Noveller. Da håper jeg du fikk med deg Tsjekhovs langnovelle «Steppen» om en gutts lange reise gjennom et ukrainsk landsskap som bare tilsynelatende er ensformig og folketomt. Det er nok den historien jeg husker best.
Etter å ha sett TV-serien har jeg lenge hatt lyst til å lese Kerstin Ekman: Hendelser ved vann. Først utgitt så sent som 1993 blir den allerede regnet som en klassiker i nordisk litteratur.
Alice i eventyrland. Det som tydeligvis er nytt i denne norske utgaven er at Zinken Hopp er byttet ut som oversetter med William Heinesen. Ellers er jeg enig med deg at Zinken Hopps gamle oversettelse var frydefull god, iallfall da jeg vokste opp.
Endelig er Tove Janssons versjon av Alice med hennes flotte illustrasjoner kommet i norsk utgave. Den ble først utgitt på svensk 1966, mens min britiske utgave er fra 2011.
Gode noveller.
Det var et stort spørsmål, Stig T! Men det hjelper jo at du nevner to berømte forfattere, Tsjekhov og Krämer, bedre kjent som Remarque, som favoritter. Den siste er nok mest kjent for sine romaner som Intet nytt fra vestfronten, mens Tsjekhov ved siden av skuespill skrev mange hundre noveller, mange av dem perler. Solum forlag har utgitt flere samlinger i moderne norske oversettelser. Blant dem har jeg lest:
Samlerens bokklubb ga ut i sin tid samlingen Noveller som omfatter Tsjekhovs tidligste, ofte enkle historier. Andre gode russiskspråklige forfattere av noveller er:
Ellers er nok amerikanske novelleforfattere nærmest uovertrufne.
Av norske forfattere er Frode Grytten antakelig den beste novelleforfatteren vi har for tiden. Her nevner jeg bare:
To litt spesielle forfattere og deres bøker er:
Jeg har ikke kapasitet til å lage direkte lenker til hver bok, men du kan finne mine og andres omtaler her på Bokelskere ved å bruke søkefunksjonen. Håper du finner noe du liker.
Når en kjensgjerning man hadde glemt, dukker opp igjen uten digital assistanse, kunngjør man det til den andre mens man ser ut i det fjerne, inn i den andre verdenen, den som består av det som var kjent og så gikk tapt.
DeLillos styrke er romaner om en verden i ulage. I Stillheten bringer brudd i elektroniske kommunikasjoner og strømforsyningen folk ut av balanse. Hver av de fem karakterene har sin egen måte å reagere på nedstengningen — fra det filosofiske til det fornektende i denne dystopien.
Selv om Stillheten er typisk for DeLillo, er det fortsatt Underverden som står som hans leseverdige mesterverk.
Livet kan bli så interessant at vi glemmer å være redde.
Retroaktiv science fiction.
McEwans roman om den intelligente roboten Adam synes enda mer aktuell idag enn da den kom ut i 2019. Det er først nå vi har fått klart for oss hvor radikalt kunstig intelligens kan påvirke dagliglivet vårt. Dette får McEwan klokt og vittig fram i hvordan Adam forandrer livene til eieren Charlie Friend og kjæresten Miranda.
Samtidig driver forfatteren gjøn med vår forståelse av den nære fortid. Var 1982 et år da vi hadde bærbare PCer og SMS? Var Tony Benn noensinne statsminister i Storbritannia?
Allerede første kapittel har preg av en novelle, fint fortalt, fra en tid hvor en kunne drive et småbyapotek med én eller to ansatte. Det gjelder iallfall i den fiktive kystbyen Crosby i delstaten Maine, hvor handlingen utspiller seg i så godt som hele boka.
I to første novellene er det unge mennesker som går gjennom livskriser; bipersonen Olive Kitteridge derimot virker (så langt) som å ha levd et godt, stabilt liv. Er det empati som er Olives sterkeste egenskap i disse to første historiene?
Først i et «Et lite piff» møter vi Olive som protagonisten, slik at vi kommer inn i hennes tankesett. Hennes «practical jokes» er ment å være urovekkende, men om de faktisk påvirker svigerdatterens skråsikkerhet får vi ikke vite noe om. Ellers får vi inntrykk av at hun har vanskelig for å gi slipp på en sønn som alt har nådd en alder på 38.
I en senere historie velger Olive en omvei for å slippe å se sønnens og svigerdatterens nylig fraflyttede hus. Heller tar hun en annen vei for å betrakte legevakten der hun og ektefellen Henry ble tatt som gisler en tid tilbake. Jeg ser disse siste turene som Olives måte å håndtere et traume som ekteparet aldri snakker om. Typisk for denne og andre noveller er at de gjerne omfatter mer enn én historie.
Tap, sorg og forsoning
Så følger to gode, intense historier om tap og sorg. Olive opplever selv at både mann og sønn nå er utenfor rekkevidde. Olive oppsøker to situasjoner - bevisst eller ubevisst - der andre kvinner nylig har opplevd tap i nær familie. Deres sorgreaksjoner viser seg annerledes enn Olive hadde forestilt seg på forhånd.
Et forsøk på å gjenforenes med sønnen i storbyen New York blir en skakende nedtur for Olive. Godt fortalt. Vil hun være i stand til å reparere skaden? I den siste historien ser vi tegn til en ny opptur.
Strout viser seg som en klok menneskekjenner i sine historier om Olive. Hun er en karakter som framstår som den mest komplekse og interessante i novellesyklusen. Samtidig er nok småbylivet i Maine mer gjennomsiktig og homogent med folk som er tettere på hverandre enn i storbyene lenger sør.
Olive Kitteridge inngikk I samlesingen i Lesesirkelen 2024. Der kan du finne andre gode kommentarer til boka.
En favoritt ♡
I Hannover hadde en robotsøppeltømmer gått baklengs ut i gaten foran en førerløs elektrisk buss. Barnesykdommer.
Olive Kitteridge.
Etter en kort utenlandsreise, har jeg omsider gjort meg ferdig med boka. Familiebesøket i storbyen New York var en skakende nedtur for Olive. Vil hun være i stand til å reparere skaden? I den siste historien ser vi tegn til en ny opptur. Det har vært en interessant reise i USAs nordøstligste delstat. En oppsummering av mine inntrykk fra lesingen finner du her.
Jeg var ganske glad i meg selv. Noen måtte jo være det.
Seven stages of life? Is that what Shakespeare said? Why, old age alone had seven stages!
Dette var imponerende. En stor hjelp.
Vinterkonsert.
Ja, du er nok inne på rett vei der. Fram til møtet med ekteparet Granger, har Jane virket svært så fornøyd med ekteskapet sitt. Men enkeltord og kroppsspråk virker som en alarmklokke, og hun kaster seg over mannen sin.
Olive Kitteridge.
Etter «Vinterkonsert» følger to gode, intense historier om tap og sorg. Både mann og sønn er utenfor rekkevidde; den ene på sykehjem og den andre i California. Olive oppsøker to situasjoner - bevisst eller ubevisst - der andre kvinner nylig har opplevd tap i nær familie. Deres sorgreaksjoner viser seg annerledes enn Olive hadde forestilt seg på forhånd.
Vinterkonsert.
Denne novellen skjønte jeg lite av. Hvem møtte Bob Houlton i Miami? Var det Granger-familiens datter Patty eller en annen? Hva satte Jane Houlton på tanken om at noe hadde skjedd bak hennes rygg?
En annen vei.
Olive velger en annen vei for unngå å se sønnens og svigerdatterens fraflyttede hus, men hun tar ofte en omvei for betrakte legevakten der hun og Henry ble tatt som gisler en tid tilbake. Jeg ser disse turene som Olives måte å håndtere et traume som ekteparet aldri snakker om. Typisk for disse novellene er at de gjerne omfatter mer enn én historie.