Bokelskere.no

Pale Fire opplevde jeg som Nabokovs parodi på diktanalyse i sin mest ytterliggående akademiske fasong. Se omtalen min her.

Fra lystgård for overklassen til museum for alle
Denne praktboka har også en leseverdig tekst. Forfatterne fletter sammen historiene om familien, gården og bedriften til en almenn, interessevekkende kulturhistorie fra 1600-tallet til vår tid. Linderud ble bygd som en lystgård til bruk om sommeren, men det øknomiske grunnlaget lå i gårds- og tømmerdriften. Ved urbaniseringen av Groruddalen på 1950-tallet og utover, forsvant dette grunnlaget. Hovedbygningen og hageanlegget ble da overført til en stiftelse som nå inngår i Museene i Akershus. Vel verdt et besøk!

I forordet har en Mathiesen-arving skrevet en kryptisk henvisning til Og bakom synger skogene, Kanskje han viser til de store ballene på storgården Borgland som Gulbrandsen skriver om? Begge gårder har mange stuer i 1. etasje og en stor festsal i 2. etasje.

Etter en svært treg start fant jeg denne boka svært så spennende med en god intrige forankret i Spanias nyere fortid. Mens den konvensjonelle etterforsker er en relativ outsider, viser det seg her at inspector jefe Falcon selv er dypt involvert i kriminalgåtens forhistorie. (Lest 2013).

Niels Chr. Geelmuyden er verdt å lese også for sine portrettstudier av norske kvinner og menn. For eksempel Sataniske portretter og Gud og hvermann.

Gripende og kritisk om Nordsjø-katastrofe.
Boka om Aleksander L. Kielland-ulykken 1980 består av to deler. Første del, «Katastrofe,» gjengir førstehåndsberetninger fra oljearbeidere som overlevde og noen av deres redningsmenn. Det er gripende lesning selv om minnene først ble samlet av Marie Smith-Solbakken flere år etterpå. Fanebust har redigert dem på en nennsom måte som gir et godt bilde av katastrofens omfang.

I andre del, «Korrupsjon,» foretar historikeren Fanebust en kritisk gjennomgang av granskingsarbeidet og oppgjøret som fulgte i kjølvannet av ulykken. Han retter kritikken både mot myndighetene og oljeindustrien som han mener samarbeidet om å begrense konsekvensene av ulykken ved hjelp av hemmelighold og fortielseskultur. Tilgangen til en rekke nye dokumenter, både norske og utenlandske, underbygger konklusjonene han trekker.

Boka er solid, lettlest og velskrevet.

Omtalen bygger på anmeldereksemplar levert av forlaget.

Skarpt søkelys på politiinnsatsen 22. juli 2011
Grundig gjennomgang av politiets håndtering av terroristanslaget 22. juli 2011. Forfatteren tar seg styrker og svakheter ved politiets beredskap før hendelsen. Deretter tar boka for seg hvordan politiet håndterte den massive strømmen av informasjon på hendelsesdagen. Boka preges av å bygge på Renås doktoravhandling på engelsk. Det betyr at det teoretiske rammeverket nevnt i tittelen virker massivt, til tider overveldende. Dette oppveies av en grei oppsummering av konklusjonene i siste kapittel. Boka egner seg derfor best til undervisningsformål, men det er prisverdig at Renå har skrevet denne norske utgaven, som setter nytt lys på mye av det som hendte i de mest kritiske øyeblikkene.

Omtalen bygger på anmeldereksemplar levert av forlaget.

En hyllest til bylivet, neppe.
Takk til Hanne for treffende kommentar og gode spørsmål.

Omtalen min om Og bakom synger skogene er med vilje ganske spisset. De fleste leserne har merket seg Gulbrandsens fine skildringer av naturen og arbeidslivet i skogsbygda. Den framheves på bekostning av både bredbygda og byen. Dermed er det lett å lese boka som en hyllest til den mest tradisjonsrike delen av landsbygda.

Bylivet
Om byen har Gulbrandsen lite positivt å si utenom en fin beskrivelse av kjøpmannsgården til Holder-familien. Den svarer til tilsvarende beskrivelser (og tegninger) i Odd Brochmanns verk Bygget i Norge fra 1979. Selv om offisersfamiliene har høy sosial status lever de på kanten av stupet økonomisk. Typisk er at enker og ugifte døtre lett havner i fattigdom. Men offisersfamiliene lærer seg sosiale ferdigheter som gjør dem så velkomne på Bjørndal. Når gamle-Dag endelig åpner seg, skjer det i en nattlig samtale med kaptein Klinge. Bykvinnene klarer i det hele tatt å få til fornyelse på Bjørndal samtidig som de viderefører tradisjonene. Therese tar seg god tid til å skrive ned - og dermed systematisere - skikkene på gården. Byjenta viser seg som den mest dugelige av karakterene i boka.

Pengene rår
Selv om Gulbrandsen er svært opptatt av pengenes betydning, unngår han i motsetning til f.eks. Balzac og Trollope å nevne konkrete beløp. Men mot slutten av boka er han inne på at skogsbygda synes sterkere rustet mot økonomiske svingninger enn byen og bredbygda. Riktignok skyldes det delvis fornuftige disposisjoner som gammel-Dag har gjort for å sikre blant annet en kornreserve på gården. Men det kan også skyldes at Bjørndal har flere økonomiske bein å stå på enn gårder som Borgland i bredbygda. Den siste er muligens for avhengig av ensidig korndyrking. Men det blir spekulasjon fra min side.

Hardt arbeid, harde ansikter?
Får vi egentlig noen gode forklaringer på hardheten hos Bjørnstad-folket? Det er vel ikke noe som tyder på at de har tyngre arbeid enn på bredbygda. Den franske historikeren Braudel skriver at introduksjonen av omfattende korndyrking i Italia på 1600-tallet førte til mer slit og fattigdom blant bøndene. Man skulle tro at det ville føre til en viss hardhet hos folk. Men det blir enda en spekulasjon fra min side.

Det er med andre ord flere måter å lese Gulbrandsen på.

Trauste menn i bygda allierer seg med livsglade kvinner fra byen
Noen hevder at romanen er en hyllest til villmarkslivet og naturalhusholdet. Slik ser ikke jeg det. Tvertom, rikdommen på utmarksgården Bjørndal bygger på datidens pengehushold, som salg av tømmer og eierens inntekter fra finansielle investeringer. Disse verdiene er på sin side arv fra en kjøpmannsfamilie i byen. Også på andre måter er Bjørndal avhengig av kontakt med byen og byfolk.

Om mennene, men også om noen av kvinnene, i denne skogsbygda blir vi stadig minnet om at ansiktene deres er harde, kalde og mørke og uttrykker ensomhet. Men ugifte bykvinner uten selvstendig økonomi, blir likevel tiltrukket av disse innesluttede mennene.

Mens mannfolkene er innelåst i sin trausthet og konservatisme, er det byjenta Therese som får sving på gårdsdriften etter giftermålet med den eldre Dag Bjørndal. En rekke andre byjenter bidrar også til gjøre gårdslivet trivelig. Bjørndal er dessuten så lønnsom at sønnen Dag kan spille bort tiden sin på jakt i skogen. Han utvikler store problemer med å lære seg sosiale ferdigheter, ikke minst i forhold til kvinner.

Språk og skrivestil
Gulbrandsens kronglete skrivestil har jeg etterhvert vendt meg til. Det er ellers påfallende hvordan han endrer den, når handlingen blir spesielt spennende, som under kappkjøringen til kirken en første juledag. Da er det plutselig full flyt over setningene!

Det er ellers morsomt hvor presis Gulbrandsen kan være i detaljene. De mange offiserene har fått tysk-danske navn som Kruse, von Gall, Klinge, Barre og von Margas. Bøndene har helst navn etter gårdene sine.

Inngikk som felleslesning i Lesesirkel 2021.

Trygve Gulbrandsen bruker en rekke sjeldne norske ord i «Og bakom synger skogene.» Ikke alle finnes i ordbøkene, men det kan det gjøres noe med. I dag fikk jeg dette svaret fra NOAB:

Den 7. jun. 2022 kl. 09.45 skrev Hanne Lauvstad:

Takk for forslaget! En artikkel for ordet «vekstringsjente» vil bli publisert 21. juni. Du finner for øvrig første ledd, «vekstring» i NAOB (se betydning 2): https://naob.no/ordbok/vekstring

Vennlig hilsen

Hanne Lauvstad
dr.art.
hovedredaktør for Det Norske Akademis ordbok
naob.no

Omsider har jeg kommet meg gjennom Og bakom synger skogene.
Noen hevder at romanen er en hyllest til villmarkslivet og naturalhusholdet. Slik ser ikke jeg det. Tvertom, rikdommen på utmarksgården Bjørndal bygger på datidens pengehushold, som salg av tømmer og eierens inntekter fra finansielle investeringer. Disse verdiene er på sin side arv fra en kjøpmannsfamilie i byen. Også på andre måter er Bjørndal avhengig av kontakt med byen og byfolk.

Om mennene, men også om noen av kvinnene, i denne skogsbygda blir vi stadig minnet om at ansiktene deres er harde, kalde, mørke og gir uttrykk for ensomhet. Men bykvinner uten selvstendig økonomi, blir likevel tiltrukket av disse innesluttede mennene.

Mens mannfolkene er innelåst i sin trausthet og konservatisme, er det byjenta Therese som får sving på gårdsdriften etter giftermålet med den eldre Dag Bjørndal. En rekke andre byjenter bidrar også til gjøre gårdslivet trivelig. Bjørndal er dessuten så lønnsom at sønnen Dag kan spille bort tiden sin på jakt i skogen. Han utvikler store problemer med å lære seg sosiale ferdigheter, ikke minst i forhold til kvinner.

Gulbrandsens kronglete skrivestil har jeg etterhvert vendt meg til. Det er ellers påfallende hvordan han endrer den, når handlingen blir spesielt spennende, som under kappkjøringen til kirken en første juledag. Da er det plutselig full flyt over setningene!

Det er ellers morsomt hvor presis Gulbrandsen kan være i detaljene. De mange offiserene har fått tysk-danske navn som Kruse, von Gall, Klinge, Barre og von Margas. Bøndene har helst navn etter gårdene sine.

Artig at du så referansene til Hardyguttene. De gikk meg hus forbi. Derimot la jeg merke til at hovedpersonene besøkte Alices restaurant. Det er en klar henvisning til en dramatisk ballade med samme tittel av Arlo Guthrie.

Lesesirkelen
har fått meg til å lese gode bøker utenom dem jeg vanligvis ville ha lest. Bare det er et vesentlig pluss. De beste opplevelsene har vært med bøker som vekker diskusjon i gruppen, for eksempel «Doktor Glas». Jeg foreslo ikke noen bok i siste runde, fordi jeg alt hadde fått gjennomslag i to tidligere omganger. Det er viktig at alle får en sjanse for å nå fram med sine forslag.

Jeg ser gjerne at gruppen fortsetter. 👍

Administrator bør ta initiativ til å modernisere sidene noe. Blant annen kunne det være greit å få melding på e-post om noen har kommentert egne innlegg.

På grunn av reiser henger jeg etter i lesingen. Etter å ha lest en fjerdedel av boka, blir jeg slått av skrivemåten. Ordforrådet virker djervt, rikt og på sitt vis moderne, som bruken av «avind» for misunnelse. Selv om setningene er korte og konsise, synes derimot ordstillingen - som andre alt har merket seg - merkelig oppkonstruert. Men vi vender vel oss til det.

Nyttig innsikt om farger.

Albers bok fra 1963 er trykt opp flere ganger. Min utgave fra 2013 har mange gode illustrasjoner - med høy trykkvalitet. Bildene viser først og fremst hvordan samspillet mellom farger avhenger av sammenstilling og belysning. Her er det mye innsikt å hente, men også avsnitt som virker ugjennomtrengelige - iallfall ved første gjennomlesning. Bokas styrke ligger i at den trekker veksel på fysikk, psykologi og kunst i like stort monn.

Mer overraskende var det å finne at boka først og fremst er en manual for lærere som vil undervise om farger. Det er derfor lagt opp til en rekke øvelser beregnet på klasseromsundervisning, men også fargeeksperimenter en kan gjennomføre selv. Som Albers skriver innebærer den beste testen på en kokebok at du prøver ut oppskriftene på egen hånd. For å prøve ut Albers teorier trengs store mengder farget papir, en del farget plastfolie og litt høstløv. Lykke til!