Bokelskere.no

Jeg er ikke interresert i realiteter. Virkeligheten er oppskrytt, og de fleste mennesker er dørgende kjedelige individer som har det med å fortelle lange historer helt blottet for poeng.

Telefoner burde strengt tatt kommet med alkolås, og det burde verken være mulig å ringe eller besvare telefonen med promille høyere enn 0,2.

For en tid siden kom Menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg med et forbud mot å fotografere kjendiser i private sammenheng. Dersom vi også kunne fått et forbud mot å skrive total svada, ville vi snart vært i mål.

Det var visse ting et menneske som gikk gjennom verden på to friske føtter ganske enkelt ikke kunne forstå. De trodde folk så med øynene sine. At skritt kunne overvinne avstand.

[...] Det er ingenting, verken godt eller ondt, som et menneske ikke er i stand til å gjøre.

Bare noen dager tidligere hadde han forklart henne at han ikke bare leste i en bok, han reiste med den, at den tok ham med til andre land, til ukjente kontinenter, og med bøkenes hjelp ble han stadig kjent med nye mennesker, og mange av dem ble til og med vennene hans.

Tingenes innerste vesen er usynlig for øynene.

Sansene våre elsker å føre oss på villspor, øynene våre lurer oss aller mest. Vi stoler altfor mye på dem. Vi tror vi kan se verden rundt oss, likevel oppfatter vi bare overflaten. Vi må lære oss å oppdage tingenes sanne natur, substansen i dem, og da er øynene våre mer til hinder enn hjelp.

Men først og fremst var hovedmålet hans å gi videre den leksen livet hadde lært ham: at et menneskes største skatt er visdommen i hans hjerte.

Livet, hadde U May sagt, er en gave full av gåter, hvor lidelse og lykke henger uløselig sammen.

Su Kyi håpet han ville ta også Tin Win under sine vinger, lokke ham ut fra mørketsom omga ham, lære ham det han hadde lært henne: at lidelse og sorg er flettet sammen i livet. At sykdom er unngåelig i alle liv, uten unntak. At vi kommer til å bli eldre, og at vi ikke kan sleppe unna døden. Dette er lovene og reglene for menneskets eksistens, hadde U May forklart henne. Lover som angår alle, over hele verden, uansett hvor dramatisk tidene måtte skifte. Det finnes ingen makt som kan befri et menneske fra smerter eller fra sorgen man måtte føle som et resultat av den innsikten - hvis man da ikke selv er det mennesket.

Folk som forlater et barn på grunn av stjernens stilling ved hans fødsel? De må jo være syke i hodet.

Hun håpet at Tin Win ville lære det hun selv hadde funnet ut i løpet av årene: at det finnes sår som selv ikke tiden kan lege, selv om de kan gro såpass at man kan leve med dem.

Før eller siden kommer vi til et slags katastrofalt vendepunkt i livet, et punkt der den trygge tilværelsen vår ikke lenger eksisterer. Et øyeblikk som forandrer oss til et annet menneske, fra ett hjerteslag til et annet. Øyeblikket når den vi elsker innrømmer at det er en annen, og at han vil forlate deg. Eller den dagen vi begraver en far eller en mor eller en bestevenn. Eller det øyeblikket når legen informerer oss om at vi har en ondartet hjernesvulst. Eller er slike øyeblikk ikke annet enn en dramatisk avslutning på en mer langvarig prosess, en konklusjon vi kunne forutsett, hvis vi bare hadde tolket tegnene og ikke oversett dem?

Jeg er meg her og nå. Det er det eneste som er sikkert og det eneste som teller.

Før trodde jeg at folk ikke kan forandre seg. Man kan si at man skal slutte med ditt og begynne med datt og forandre seg slik og slik, og man kan love det, men det skjer ingenting, man vil i bunn og grunn alltid være den samme gamle. Trodde jeg. Nå vet jeg bedre. Når det skjer fære ting forandres man. Plutselig skriver man, flyr man rundt i verden, løper man. Man mister seg selv og finner noe helt annet.

Kjærligheten følger sine egne stier. Den bryr seg ikke om alder eller noe.