Bokelskere.no

En serie gode portrettintervjuer fra dette tidsrommet finnes i samlingene til Niels Chr. Geelmuyden, blant annet Sataniske portretter(1990) og Gud og hvermann(2001). I likhet med Larsen skriver han vittig og presist om personer som har satt spor etter seg i norsk offentlighet.

Dette var ille. Krigen er grusom, men både israelerne og palestinerne vil overleve også denne gangen.

Velskrevet om hvordan vi unngikk et viktig oppgjør etter Utøya 2011.
Snorre Valen skriver godt om hvordan overlevende fra AUFs sommerleir ble stoppet i forsøk på å ta opp de politiske sidene av attentatet. Historien har jo siden vist at ekstreme politiske holdninger og konspirasjonsteorier fortsatt finnes blant enkeltpersoner, grupper og publikasjoner. De som hevder slike ideer tar ifølge Valen raskt på seg offerrollen når meningene deres blir utfordret eller tilbakevist. En tankevekkende og sørgelig aktuell polemikk.

Reisen til nattens ende.
Ja, det er tydelig at hovedpersonen ikke deler datidens fedrelandsretorikk. Han forstår derfor heller ikke begeistringen som amerikaneren Lola uttrykker for Frankrike og de alliertes sak i (den første verdens) krigen.

Vidd og polemikk samt litt vitenskap og filosofi.
Ehrenreich spenner vidt i denne boka. I de innledende kapitlene tar hun nådeløst for seg skjevheter i det amerikanske helsetilbudet. Trass i sykehusenes og andre aktørers store ressursbruk, opplever store befolkningsgrupper svekket helse og lavere forventet levealder.

Deretter er det selvhjelpsguruene som får gjennomgå for sine ideer om at «mindfulness», riktig kosthold, mosjon og positive innstillinger skal forlenge livet ditt. Stort sett mangler disse forfatterne bevis for at oppskriftene deres virker. Med sitt klasseperspektiv leverer hun paradoksalt nok argumenter for arbeidsfolks rett til å rett til å ta seg en røyk. Selv går hun som andre i middelklassen på treningsstudio.

Satiren i første del avløses av en serie kapitler om kroppens biologi. Hva kan det komme av at immunforsvaret også omfatter egenskaper som virker nedbrytende? Her får vi et sammendrag av den faglige utviklingen på et vitenskapelig område som Ehrenreich åpenbart kjenner godt. Overraskende siterer hun også en klassiker: Mikrobejegerne av Paul de Kruif (1926) som jeg husker fra høytlesning i naturfagtimene på min danske skole på 1950-tallet.

Boka avsluttes med noen filosofiske kapitler om forholdet vårt til døden. Dette var såvidt jeg vet hennes siste bok. En fin avslutning på et vitalt og radikalt forfatterskap.

Etter 25 sider har jeg fått sans for Célines skrivestil. Klarer han å holde den gjennom hele romanen?

Reisen til nattens ende.
Har såvidt begynt på boka og ser allerede nå at jeg trenger tida til over jul til å få lest den ferdig. Jeg er glad for at det ikke blir valg av ny bok før i januar.

Allsidig roman fra de harde tredveåra i USA.

Tidspunktet er 1932. Fire barn rømmer i kano fra en internatskole i Minnesota. Før vi følger deres elveferd, har vi fått en grundig innføring i hvilket helvete denne skolen er for indianerbarna (og noen få hvite) som lever der. Jeg fant tidlig ut at Krueger må ha lært atskillig av Dickens (Nicholas Nickleby), Mark Twain (Huckleberry Finn) og Homer (Odysseen). Hovedpersonen heter da også Odie, for Odysevs. Dette blir det da heller ikke lagt skjul på i forfatterens etterord. Sannelig er det òg enkelte øyeblikk av magisk realisme.

Romanen gir et velskrevet, realistisk bilde av depresjonens verste år samtidig som vi følger barna på deres eventyrlige flukt sørover i retning av St. Louis. Som Huck Finn treffer de på et rikt persongalleri av småbrukere, indianere, predikanter og fattigfolk som dem selv. Spennende vendepunkter driver handlingen framover til en overraskende slutt. Om ikke alt virker like troverdig, er det iallfall godt fortalt.

This Tender Land er høstens bok (2023) i min amerikanske bokklubb.

Varsling som risikosport.

När man måste säga ifrån handler om dem som bruker retten til å varsle, hva som skjer med sakene de tar opp og ikke minst hvordan det går med varslerne selv. Boka bygger på et forskningsarbeid utført av akademikere knyttet til sosionomutdanningene ved Gøteborgs universitet og Malmø høgskole.

Hedin, Månsson og Tikkanen tar utgangspunkt i at omsorgsinstitusjoner gjerne støtter opp om en taushetskultur som bidrar til at ansatte nødig går ut offentlig med kritikk om forholdene. De som likevel velger å gjøre det, kan derfor være personer som føler et moralsk ansvar for virksomheten og brukernes velferd. Dette stemmer godt overens med den journalistiske tilnærmingen til varslerberetninger, men forfatterne oppgir at varsling dessuten er knyttet til yrkesroller som internrevisorer, verneombud og faglige tillitsvalgte. Som forskere ser de dessuten varsling i sammenheng med andre arbeidsplassproblemer som sykefravær, mobbing, konflikter og begrensninger i ytringsfriheten.

Organisasjonsendringer gir opphav til varsling
Boka tar ikke for seg de enkelte sakene i detalj, men forfatterne hevder at de fleste av dem har sammenheng med reformer og omorganiseringer i velferdssystemet som følge av den alvorlige økonomiske krisen Sverige gjennomgikk på 1980- og 1990-tallet. Enkelte varslere kritiserte økonomiske nedskjæringer som gikk ut over brukerne.

Den svenske undersøkelsen bryter med bildet av den ensomme varsler. Som oftest kommer varslet fra en hel gruppe eller enkeltpersoner som har støtte fra medlemmer i sin egen arbeidsgruppe. Dessverre hjelper denne solidariteten lite mot sanksjoner fra ledere som føler seg truffet av kritikken eller som mener at saken skader virksomheten.

Kvinnelige varslere er de mest utsatte
Kvinner risikerer hyppigere og sterkere sanksjoner enn menn, ikke minst i saker som gjelder kjønnsdiskriminerende og patriarkalske ledelsesformer.

Selv om varslerne møter sterkere motreaksjoner enn de hadde forberedt seg på, mener alle som ble intervjuet at de handlet riktig. I valget mellom taus luthersk lojalitet og Voltaire-inspirert ytringsfrihet, har de valgt ytringen.

(Utdrag av bokmelding i tidsskriftet Fontene forskning 10.06.2009).

Hundre års latvisk historie.

Fem latviske historikere gir en framstilling på over 500 sider av Latvias skjebne politisk, økonomisk og kulturelt i de hundre årene som strekker seg fra tsartiden før 1917 til uavhengighetsperioden etter 1991. Fra før foreligger utgaver på latvisk og russisk.

Det er verdt å merke seg at det dreier seg om en beretning om Latvia og ikke om latvierne alene. Dermed gir boka også en solid innføring i de andre folkegruppenes dels atskilte og dels sammenvevde bidrag til landets turbulente historie: tyskere, russere og jøder. Forfatterne tar særlig for seg tysk-balterne som preget mye av dagens Latvia i over sju hundre år til de ble «kalt hjem» av Adolf Hitler i 1939.

En slagmark for andres kriger
Sett med norske øyne er Latvias historie preget av en serie tragedier. For ofte har landet vært slagmark for andres kriger. En av de mest tapsbringende var 1. verdenskrig, som på den annen side åpnet for Latvias første selvstendighetsperiode. I den kaotiske perioden som fulgte sammenbruddet på østfronten i 1917-18, grep latviske nasjonalister anledningen til å etablere den første republikken. Boka gir en grundig framstilling av borgerkrigstiden som fulgte, men vel så viktig om grunnlovsarbeidet, som tydeliggjorde de politiske skillelinjene i det selvstendige Latvia fram til statskuppet i 1934. Krlis Ulmanis etablerte da sitt autoritære styresett som varte til Sovjetunionens innmarsj i 1940.

Vi får en solid analyse av dannelsen av det demokratiske Latvia 1922-34, men også om forholdene som gjorde det mulig å styrte demokratiet. Forfatterne antyder at Ulmanis-regimet bidro til å svekke den mentale beredskapen mot de politiske alternativene som Sovjetunionen og Hitler-Tyskland sto for. I likhet med krigen 1914-18 ble 2. verdenskrig tragisk for Latvia, men denne gangen uten mulighet til å gjenvinne selvstendigheten. I perioden etter 1945 tar historikerne særlig for seg de mislykte forsøkene på å føre en mer latvisk-nasjonal linje innen kommunistregimet. Resultatet var et russisk-dominert partiapparat som fulgte Moskva i ett og alt.

Omstridte hendelser
En styrke ved verket er at det går spesielt grundig inn på de mest omstridte punktene i Latvias historie: Selvstendighetskampen 1918-22, Ulmanis’ diktatur 1934-40, latviernes holdninger til sovjetiske og tyske okkupanter 1940-45, nazistenes drap på jødene, kollektiviseringen og deportasjonene i 1949.

Framstillingen av den politiske historien er så dramatisk og spenningsfylt at behandlingen av den økonomiske og kulturelle utviklingen virker nøktern i sammenligning. Den gir likevel nødvendig bakgrunn for å forstå hvordan Latvia overlevde som nasjon og var i stand til å gjenvinne selvstendigheten etter femti års fremmedvelde.

(Tidligere publisert i Latviabulletinen 2006).

Lesesirkel 2021.
Fra omtalene kan vi vente oss en forhåpentlig engasjerende utfordring ved lesningen av Reisen til nattens ende av Louis-Ferdinand Céline. På vaskeseddelen fra den første norske utgaven 1967 heter det: «I dag er det en klassiker. Men en klassiker som selv nå på mange vil virke som et slags våkent mareritt, med dens sterke blanding av fantasikraft og hensynsløs ærlighet.» Axel Amlie har fått ros for den norske oversettelsen. God lesning!

Livlig og informativt om våre nye naboer.
Purs skriver for menigmann som er nysgjerrig nok til å lese mer om de tre landenes historie enn det man finner i en turistbrosjyre. Forfatteren er dessuten ikke redd for å reise spørsmål ved hva leseren må anta å være «vedtatte sannheter». Alt i tittelen antyder han at Baltikum er en fasade som i virkeligheten skjuler tre høyst ulike samfunn. I teksten bruker han derfor gjennomgående alle de tre landsnavnene, Estland, Latvia og Litauen, selv når han omtaler dem under ett.

Purs gir likevel en samlet framstilling som på en effektiv måter belyser både sammenfallende og ulike trekk ved den politiske, økonomiske og kulturelle utviklingen siden historiens begynnelse (Ikke bare fra 1945 som undertittelen oppgir). Et hovedtema er rimelig nok framveksten av nasjonale strømninger på 1800-tallet som kulminerte med kortvarig selvstendighet for hvert av de tre landene etter første verdenskrig. Men selv i okkupasjonsårene 1940-1991 var det til tider et begrenset lokalt handlingsrom.

I et eget kapittel drøfter han betydningen av nasjonal identitet utover språk for staten og den enkelte, det vil si på områder som musikk, kunst, litteratur. Egentlig ikke, synes å være den kontroversielle konklusjonen. Viktige kulturbærere historisk sett har dessuten vært polakker, hviterussere, jøder og tyskere. Purs anklager dessuten sitt eget hjemland, Latvia, for å utestenge russere fra full samfunnspolitisk deltakelse. På den annen side er han helt enig i beslutningen de tre landenes tok om å bryte den økonomiske avhengigheten av Russland etter 1991, selv om mange vestlige økonomer mente det motsatte.