«Åndene» var ikke redde for døden, hvis de for eksempel visste at de skulle skytes neste morgen, lo de helt uberørt og prata sammen. Det virket faktisk som om de var glade. Muntre og rolige. Døden er en stor overgang, den må du vente på som en brud. Sånn står det skrevet hos dem i Koranen...
Fire dager før vi ankom, var det en «fersking» som hadde gått bort til teltet til dimmerne og kasta en granat inn der: vips, så var de døde. Og etterpå stakk han selv geværpipa i munnen - og hjernen fløy ut. De avskrev det som tap i stridshandlinger. Mor krig, hun avskriver alt...
'It's the hardest addiction of all,' said Patrick. 'Forget heroin. Just try giving up irony, that deep-down need to mean two things at once, to be in two places at once, not to be there for the catastrophe of a fixed meaning.'
Skuffende svak og navlebeskuende bok. Jeg-personen er vanskelig å sympatisere med. Det blir sjelden mer enn en påstand at faren var en vanskelig person, de beskrevne situasjonene avslører først og fremst en selvtilfreds og egoistisk sønn. Også Alzheimer-problematikken beskrives overflatisk og summarisk. Språket er motstandsløst og lett, så på den positive siden går lesningen fort.
The way AIDS appeared out of nowhere, it makes you wonder. They blamed it on fucking monkeys. Oh, yeah, of course. Makes perfect sense. I think someone high up took a look at what was happening in the New York sex rooms in the mid-'70s, in the secret Studio 54 chambers, the straights that swung, the colors that mixed, and the gays exploring everything, and thought, We need to sort this out. They spiked the punch.
At my parties, I would let peope do what they wanted as long as they didn't die. That was the number one rule. People could have all the fun they wanted, but no one should die. No overdoses, no drinking too much, no collapsing, no falling out of the window, no drowning in the bathtub. No accidents. Don't spoil the party. If you wanted to kill yourself you had to leave the house and walk across the highway.
I had my very first ecstasy pill in the company of Timothy Leary, which is a bit like flying to the moon with Neil Armstrong, and I learned the taste of what was good, and what was bad.
Coke was never my drug, although there are some who might be surprised by that. By being so closely associated with Studio 54, the assumption is that I was a complete cocaine fiend. There are rumors that my rider can incude a demand for $30,000 worth of cocaine. This is from that part of Google that is pure fantasy, the part of Google that is itself high on something.
I never ask for anything in a relationship, because I have this sugar daddy I have created for myself: me. I am my own sugar daddy. I have a very strong male side, which I developed to protect my female side. If I want a diamond necklace, I can go and buy myself a diamond necklace.
I marsutgaven 2013 legger Inspire ut en plakat med elleve navn på personer som beskyldes for «forbrytelser mot islam» og som etterlyses «døde eller levende». Der finner jeg mitt eget navn, feilstavet, men sammen med et fotografi der det går an å gjenkjenne det forskremte trynet mitt. Det dreier seg om et bilde som har stått i avisene, tatt samme dag som attentatet mot Charlie Hebdo. Artig.
Hvis man hevder at man kan le av alt, unntatt visse sider ved islam fordi muslimene er mye mer nærtagende enn resten av befolkningen, er ikke nettopp det å diskriminere? Verdens nest største religion, Frankrikes påstått nest største, skulle ikke kunne behandles likt med den største? Det er på tide å bli ferdig med denne ekle paternalismen fra den hvite, borgerlige, «venstreorienterte» intellektuelle eliten, som søker å eksistere i samforstand med «de stakkars ulykkelige dannelsesløse».
Denne boka gav meg noen gode t-baneturer, en ungdomsroman som fikk meg til å huske Catcher in the Rye/ Hver tar sin så får de andre ingen. Og videre: det jeg lærte om Shakespeare og de store greske tragediene på vgs. Sisteåret på highschool er et skjellsettende år for hovedpersonen, her veves to historier sammen på en fin måte. Jegpersonen bor på internatets kjipeste rom, det er tradisjon på skolen at den eleven som hadde rommet ditt året før, legger igjen en gave. Jegpersonen får en personlig tragedie han selv var invorlvert i året før,- snakket inn på en stabel CDèr. At hovedoppgaven til avgangselevene nettopp er "den store tragedieoppgaven" er også en drivende faktor i handlingen. Jegpersonens forsøk på å balansere forelskelse, internatskolens tradisjoner, en dramatisk utflukt året før og forberedelser til nevnte oppgave er god lesning!
Sammenblandingen af tolerance med et terapeutisk krav om anerkendelse og respekt som forutsætning for det enkelte menneskes og dets gruppes selvfølelse og mentale velbefindende har forvandlet et begreb tæt forbundet med frihed til en forestilling om tolerance, der defineres i modsætning til en fri debat og kritisk stillingstagen.
Man påstår at fremme tolerance ved at kriminalisere krænkende ytringer, men i virkeligheden er det udtryk for en dyb intolerance over for den mangfoldighed af ytringer, som uomgængeligt hører et frit og multikulturelt samfund til.
Hollandske muslimer kan se frem til en alvorlig begrænsning af deres religions- og ytringsfrihed, hvis Wilders og hans parti kommer til magten i Holland. Og det kan ske med udgangspunkt i den eksisterende lovgivning, som er brugt til at retsforfølge Wilders for hadefuld tale.
Derfor er det et problem, hvis staten trods sit voldsmonopol ikke lever op til sin forpligtelse til at beskytte borgere, når de ytrer sig inden for lovens rammer. Eller hvis staten ikke tager sin forpligtelse alvorligt og i stedet lægger pres på borgerne for at få dem til at opgive deres rettigheder som borgere i et frit land, når nogen reagerer med vold og trusler på ytringer, der har krav på lovens beskyttelse.
A cop knelt and kissed the feet of a priest
and a queer threw up at the sight of that
(«Five Years» - David Bowie)
Der var frivillig selvkritik hver anden uge. Jeg deltog altid. Jeg var en god fange. Jeg har altid forsøgt at overholde reglerne. Jeg har forbedret mig. Jeg har aldrig spist menneskekød.
Men vi fik intet at spise, af og til følte jeg, mens jeg stod på ladet kilet ind mellem de andre fanger, på mine ribben og mine hofteknogler, der endelig ragede langt frem fra kroppen, som jeg altid havde ønsket mig.
Jeg tænkte på Christopher og på at jeg altid havde syntes jeg var for fed, og jeg var lykkelig over endelig seriously at tabe i vægt. Det var jo aldrig lykkedes for mig; måske havde jeg før i tiden vært i stand til at tabe en, to kilo, men nu havde jeg da mindst tabt ti eller tolv. Heldigvis.
Se bare ud på gaden. Ser De det ikke? Snart er Shahen væk, måske er han allerede væk. I dette land begynder der nu en ny tidsalder, uden for Amerikas rækkevidde. Der findes kun én sag, der kan stå imod, kun én, der er stærk nok: Islam. Alle andre vil gå til grunde. Alle andre vil drukne i et skumhav af cornflakes og Pepsi Cola og påtaget høflighed.