Mangefasettert beretning om amerikansk agitator på venstresiden.
Tragisk, men strålende og medrivende skrevet. Riktignok skriver Philip Roth om noe så perifert som amerikanske kommunister på 1940- og 1950-tallet, men får gjennom karakterene og deres historier likevel romanen til å virke sentral og vesentlig. Hovedpersonen, skuespilleren og agitatoren Ira Ringold, også kalt Iron Rinn, får fortalt sitt turbulente liv gjennom stemmene til sin bror Murray og forfatterens alter ego, Nathan Zuckerman. Det er et smart grep som gjør det mulig å skape et mangefasettert bilde av karakterene i boka, litt som Carl Frode Tiller gjør i Innsirkling.

Den helt sentrale hendelsen i boka er Iras ekteskap med Hollywood-stjernen Eve Frame. Det motsetningsfylte forholdet eksploderer når den anti-kommunistiske kampanjen på 1950-tallet når sitt høydepunkt. Det er da Eve blir lokket av noen venner av seg til å publisere I Married a Communist som setter en sluttstrek for ekteskapet. Likevel er det psykologiske trekk, og ikke ideologi, som Roth til slutt bruker for å forklare sine karakterer og deres problemer.

Romanen finnes også i norsk utgave: Gift med en kommunist.

Når virkeligheten blir tøff nok, som i Ukraina nå, blir den nasjonale identiteten igjen avgjørende, ser det ut til. Det Matlary synes å etterlyse er sterkere identifikasjon med staten man er innbygger av.

Gleder meg til å komme i gang med Trygve Gulbrandsen straks jeg kommer hjem fra Italia.

Jeg har lest andre bøker av Sarraute, men ikke denne. Likevel tror jeg du er inne på noe når du skriver at det kan dreie seg om en indre dialog. De omfatter gjerne skiftende perspektiver og bevissthetsstrømmer. Unektelig krevende å lese. Tilsvarende bøker er Virginia Woolf: The Waves og Alain Robbe-Grillet: Møtestedet.

Hekseri, djevelskap og trolldom i Ukraina.

De går alle igjen i tre av bokas fire fortellinger. Rammen er lagt til Kiev og Poltava i nordøstlige Ukraina. Vekten på sagn og overtro overskygger nesten karakterenes personligheter. I den lengste, fantastiske fortellingen «Julenatt» får vi likevel et rørende bilde av smeden Vakulas langvarige frieri til iandsbyskjønnheten Oksana.

Som det framgår av forordet til Geir Kjetsaa, har Gogol ønsket å kombinere gode historier med dokumentasjon av Ukrainas landskap og kultur med dets mange folkeslag: ukrainere, kosakker, tsjerkesere, jøder, polakker og tyrkere. Selv om han selv skriver på russisk, gjør han underveis narr av strebere som forlater sitt eget folkespråk til fordel for russisk.

Ved siden av Kjetsaa selv, har Karin E. Saastad, Inger-Ma Gabrielsen og Britt Nordby stått for gjendiktningen. Førsteutgaven kom 1979 og har vært gjenutgitt flere ganger; i 2000 i et samlebind med skuespillet Revisoren.

Ein moderne Huckleberry Finn.

Sjølv om dette er ei dystopisk ungdomsbok med mykje elende, har Hovland fylt teksten med den underfundige humoren sin. Dei opne og skjulte referansane til litterære og popkulturelle fenomen gir nok større meining for vaksne lesarar enn ungdommen som boka siktar mot. Deler av handlinga ligg nær opp til Mark Twains Huck Finn.

Dramatisk og lyrisk om pionérflyging på 1920-tallet
En fantastisk bok❗️Utgangspunktet, postflyging med småfly over Andesfjellene i Sør-Amerika og Sahara-ørkenen i Afrika er for lengst historie. Det var også forfatteren klar over da han skrev denne boka utgitt i 1939. Han ser for seg at flytrafikken raskt ville utvikle seg til noe tryggere og mindre utfordrende.

Likevel er boka forbausende frisk og moderne i sitt syn på tilværelsen. Flere ganger sammenlikner han pionèrflygerne med trauste bønder. De er begge fullstendig avhengige av å tolke omgivelsene riktig for å lykkes. Men det er nok få bønder som har gjennomgått de dramatiske havariene som Saint-Exupéry kan fortelle om seg selv og sine kolleger.

Oversettelsen fra 1952 er modernisert i denne nyutgaven. Jeg synes oversetteren har lykkes i å gjengi forfatterens kraftfulle tekst på godt norsk. Så får en heller bære over med at Saint-Exupéry ikke har noe særlig til overs for vanlige byfolk.

Velskrevet om uforløst kjærlighet før holocaust.

Bakteppet i denne romanen er den stegvise, økte forfølgelsen av italienske jøder under Mussolinis fascistiske diktatur fra 1937. For mange av karakterene ender det med deportasjon og død.

Den røde tråden er likevel en godt fortalt kjærlighetshistorie som ender allerede før krigen bryter ut for fullt. Fortelleren og Micòl Finzi-Contini har kjent hverandre fra barndommen. Trass i nær omgang og felles interesser i litteraturstudier, utvikler det seg likevel ikke til et fast forhold mellom dem. Uansett får vi et høyst levende innsyn i den begavete familien Finzi-Contini og deres tennisspillende omgangskrets på familiens gods i Ferrara.

Bassani synes inspirert både av Marcel Proust — med sin vekt på minner som det sentrale aspektet ved tilværelsen — og Lampedusas Leoparden som Bassani var forlegger for.

En norsk utgave av romanen ble utgitt i 1965 med tittelen Den tapte have. Internasjonalt regnes den som en klassiker, men tydeligvis ikke her til lands. Boka er likevel absolutt verdt å lese.