg likte de fleste karaktererne veldig godt, spesielt Rusty. Han er noe for seg selv på mange måter. Morsom også. Jeg likte også hans særegne elsker gjennom mange år, Lenore, som er nesten like spesiell som Rusty selv.

Det eneste jeg ikke fikk helt sansen for angående denne boka var dramaet mellom Charlie og hennes ektemann Ben, som til stadighet vandrer frem og tilbake gjennom hele boka. I lengden blir det bare masete og barnslig. Man får nesten lyst til å riste dem og få dem til å bestemme seg, for man blir lei av at de oppfører seg som noen håpløse tenåringer.

Bortsett fra det er dette en bok med høy tempo. Selv om slutten ble som forventet og ingen høydare sånn sett, er dette likevel en god og veldig stødig thriller. Det gjorde heller ikke noe at boka var på over fem hundre sider, for denne thrilleren har et svært godt driv og byr på svært mange interessante karakterer som man ønsker å bli kjent med. De er spennende å lese om. The Good Daughter er vel verdt å få med seg. Svært underholdende og mørk thriller for den som liker det.

Fra min blogg: I Bokhylla

Ingen EM på tv for min del, men jeg håper derimot at det skal bli godt med tid til lesing denne helgen. Nå leser jeg Maestro av Geir Tangen. Jeg har ikke lest noe av denne forfatteren tidligere, men er foreløpig veldig fornøyd med handling og fortellerstil. Tror jeg kommer til å lese flere bøker av Tangen i fremtiden.

Kan man noe for at man er hemmelig forelsket i bestevennen sin?

Mennesker er komplekse
Forelskelse kan være så mangt. Noen blir aldri forelsket, og noen blir det før de aner ordet av det. For noen varer forelseklsen livet ut, andre ganger er det kortvarig. Andre er hemmelig og ulykkelig forelsket. Det er Sasha. Hun er hemmelig forelsket i Xavier, og hun vil så gjerne la ham få vite det. Samtidig er hun redd for å ødelegge vennskapet og at ting skal bli rart. Derfor utsetter hun det fordi hun er redd for å miste Xavier. Dessuten har han nettopp gått gjennom en tung kjærlighetssorg, og han begynner sakte, men sikkert å bli seg selv igjen etter å ha vært på rommet sitt den siste tiden. Noe som har bekymret foreldrene hans. Men Sashas følelser for Xavier er veldig sterke. Kommer hun til å ha guts til å fortelle ham hva hun egentlig føler? Føler han det samme, eller kommer de bare til å være venner? Samtidig dukker hans glame flamme, Ivy, opp ut av det blå, og det setter ting på prøve. Det bidrar til at Sasha setter opp en falsk Instagramkonto for å følge med på hva den gamle flammen hans gjør, og legger en plan for å lure henne, også for å passe på Xavier. Men går hun for langt bare på grunn av en forelskelse? Hun vil bare beskytte Xavier, og få ham til å tro henne om at siden Ivy har vært utro før, fremdeles ikke er til å stole på ...

Har ikke hørt om Lynn Weingarten tidligere og har ikke lest så mange ungdomsbøker i det siste, så tenkte det var på tide å holde seg oppdatert på ungdomsfronten også. Personlig foretrekker jeg å lese bøker for voksne, men leser også bøker som er beregnet for ungdom og barn for å holde meg oppdatert på hva de leser. Sånn er det vel å være en nysgjerrig leser.

Ingen mysterie
Denne boka regnes for å være psykologisk thriller og mysterie, men synes ikke det hører hjemme i noen av sjangerene. For meg virket det mer som en roman, spesielt siden det føles ut som man får alt får inn med teskje. Mysteriet uteblir. Til tross for at Bad Girls with Perfect Faces ble både tørt og kjedelig, totalt mysteriløs for min del, skal boka ha ros for gode karakterbeskrivelser. Man blir godt kjent med dem, både deres gode sider, og deres særegenheter. Blir aldri helt klok på denne Xavier som virker å være en fyr som ikke har helt egne meninger, som ikke klarer å bestemme seg for noe, og foretrekker å følge strømmen. Fikk mer sansen for hans venninne Sasha som ikke bryr seg så mye om hva andre mener, og er ikke redd for å møte opp på begivenheter hvor hun ikke kjenner andre. Hun er seg selv og avslappet i enhver situasjon. Den mest irriterende å lese om var Xaviers gamle flamme, Ivy. En ødelagt person som virker å være populær blant mange forskjellige mennesketyper, og som tror hun kan få det hun vil ha. Utrolig irriterende, og føler ikke man kommer inn under huden på henne, heller. Hun forblir irriterende og uinteressant.

Hadde også sansen for vesklingen mellom perspektiver. Noen hater det, men jeg liker det. Jeg liker både når det gjelder en bestemt hovedperson, og også at perspektivene veksles på. Personlig foretrekker jeg at perspektiv forandrer seg fra person fra person, at det ikke bare er en forteller, for det gjør det hele hakket mer troverdig. Synes ikke det er forvirrende i det hele tatt. I spesielt ikke i denne boka da perspektivene blir delt opp ved navn av personene gjennom kapitler.

Dette ble ikke helt det store mysteriet, og kanskje også for lettvint for den rette målgruppa. Alt blir for overtydelig. Selv om Bad Girls with Perfect Faces ikke ble noen stor leseopplevelse og for forutsigbart, har jeg likevel lyst til å lese en annen bok av forfatetteren. En bok som heter Suicide Notes from Beautiful Girls. Av en eller annen merkelig grunn liker jeg å gi forfattere flere sjanser.

Fra min blogg: I Bokhylla