Bokelskere.no

Da er vi helt enige. Og det gjør vel ingenting, gjør det, om ens favorittforfattere har svakheter, de kan man også leve med, så lenge flammen fra det som er bra så å si brenner svakhetene opp?

Du har flere romaner å glede deg til hos McEwan, best av dem alle, for meg, var The Cement Garden, men også f.eks. Child In Time hadde jeg gysende glede av!

Dette er presist sagt og sett; og når det er erkjent, at EL er en skakk oddball som ikke egentlig passer inn, blir den kommersielle prestasjonen hans enda større.

Det er et herlig spørsmål, og noe jeg ofte har styrt etter når jeg har gått inn i en bok; en god førstesetning, en skarp energi, noe selsomt dragende på ferde enten i språket, hos fortelleren, eller i emosjonene, noen som vil meg noe, og jeg er med.

Denne digger jeg, fra en forfatter som er for lite lest her i Norge, Stig Claesson. Her er åpningen på "Henrietta ska du också glömma" (M! For en tittel!):

"I går slog jag sönder den förbannade gamla pinnsoffan."

Og her er nok en åpningssetning, fra samme forfatter, denne gang fra "På palmblad och rosor" (enda en fantastisk tittel!):

"Omedelbart han såg kärringen beslöt han sig för att förgöra henne."

Jada. Du vet det er en bra forfatter. Og likte dere dette, så kan dere selv gå til stjerneromanen "Vem älskar Yngve Frej" fra 1968 (å! tittelen!) og se hvor fabelaktig den begynner, om mannen "som hadde gjort sitt", og oppdage et fint forfatterskap derfra.

En højdare av Atle Hansen!

He he, regnet nesten med å få en kommentar på det, vurderte god litteratur først, men klemte altså til med "litteratur på høyt nivå". Vel, for meg betyr det at Knausgård skriver så uanstrengt godt om disse tingene, det ser kanskje lett ut, men i mine øyne er det stor kunst å mestre denne tilsynelatende "lette" formen, uten å henfalle til for mye føleri og klisjeer. Det kunne lett blitt banalt og pinlig, men i mine øyne blir det aldri det, og akkurat det gjør dette til litteratur på høyt nivå for meg. Om det er den faktiske Karl Ove Knausgård (og det er det vel) er ikke så interessant for meg egentlig, det handler mer om at det er en nerve her som treffer meg rett i magen.

Hei, Honen, kom igjen, gode mann: Hva er dette for et slags utsagn? "Typisk kjendisforfatter"? Er en forfatter, a la Erlend Loe, som fortjent har oppnådd status som kjent i offentligheten fordi han har jobbet vettet av seg, vært original og selvstendig, ikke sett seg verken til høyre eller venstre, men kun stått i sin egen merkverdige storm, en mann som fortjener å få sånne sleivete merkelapper hektet på seg?

Kom igjen, sjef. Nå er det på tide å være litt raus her. Man kan mene det man vil om bøkene til forfatterne. Det er en fair sak. Sånn har vi det alle. Jeg mener Erlend Loe gnistrer av idiosynkratisk originalitet, og er en av våre aller beste. Men uansett om man er uenig i det: Også forfattere fortjener å bli behandlet som skikkelige folk, og man trenger vel ikke hovedfag i noe som helst for å skjønne at å bli kjent i offentligheten er et hardt arbeid som tar mer enn det gir :)

Jeg synes akkurat omvendt, at det var det makabre og triste som var bra med boka. Selv om jeg liker både Loe og Paasilinna sin raljering også, så synes jeg Lindgren greide å fange dette litt absurde og tragiske på en perfekt måte. Og han skriver jo knallgodt!

Ja det var en god idé! Hvilket vil du anbefale?

Jeg må innrømme at det noen ganger ble litt for mange detaljerte episoder, har skjønt at han ville utforske akkurat det, men han kunne med stor fordel ha begrenset seg litt der. I tillegg var det og for mange gjentakelser i handlingen; drikking, vasking og grining; herregud, spesielt de to siste tingene. Så det burde ha vært kuttet ned litt slik at boken hadde blitt tettere, og man hadde sluppet å irritere seg. Da hadde jeg kanskje trillet 6, men dette kom dessverre litt for mye i veien for lesningen min til det. Men han skriver knallgodt, har et tett og nært språkunivers som det er vanskelig å ikke bli berørt av. Og skildringen av far/sønn, og bror, forholdet er mesterlig utført. Sterkt, vondt og følsomt. Så ja, det ingen tvil om at det er vel verdt å lese ut boken, dette er tross alt litteratur på høyt nivå.

Denne boken bare elsket jeg. Falt pladask for Larrsons råe og voldsomme språkverden, og måten han balanserer hårfint mellom det vulgære og vakre, og selv om han ofte ble anklaget for å være for vulgær og plump, digget jeg det flatt. Det hjalp sikkert på å være i tidlig tjueårene, men dog, denne har jeg tenkt masse på.

Jeg skriver under på alt som Jan sier. Jeg er også skikkelig fan av Gert!

Hvis du begynner på serien om Fredric Drum/Skarphedin Olsen (JA, Gert liker relativt sære navn...), så råder jeg deg til å begynne på begynnelsen og så lese alle 10 bøkene. Det er bare WOW!

Klokkemakeren, hans nyeste bok, er også en fryd! Lun og kjærlig, humoristisk og samfunnskritisk på typisk Gertsk vis. Anbefales!

Sinnsykt høye forventninger. Og når den endelig kommer så er jeg jammen ikke sikker på at jeg tør å se den. Boken var noe helt for seg selv. Jeg er veldig redd for å ødelegge noe av den følelsen jeg sitter igjen med etter å ha lest den. Jeg er også spent på om filmen skal greie å forbidle far/sønn forholdet på en like god måte. Når denne boken visualiseres så kan det kjapt tippe over i horror.

I boken var det så utrolig mye som foregikk mellom linjene. Det blir nok ikke en film med overdreven dialog.

Hurra hurra hurra!!!

Gamle, gode William Scoresby; skotsk hvalskipper og vitenskapsmann, kom til Svalbard i 1818, og detaljskildrer landskap, planteliv, geologi og spor etter mennesker. Han kombinerer vitenskapsprosa med personlig opplevelse og skriver med alle sanser. Anbefales!

Ha ha, det kunne absolutt vært det. Men neida, Niels Fredrik gjorde en utmerket jobb for oss på Deichman, snakket om sin siste roman Herre.