Bokelskere.no

Hver gang jeg ser en bok av Nesbø, er jeg ikke en av de som blir heftig og begeistret, men snarere på vakt ...

Noen bøker har man et anstrengt forhold til
Aner i grunnen ikke hvorfor, men det har alltid vært sånn. Har ikke noe i mot ham personlig, så det er ikke han jeg kritiserer, men bøkene. Hver utgivelse blir omtrent reklamert nesten et halvt år før utgivelse, og synes mange av bøkene hans har vært helt ok eller ikke helt min smak. De få jeg virkelig har likt er Snømannen og Marekors. Jeg har også lest noen bøker med og uten Harry Hole. Så bøkene til Nesbø har jeg litt anstrengt forhold til, fordi de får så mye oppmerksomhet enn andre bøker. Samtidig har jeg en nysgjerrighet i meg som jeg ikke får til å kvele, så klarer ikke å holde meg helt unna, heller.

Kongeriket er en av bøkene uten Harry Hole. Det er om båndet mellom brødre som er både litt annerledes, spesiell og spennende på sin måte. Roy og Carl Opgard bor i den oppdiktede bygda Os. De bor på en liten fjelltopp vekk fra resten av bygda. En ulykke skjer med foreldrene deres slik at de blir overlatt til seg selv i ung alder, men med litt hjelp fra onkel Bernard, klarer de seg godt. Roy blir værende på gården, og hjelper til i verkstedet hos onkelen. Han drømmer om sin egen bensinstasjon en dag. Broren hans begynner å studere i Minnesota, USA. Etter mange år uten å ha sett hverandre, vender Carl tilbake tl deres barndomshjem, hvor Roy fremdeles befinner seg, og sammen har han med seg sin utkårede, Shannon som er fra Barbados. Roys lillebror er kommet hjem med store planer. Han ønsker å gi bygda et høyfjellshotell, men han trenger stemmer fra bygda for å sette det opp. Vil de like å gjøre bygda mer attraktiv for turister? Som unge brødre, hadde Carl en tendens til å havne ofte i trøbbel som Roy måtte ordne opp i for å beskytte ham. Vil det gjenta seg i voksen alder også? En mørk bok om masse intriger, trusler, farlig begjær og hemmeligheter.

Fengslende karakterer i en liten bygd
Er det noe Nesbø er god til, så er det å karakterbeskrivelser, skape mystiskk og beskrive dyster landskap. Han klarer å få frem alt dette på en nydelig og troverdig måte. Man føler litt på klaustrofobien selv om man ikke sliter med det ellers, og følelsen av å være på vakt, for man vet ikke hvem man kan stole på. Siden disse to brødrene er vant til å havne i trøbbel, har de for vane å se seg over skulderen, men de lar seg ikke stoppe. Begge har en drøm de bærer på og de er villig til å gå langt for å oppnå drømmene sine. Det er en stor forskjell på bensinstasjon og høyfjellshotell, men de viser begge at de er ekte på sin måte, og har ambisjoner. Det er også lov å ha forskjellige drømmer. Noen drømmer lite, noen drømmer stort. Det viktigste er vel å drømme om noe - samme hvor usannsynlig det er. Ha noe å gå etter, og få en slags drivkraft. Det er det denne boka handler mye om. Drivkraften i mennesker. Selv om dette er en roman, er det også med litt mord og forbudt/farlig begjær. Hvem det gjelder røpes ikke selvfølgelig, men det er temmelig åpenbart. Så det er ikke bare intriger og hemmeligheter, men også mennesker som dør og sterke følelser i sving. Så dette er en bok som har litt av alt.

Boka kan virke skremmende stor for noen. En murstein på 630 sider. Selv brukte jeg to uker på den, siden jeg leser flere bøker "samtidig", men til tross for at den er dyster og noe voldelig, er den veldig lettlest og består av svært korte kapitler. Så lesingen går nesten av seg selv. MEN det er jo noen dødpartier her og der. Det må man regner med, spesielt i store bøker. Ikke alle intrigene er like fengslende å like om, spesielt ikke dramet med denne personen som alltid sladrer om noe. Jeg sier ikke hvem. Hun brydde jeg meg ikke en døyt om. Jeg brydde meg heller ikke stort om elskovsscenene mellom to personer som ikke burde forelske seg i hverandre. Sier selvfølgelig ikke hvem det er, heller. Har ikke noe i mot forelskelse, men farlig/forbudt begjær har man lest en del ganger før, og syntes det ødela resten av spenningen i boka. Det kommer litt i veien. Liker også at dette bygdefolket har sine egne lover og regler. I hvert fall virker det sånn.

Det mest spennende og fascinerende med hele boka var båndet mellom Roy og Carl. Hvor villig er de til å dekke over for hverandre, når en av dem gjør noe galt? Er familiebånd viktigere enn loven?

Kongeriket har sine seigheter, men stort sett drivkraft og byr på spennende lesestund om en noe merkelig familie med sine hemmeligheter, drømmer, håp og det å leve som en outsider i en bygd der alle kjenner til alle. Selv om jeg kviet meg litt i begynnelsen før jeg leste den, var det ingen grunn til det. Har Kniv med Harry Hole liggende ulest fra i fjor, og kniver om, jeg mener, kvier meg til om jeg skal lese den snart. Vurderer om jeg skal ta den frem i november eller ikke.

Fra min blogg: I Bokhylla

Det begynner å bli en god stund siden jeg har lest denne. Jeg leste den i juli, men husken er der fremdeles.

Dette var en ukjent bok og forfatter før jeg tilfeldigvis kom over den. Det var noe med omslaget som var både mystisk og spennende. Litt lei av med ryggen til omslag, siden det er mange av dem i mange varianter, men noen ganger fungerer det, som med denne. Selv om omslaget er noe typisk, var det noe med settingen, huset og fargene, som fikk meg interessert i boka. Man skal helst ikke velge bøker etter omslag, men noen ganger er det vanskelig å ikke la være, og baksideteksten hjalp også på. Det er også alltid spennende å lese bøker av forfattere man ikke kjenner til, også.

Det du gjorde er om en vennegjeng som samles for første gang på25år. Det er Ali som arrangerer det hele. De skal møtes hjemme hos henne, og være samlet hele helgen. Både ektefeller og barn er også inviterte. Selv har Ali ektemann og to barn. Sammen bor de i et rolig og pent strøk i Kent, England.

En helg blir forandret til et mareritt
Det blir en helg med minner og noe drikking. Selv om det er litt stress å arrangere gjenforening, er det også hyggelig, men noe skjer som gjør at helgen tar en uhyggelig vending. Alis bestevenninne gjennom mange år, Karen, påstår at hun er blitt voldtatt i hagen, av hennes mann. Mens mannen hennes Mike, hevder at han ikke har det, og ingen av gjestene har sett noe. Hvem kjenner Ali best, og hvem skal hun tro på?

Det du gjorde tar opp et viktig tema, nemlig voldtekt. Her skjer det med noen som man regner med som venner. Siden Karen ikke fikk sett hvem som voldtok henne, vekker det sterk bekymring hos hele vennegjengen. Og Ali står i fare for å miste begge to, både ektemann og sin bestevenninne. Vil det hele bli som før igjen? Hva med huset, barna og alt sammen, hvis det viser seg at Mike lyver?

Til tross for viktig og alvorlig tema og interessante spørsmål, pluss en hendelse fra fortiden som fremdeles hjemsøker vennegjengen, var dette noe tamt og gjentagende i lengden. Mange av de voksne oppfører seg som noen tenåringern, og de få barna som var der på deler av gjenforeningsfesten, oppfører seg hakket mer voksne, som er litt ironisk.

Har sansen for engelsk landskap
Liker at settingen er i et engelsk strøk med fin, mystiske og frodige hager, som har mye atmosfære i seg, både når det er natt og dag. Men dessverre fikk jeg ikke forhold til noen av karakterene. Trist med det som skjer, men man blir ikke spesielt knyttet til noen. Savnet også mer mystikk, dybde i karakterene og flere vendinger. Dette ble veldig rett frem og enkel thriller, og det blir for lett å gjette hvem som er den skyldige. Skuffende lesing, noe som er veldig synd for dette var en thriller jeg ville like, men det ble for tynt.

Fra min blogg: I Bokhylla

Hvem er egentlig etter hvem?

Farlig frihet?
Stella får endelig smake på friheten, dog med bismak siden hun må ha fotlenke. Hun drar til sin gamle hjembygd Vike. Faren hennes er død. Hun forlot sitt hjemsted som attenåring og har ikke vært der siden. Hun kuttet også kontakten med faren, men for litt siden har de blitt enig om å møtes. Det blir dessverre med tanken siden faren hennes blir funnet død i en koie, og det ser ut til å være selvvalgt, men er det det? Stella reiser nå tilbake for å ta et slags farvel, kanskje møte på noen spøkelser fra fortiden, og få svar på en del spørsmål hun bærer på. Hun hadde sine lykkelige stunder i barndommen, men dessverre var faren hennes alkoholiker som ødela mye av idyllen. Kommer hun til å finne ut av ting hun ikke vil like å høre? Samtidig blir hun satt på prøve. Klarer hun å holde seg i skinnet mens hun nyter friheten?

Dette er min første bok av Ingar Johnsrud. Selv om jeg ikke har lest noe av ham, har jeg lagt merke til bøkene hans. Så han er ingen nybegynner. Han skriver godt og engasjerende. Ikke alt er helt troverdig, men det gir underholdning, og man er interessert fra begynnelse til slutt. Det gjør heller ikke noe av at man skjønner opplegget tidlig, for de fleste karakterene var spennende å lese om, og gjorde nytte for seg i handlingen. De var der ikke bare for å være der, og forsvinner ikke sånn uten videre, som det er med noen karakterer en gang i blant. Her var alle karakterene på en måte nødvendige. Man blir ofte lei av karakterer som er der bare for å være der. Opplever det ofte, spesielt bøker med stort persongalleri. Dette er en kort bok i forhold til andre krimbøker jeg har lest i det siste. Selv foretrekker jeg store bøker, men denne gang var det befriende å lese en kortere bok, med mange karakterer og mye spennning til en avveksling. Man blir fort hekta, spesielt siden kapitlene er ganske korte også. Det er lett å bli dratt inn i handlingen siden denne boka har litt av alt: Flott landskap som bakgrunn, familiedrama og mørke hemmeligheter. Det er lett å bli revet med.

Dramatisk og krypende familiedynamikk
Det eneste som ikke var helt overbevisende var Stella som er en blanding av Mikke Mus og MacGyver. Hun er der det skjer, og hun kommer opp med noen vel kreative og lettvinte løsninger enkelte ganger. Liker Stella delvis, men litt lei av at hun skal leke helt, og det skjer ofte tilfeldig. Det blir ikke helt troverdig i lengden. Likevel gjorde det ikke noe. Synes at denne boka var en blanding av krim og litt røverhistorie. Selv om ikke alt var troverdig, så er det veldig spennende, og det er lett å lese mer enn det man egentlig hadde tenkt å gjøre, for man blir så lett revet med. I krimverdenen er det lov å være litt utroverdig en gang i blant. Likte også venninnen til Stella, Diana. Hun løfter opp mye av spenningen og har en fin humor. Dette er en bok man blir fort fengslet av. Det er også spennende med bøker om familiebånd, spesielt når det gjelder krimbøker. Om hovedpersonen kan stole på sine nærmeste eller ikke. En noe forutsigbar og skuffende slutt, men det ødela ikke resten av boka.

Har lest mange spennende bøker fra det norske landskap denne høsten, og gleder meg til hva mer denne høsten har å by på.

Fra min blogg: I Bokhylla

Har lest noen debutbøker i år, og en del gode også. Tro meg når jeg lyver er en av dem.

Tro meg når jeg lyver har en av høstens mest mystiske bokomslag, og kanskje høstens underligste tittel, og det var derfor jeg ville lese den. Leser mest horror, men er også svak for krim og thrillere, så derfor måtte denne bli med i lesebunken. Å holde seg unna mørk lesestoff, er umulig.

I denne krimboka blir man kjent med Lars Lukassen som har mye å stri med, både på jobb og hjemme. På jobb får han mer jobb siden lederen deres må trekke seg for en stund på grunn av sykdom i familien, og Lars må steppe inn bare midlertidig. Det faller ikke i god jord for alle. Hjemme krangler han med ekskona om foreldreomsorgen. Han vil ha datteren deres på åtte år mer hjemme hos seg, men ekskona mener han jobber for mye for å få det til.

Mer å stri med
Det viser seg at jobben i ny, midlertidig stilling blir alt annet et rolig. En tidligere klassekamerat av ham blir funnet død og sammen med kollegaene prøver han å finne ut hva som kan ha skjedd, og det betyr at han kan støte på noen av fortidens spøkelser. Det nevnes også noe om barn som har sett noen ved trærne nær skoleområdet, som lokker dem til seg og forteller dem usammenhengende historier de ikke helt forstår. Og Lars sliter også med humørsvingningene til datteren. Hun har en tendens til å slå seg vrang når hun skal på skolen. Har hun seperasjonsangst, eller er det noe hun ikke forteller?Attpåtil er det en ny lærervikar som skal begynne på datterens skole. Hun heter Johanna, har en hund og er veldig hemmelighetsfull. Er hun beskjeden eller har hun mye å skjule? Og lærervikaret går alt annet enn planlagt. Har alt dette noen sammenheng i det hele tatt, eller er det bare mye som skjer på en gang?

Skulle tro dette var en tykk bok med alt som skjer, men boka har normal bokstørrelse og man rekker ikke å kjede seg. Til debutant å være, er Ellen G. Simensen god på å få frem karakterene, både deres gode og dårlige sider, frykten de bærer på, som at de er redde for at det skal skje noe med barna deres eller med noen de er glade i. Det i det hele tatt å miste noen. Hun har også en fin evne til å få frem den idylliske bakgrunnen, som naturen og forandre det til et slags mareritt. Dette er en krimbok med mye atmosfære, ondskap og merkelige relasjoner.

Tar heldigvis ikke for mye oppmerksomhet
Det eneste som trekker litt ned, er følelser som oppstår mellom noen som jeg ikke vil avsløre. Jeg har ikke noe i mot bøker med kjærlighet og følelser. Men er ikke helt fan av karakterer som får følelser for noen nesten med en gang. Det har man lest mange ganger før. Det skjer jo også ofte i krimsjangeren. Men synes at denne boka var såpass god og spennende, at for min del ble den delen noe malplassert og unødvendig. Boka hadde mange andre spenningsfaktorer, som jeg heller ville lese mer om. Noen synes begjær er spennende å lese om, men ikke jeg. Heldigvis stjal det ikke for stor oppmerksomhet fra resten av handlingen og aspektene.

Bortsett fra det, og uten å virke som en surpump, anbefaler jeg Tro meg når jeg lyver videre til andre krimlesere. Dette er en stødig, drivende, og selv om slutten ikke overrasket, god krimbok, som leker med mørket. Jeg leser gjerne hennes neste bok.

Fra min blogg: I Bokhylla

Spennende ny serie med forskjellige forfattere.

Jonny og Linda møtes tilfeldig etter mange år uten å ha sett hverandre, og gamle følelser blusser opp. Linda går fast til en menighet hvor Isaksen er predikant. Noe motvillig blir Jonny dit med henne en dag. Han er vant til å være for seg selv, siden han bor i skogen som en enstøing. Han har et sted der hvor han tilbringer dagene alene. Helt til Linda flytter inn. Jonny er kjent i strøket for at han havner på villspor av og til.

Ujevn forhold
Forholdet deres har sine oppturer og nedturer som i alle forhold, men Jonny føler seg ofte rastløs og minstenksom, da Linda bruker mye av tiden sin på å være i byen, men sier ikke hvor hun har vært, eller hva hun har gjort. Det gjør Jonny en smule paranoid. Er det noe mellom henne og denne Isaksen, eller gjør hun noe ulovlig? Kommer han til å følge etter henne, eller lære seg å stole på henne? Vil dette forholdet overleve, siden det består av mistenksomhet, hemmelighetsskremmerier og avstand, selv om de bor i samme hus?

Dette er en bok som det ikke er så mye å si om, siden det er en bok på bare 146 sider. Det er første bok i en serie som er inspirert av De ti bud. De to neste bøkene som jeg vet om i skrivende stund er, Min sønn av Arne Svingen og Sannheten av Knut Nærum. Det skal bli spennende å se hvem andre som bidrar i denne serien. Andre guder av Jørgen Brekke er første bok ut med godt førsteuttrykk. Har lest noen få bøker av Brekke tidligere: Alle kan drepe og Avgrunnsblikk, og jeg liker denne best av ham så langt. Til tross for at dette er en kort bok, får han frem karakterene bedre i denne, stemningen og historien hadde også noe kryptisk over seg. Selv om slutten var forutsigbar, ødela det ikke spenningen og fortellerstemmen hadde noe Roald Dahl lignende i seg. Man venter det verste mens man leser, samtidig var dette en "gøy" bok å lese. Gøy er ikke akkurat det riktige ordet å bruke, men man blir underholdt. Det er bare det jeg mener og man blir godt kjent med karakterene, noe som er godt gjort med tanke på at historien også er litt begrenset.

Kryptisk stemning
Det jeg likte best med denne lille boka, er oppbygningen som vandrer litt frem og tilbake, og alt består av bruddstykker. Det føles litt sånn. Siden boka er begrenset, får man jo ikke mye bakgrunnshistorier som i de større bøkene, men likevel kommer karakterene skikkelig frem, og likte også vekslingen mellom Jonny og Lindas perspektiv, slik at man får sett ting fra forskjellige vinkler, og gjør det hele mer ekte. En alvorlig og litt annerledes bok om sjalusi.

Fra min blogg: I Bokhylla

Coben er en mann jeg har lest mye av, og han har kommet med mye variert. Mye bra og mye "dårlig", men for det meste bra.

Endelig blitt spissere i kantene igjen?
Selv om han er en av mine favorittforfattere, og har lest mye av ham, betyr det ikke at jeg liker alle bøkene han gir ut. Synes han har vært litt slapp de siste årene, også med Den fremmede, som jeg ikke har skrevet om ennå, men det blir. Men her i Datter savnet, er han mer gjenkjennelig i skrivingen. Tempo, avhengigskapende og sær humor. Den Coben jeg liker. Synes at denne er på nesten på samme nivå som The Woods og Hold Tight, som var virkelig medrivende å lese.

Datter savnet er om en familie med sorg. De har ikke sett datteren deres på lenge. Hennes far vil alltid lete etter henne, mens hennes mor vil at hun skal komme hjem av sin egen fri vilje. Søsknene hennes er også bekymret, og livet går sin gang. Sammen bor de i en leilighet i Manhattan, New York. Datteren deres, Paige skal ha forsvunnet under collegetiden, og de frykter noe har hendt på college, men de er ikke sikre. De vet ikke hvor hun oppholder seg eller hvem hun er sammen med. Faren til Paige, Simon, får vite av en annen som bor i samme bygg, at han har sett datteren deres et sted ikke langt unna som gatemusikant. Simon obeserverer det stedet en stund til han ser henne. Når hun er i ferd med å forlate opptreden sin, prøver Simon å snakke med henne, men hun vil ikke. Han prøver å følge etter henne, men får et ublidt møte med en fyr som muligens er hennes kjæreste. Og Simons datter forsvinner igjen. Boka består av et stort persongalleri og det dukker hele tiden opp noen nye, og jeg vil ikke ødelegge moroa for andre av å fortelle for mye.

Heldigvis kommer han med noen vri
Var usikker på om jeg ville like denne boka da baksideteksten virket typisk amerikansk og kanskje en smule oppbrukt, men istedet kommer Coben med et friskt pust, og noen vri og karakterer som ikke blir nevnt på baksiden, dukker opp. Coben er i det lekne hjørne, og det er da jeg liker ham best. Derfor likte jeg boka bedre enn jeg "fryktet" på forhånd. Det jeg liker minst med Coben og noe som gjentas i nesten alle hans bøker, er foreldre som alltid og til stadighet er like forelsket som da de møtte hverandre, og de må alltid understreke det. De kjenner hverandre på en måte ingen andre kan forstå. Det blir noe kjedsommelig over det, men heldigvis var det ikke så masete eller tatt opp så mange ganger i denne boka, som i de mange andre bøkene hans. Skjønner at familie er viktig for Coben og mange andre, og meg også. Det er det som er en av kjennetegnene med bøkene hans og mørke hemmeligheter, men å lese om voksne mennsker som er forelsket i hverandre, er bare ikke interessant. Da hadde jeg heller lest romantikk. Når jeg leser en thriller vil jeg ha en thriller uten mye følelser. Da foretrekker jeg noe hardbarket, og det var denne. Noe bløt, men mest hardbarket.

Selv om det tok noe tid å lese denne, var den spennende, humoristisk, litt ondskapsfull, og hadde en god del spenst. Det er herlig når noen skriver på en engasjerende måte. Noe forutisgbart, også slutten, men syntes ikke det gjorde noe, da det passet inn i historien og var godt gjennomtenkt. Noen kjedelige partier her og der, noe som ofte skjer i bøker generelt, men følte gnisten til Coben var tilbake, for synes det var noe fraværende med ham de siste årene, og som gjorde at jeg tok en pause fra bøkene hans. Jeg er glad for at den gode fortellerstemmen hans er tilbake igjen.

Fra min blogg: I Bokhylla

Kvinnelitteratur er nok ikke det meste jeg har lest, eller noe jeg higer etter, men og grugledet meg til å lese denne, for tenkte at den ble noe tørr. Det var den heldigvis ikke.

Lite forhold til kvinnelitteratur generelt
Jeg er ikke negativ til kvinnelitteratur og synes heller ikke det er en sjanger det er noe "galt" med. Det er bare ikke en sjanger som frister mest når jeg skal lese. Jeg leser mye horror, thrillere og krim, men samtidig ønsker jeg å lese litt variert underveis, og gi meg selv noen utfordringer. Tenkte at Kvinnene jeg tenker på om natten var en utfordring, men en overkommelig utfordring. De fleste kvinnene som ble presentert i denne boka, var ganske interessante å lese om, også.

Denne boka er delvis biografisk og delvis reiselitteratur. Den er om finske Mia Kankimäki, som føler seg utenfor alt sammen. Grunnen er at hun er i førtiårene, er barnløs, og hun har nettopp solgt leiligheten. I boka kaller hun seg M istedet for Mia, og om natta strever hun med å sove. Muligens på grunn av at hun ikke har noe fast i livet å forholde seg til og mens hun er våken, tenker hun på historiske kvinner hun beundrer. Noen av dem er kjente, mens andre forsvinner i tidens glemsel. M føler det som sin jobb å bringe dem til lyset og på en måte bli oppdaget igjen på ny. Hun har valgt kvinner med forskjellige oppnådde mål, bakgrunn, kultur og fra forskjellige tidsepoker. Kvinnene hun skriver om er blant annet forfattere, reiseoppdagende og kunstnere.

Den meste kjente kvinnen i denne samlingen er nok Karen Blixen, som har fått noe drahjelp takket være filmen Mitt Afrika med Meryl Streep og Robert Redford. Jeg kommer ikke til å si så mye om hver enkelt av disse kvinnene i boka, for at anmeldelsen ikke skal bli altfor lang, for boka nevner ti kvinner som har gjort sitt på sin måte, og gjort det bra, også. Det de fleste har til felles er at de har hatt lite hell med kjærligheten, men likevel prøvd å finne sin egen vei i livet uten å tenke på så mye om hva andre synes om det.

Selv om Mia får en mindre del av boka enn de andre kvinnene hun skriver om, var det også spennende å lese om henne, for det var mye å kjenne seg igjen i. Ikke alle har mann og barn. For noen er det å være barnløs selvvalgt, og for andre er det ikke det. Man er forskjellig og ingen har det samme livet. Man bør bare følge sitt eget liv. Kankimäki fant trøst hos disse kvinnene og deres eventyr. Et fint prosjekt som ble forandret til en lærerik bok om kjente og ukjente kvinner som har fulgt sin egen stemme.

Mange sterke kvinner å finne i denne boka:
Barne nevner hvilke kvinner hun nevner i boka: Karen Blixen, Isabella Bird, Ida Pfieffer, Mary Kingley, Alexandria David-Néel, Nellie Bly, Yayoi Kusama, Sofonisba Anguissola, Lavinia Fontana, Artemisia Gentileschi. De som var mest interessante å lese om var Karen Blixen og Sofonisba Anguissola, spesielt sistnevnte. Hun var en av de første kvinnelige profesjonelle malere, og hun fikk også litt opplæring av Michelangelo. Ellers synes jeg mange ble litt like å lese om, og den jeg likte minst å lese om var Isabella Bird, for hun var noe rasistisk. Så det er mange sterke og kanskje litt uvanlige kvinner å bli kjent med her.

Har jeg blitt kvitt skrekken for kvinnelitteratur? Nei, men tror det blir lettere å lese mer av det, hvis jeg kommer over det fremover.

Fra min blogg: I Bokhylla

Dette er bok nummer fire i Bukkene Bruse serien, som er basert på en kjent og kjær eventyrfortelling, som de fleste kjenner til. Jeg har ikke lest alle bøkene i Bukkene Bruse serien, og de kan fint leses som enkeltstående.

Ut på tur, aldri sur
Selv har jeg lest bare en bok tidligere fra denne serien, og det er Bukkene Bruse på Badeland, og må si at denne, Bukkene Bruse drar til Syden er mye morsommere. Ikke bare på grunn av at de bruker begrepet Syden, men også sitausjonene de havner i og enkelte kommentarer, er også artige. Jeg leste denne en dag jeg trengte noe lett og overkommelig, og det var ikke et dårlig valg.

I denne serien har Bukkene Bruse fått et nytt liv med nye eventyr. Denne gangen drar de til "Syden". De har tydeligvis bodd under en stein i det siste, siden de ikke har fått vite noe om coronaviruset. Nei da. Spøk til side ... Storebroren deres tar med de yngste på tur for å komme seg vekk og for å nyte late dager på stranden. Men ett problem oppstår da de blir hentet av noen på stranden, og fraktet til et annet enn hotell enn det første de fikk. Har det oppstått en misforståelse?

Kort lesestund
Dette er en veldig kort bok på under femti sider, så da blir det heller ikke så mye å anmelde, siden man ikke vil ødelegge moroa for andre. Syntes at Bukkene Bruse på Badeland var noe lunken og tørr, mens denne var mer sprudlende på mange måter. Både bukkene og handlingen føltes et hakk mer levende, humoren også. Likte heller ikke illustrasjonene så voldsom godt i Bukkene Bruse på Badeland med det første, men av en eller annen grunn liker jeg de bedre denne gang. De er ikke spesielt sjarmerende, fine eller vakre, men lekne og ekte. Det bare beviser at en barnebok trenger ikke bare å bestå av vakre illustrasjoner. Moursund sin stil er som sagt mer leken og ekte. Det er som det er og det passer til handlingen. Alle illustrasjoner trenger ikke å være vakre hele tiden, så lenge de samhandler med handlingen i en bok, og det gjør det her.

Det som er litt synd med barnebøker man synes er morsomme og underholdende, er at det går over så fort. Det føles nesten ut som det er over før man har startet. Så brukte tid på å se ekstra nøye på illustrasjonene, for at boka skulle vare litt lenger, og som sagt, kjenner man til det originale eventyret, og hvis man ikke tilhører målgruppen boka er rettet mot, blir det jo forutsigbart, men likevel hadde denne boka mye sjarm.

Les den gjerne hvis du trenger noe lett og underholdende. Selv er jeg ikke så nøye med målgrupper når jeg leser. Fremdeles foretrekker jeg originaleventyret, men er nok litt gammeldags av meg.

Fra min blogg: I Bokhylla

Dette er Gomorra er godt mulig en ukjent bok. Det Uthevet tekstvar det i hvert fall for meg. Den sammenlignes med Jeg er Pilegrim. Den har jeg i det minste hørt om, men ikke lest. Så vet ikke om de er så like.

Plutselig ikke så alene lenger
Azi får seg litt av en overraskelse. Han får nemlig besøk! I flere år har han tilbrakt mye tid i et skjul som han delvis har laget selv. Der har han lært seg det meste om PC'er, Internett og hacking, med bare kaffe som selskap. For noen år siden hadde han en kamerat som delte denne teknologiske interessen, men han dro til Amerika for å oppfylle drømmene sine, og Azi ble alene igjen i London. Han mistet også sin mor da han selv var ganske ung mens han studerte, og han har vært vant til eget selskap i over lengre tid. Plutselig dukker det opp en dame i hans skjul som hevder han er blitt overvåket. De vil ha ham med på oppdrag, og for å fullføre oppdraget, kommer han til å bli fotfulgt og få instruksjoner underveis. Han vil også ende opp på mange forskjellige steder. Samtidig er det en hacker som ber ham om hjelp gjennom en pc. Hun tror at noen er ute etter henne på grunn av informasjon hun sitter på. Men Azi føler seg noe håpløs når det kommer til det sosiale, siden han ikke er vant til det, og kan de stole på hverandre, med tanke på at de er hackere, begge to?

Er ikke vant til å lese teknothrillere eller bøker i lignende sjanger tidligere, men dette var noe tynt. For har sett filmer fra samme området, som er mer detaljert og medrivende. Jeg likte Azi, som er noe usikker blant mennesker, men er erfaren når det kommer til PC'er, og det tekniske generelt. Han blir plutselig tvunget til å bli mer sosial, for å utføre diverse oppdrag av de som holder øye med ham, og han havner på forskjellige steder i verden på grunn av det. Han er ikke så veldig verdensvant, men blir på en måte tvunget til å bli det, både med og uten de som gir ham diverse instruksjoner han er nødt til å utføre, hvis ikke går det galt. Spørsmålet er. Stoler han på dem, og stoler de på ham? Stoler han nok på sine egne avgjørelser? Spennende temaer, og også delen om mørkenettet, eller dark web som det egentlig heter. Men er noe skuffet over at det er lite tekniske beskrivelser og oppskrifter, siden dette er en teknothriller. Noe av det blir diskutert og forklart, men alt i alt syntes jeg det var for lite, og ville vite mer. Ikke for å lære det selv, men synes det er interessant å lese og se dokumentarer om slike ting. Så det var veldig lite om hacking, mørkenettet, hvor ulovlige ting foregår og hvordan hackere kommuniserer sammen, synes jeg. Kunne gjerne ha tenkt meg å lese mer om det.

Godt utgangspunkt, men det blir noe langdrygt
Til tross for at jeg likte Azi hovedpersonen og Odi (ja,det er Odi, ikke Odin), en mann som møter ham av og til for å fortelle ham hva han skal gjøre, og som av og til dukker opp uanmeldt, så var resten av persongalleriet noe stereotypiske for denne sjangeren. Dette er en god bok, i hvert fall delvis. Den har en spennende begynnelse, sprøe oppgaver og noen sære karakterer, men synes ikke at boka fører til noe nytt i sjangeren. Synes også at, selv om boka er veldig kort, opplevdes den i noen punkter noe tung, spesielt på grunn av lite utvikling og fortgang. Den blir noe seig.

En god bok i utgangspunktet, men savnet mer teknologisnakk, og hadde kanskje likt boka bedre hvis det ble skrevet av noen andre, for det blir noe stivt over det hele.

Fra min blogg: I Bokhylla

Lilli Bendriss er noen de fleste har sett på Tv. Hun har vært med i Fornemmelse for mord, hun er en av de faste i Åndenes Makt, og hun har også hatt sitt eget Tv-program.

Kommer ikke alltid av seg selv
Ofte tror man at overnaturlige evner er noe medfødt, eller noe som starter i ung alder, men Lilli Bendriss fikk ikke sin evne før hun var 42 år, og oppdaget det ved en tilfeldighet. Jeg ville ikke lese boka for å bli klarsynt eller trene meg opp til å ha et åpent sinn, for tror ikke på alt av det overanutrlige. Grunnen til at jeg ville lese boka, var fordi jeg synes mye innen det overnatrulige er fascinerende å lese og se dokumentarer om. Hvordan fungerer det, hva skjer i kroppen og hvordan opplever de det de som har evner vi andre ikke har. Hva er det de ser som vi ikke ser? Jeg ville også lese boka for jeg har sett Åndenes Makt siden begynnelsen. Synes det er et interessant og koselig Tv-program.

Ukjent medforfatter
Camillo Løken hadde jeg ikke hørt om tidligere. Han har skrevet bøker med Bendriss tidligere, og de har jobbet sammen i mange år, og vært forskjellige turneringer sammen. Begge to forteller hvordan de tok denne retningen av livet sitt, og at de har opplevd hets fra andre, og av og til støtte for livsstilen de har valgt å leve. De har et ønske om å hjelpe andre på den måten de kan, og lære folk å bli mer åpne til ting.

Bendriss og Løken bytter på å skrive i boka og det blir markert tydelig hvem som skriver hva. Det blir noe ujevnt i lengden, for hadde nok foretrukket at Bendriss hadde skrevet boka selv. Ikke bare på grunn av at hun er mer kjent, men synes at hun som person, og hennes liv var mer spennende å lese om generelt.

Som bokas undertittel sier, går hun og Løken gjennom syv trinn for å åpne sansene våre sakte, men sikkert, og hvordan prosessen fungerer i disse trinnene. Trinnene er delt opp i forskjellige kategorier. Underveis gir de tips til øvelser man kan bruke. Selv gjorde jeg ikke noen av øvelsene, så hvor effektiv boka er eller hvor lærerik den er, kan jeg ikke uttale meg om. Som sagt ville jeg lese boka på grunn av at det er fascinerende tema, og jeg ville bli bedre kjent med Bendriss. Få et lite innblikk i livet hennes Jeg hadde lest noen bøker av Lena Ranehag, som også har vært en av de faste i Åndenes Makt, og syntes det ville være spennende å lese en av Bendriss bøker også. Jeg er ikke åndelig av meg eller noe, så det var i alle fall ikke derfor jeg ville lese boka. Derfor prøvde jeg heller ikke noen av øvelsene. Jeg ville lese den på en nøktern måte. Bakerst i boka er det også med linker hvor man kan lese og lære mer om temaene som blir tatt opp i boka.

Hvor nyttig boka er, kan jeg som nevnt ikke på en måte si. Dette er en bok man bør erfare selv. Hva som virker, og om noen av disse øvelsene og temaene virker i det hele tatt, er heller ikke så viktig, da dette var interessant lesing. Av og til er det nok.

Fra min blogg: I Bokhylla