Bokelskere.no

These business-class seats were designed for obese businessmen, not skinny vegan ravers.

I going kick his ass so bad, every time he take a bite of food tomorrow he going think of me. He be one sore son-of-a-bitch.

Usually I got home from work, read novels and drank 100-proof vodka until I fell asleep, day in day out.

“Tell me a story, Pew.
What kind of story, child?
A story with a happy ending.
There’s no such thing in all the world.
As a happy ending?
As an ending.”
― Jeanette Winterson, Lighthousekeeping

Et alfabet blir synlig i hagen der vann har smeltet snøen, tilfeldige bokstaver kan leses i det som har sunket ned og sammen, en henslengt A, en L formet av en rake. C slynget rundt et tre. Et vinteralfabet. Jeg leter etter flere bokstaver, begynner å lese, jeg lærer å lese denne historien, dette stedet, det klare og mørke ved den, ved de gråskimrende trestammende, det fine lakenet av snø.

Forfølgelsen av Svetlana Aleksijevitsj, hvis bøker er kjent i Frankrike, Storbritannia, Tyskland og andre land i verden, vil ikke tilføre Republikken Hviterussland noe annet enn et rykte som et kommunistisk reservat i en postkommunistisk verden, og vil ikke gi landet noen annen rolle enn den lite misunnelsesverdige rolle som Europas Kambodsja.
Vi krever øyeblikkelig opphør av enhver art av forfølgelse av Svetlana Aleksijevitsj og av rettssaken mot henne og hennes bok.

Alt var snudd på hodet hjemme... For våre egne... Vi dro fra en stat som trengte denne krigen, men vi vendte tilbake til en stat som ikke trenger denne krigen. Vår sosialisme raser sammen, det er ikke lenger snakk om å bygge den langt borti hutaheiti. Ingen siterer Marx og Lenin mer.

Vi tenkte: I romferdenes tidsalder er det latterlig å tenke på Gud. Absurd! Vi sendte en afghansk fyr ut i kosmos... Se, sa vi, han er der hvor deres Allah er. Og plutselig... den islamske religionen som ikke lar seg rokke av sivilisasjonen... Kan man kjempe mot evigheten?

Jeg går ikke i «afghaner»-klubbene. Jeg kan ikke tenke meg å gå på en skole og fortelle om krigen, om hvordan de gjorde meg, et uformet menneske, til morder, og enda noe mer, om at jeg bare ønsket å spise og sove. Jeg hater «afghanere». Klubbene deres ligner på det militære. De samme militærtriksene: Vi liker ikke heavy-metal-typer, la oss slå trynet inn på dem! La oss ta rotta på homsene! Det er den biten av mitt liv jeg ønsker å skille meg fra, og ikke knytte meg til.

«Åndene» var ikke redde for døden, hvis de for eksempel visste at de skulle skytes neste morgen, lo de helt uberørt og prata sammen. Det virket faktisk som om de var glade. Muntre og rolige. Døden er en stor overgang, den må du vente på som en brud. Sånn står det skrevet hos dem i Koranen...

Fire dager før vi ankom, var det en «fersking» som hadde gått bort til teltet til dimmerne og kasta en granat inn der: vips, så var de døde. Og etterpå stakk han selv geværpipa i munnen - og hjernen fløy ut. De avskrev det som tap i stridshandlinger. Mor krig, hun avskriver alt...

'It's the hardest addiction of all,' said Patrick. 'Forget heroin. Just try giving up irony, that deep-down need to mean two things at once, to be in two places at once, not to be there for the catastrophe of a fixed meaning.'

The way AIDS appeared out of nowhere, it makes you wonder. They blamed it on fucking monkeys. Oh, yeah, of course. Makes perfect sense. I think someone high up took a look at what was happening in the New York sex rooms in the mid-'70s, in the secret Studio 54 chambers, the straights that swung, the colors that mixed, and the gays exploring everything, and thought, We need to sort this out. They spiked the punch.

At my parties, I would let peope do what they wanted as long as they didn't die. That was the number one rule. People could have all the fun they wanted, but no one should die. No overdoses, no drinking too much, no collapsing, no falling out of the window, no drowning in the bathtub. No accidents. Don't spoil the party. If you wanted to kill yourself you had to leave the house and walk across the highway.

I had my very first ecstasy pill in the company of Timothy Leary, which is a bit like flying to the moon with Neil Armstrong, and I learned the taste of what was good, and what was bad.

Coke was never my drug, although there are some who might be surprised by that. By being so closely associated with Studio 54, the assumption is that I was a complete cocaine fiend. There are rumors that my rider can incude a demand for $30,000 worth of cocaine. This is from that part of Google that is pure fantasy, the part of Google that is itself high on something.

I never ask for anything in a relationship, because I have this sugar daddy I have created for myself: me. I am my own sugar daddy. I have a very strong male side, which I developed to protect my female side. If I want a diamond necklace, I can go and buy myself a diamond necklace.

I marsutgaven 2013 legger Inspire ut en plakat med elleve navn på personer som beskyldes for «forbrytelser mot islam» og som etterlyses «døde eller levende». Der finner jeg mitt eget navn, feilstavet, men sammen med et fotografi der det går an å gjenkjenne det forskremte trynet mitt. Det dreier seg om et bilde som har stått i avisene, tatt samme dag som attentatet mot Charlie Hebdo. Artig.

Hvis man hevder at man kan le av alt, unntatt visse sider ved islam fordi muslimene er mye mer nærtagende enn resten av befolkningen, er ikke nettopp det å diskriminere? Verdens nest største religion, Frankrikes påstått nest største, skulle ikke kunne behandles likt med den største? Det er på tide å bli ferdig med denne ekle paternalismen fra den hvite, borgerlige, «venstreorienterte» intellektuelle eliten, som søker å eksistere i samforstand med «de stakkars ulykkelige dannelsesløse».