Bokelskere.no

Jeg tør ikke si om boka er bra i seg selv. Det var den første "how-to-book" jeg leste for mange år siden, den første "tenk positivt".

Nå når vi overflømmes av disse bøkene og har mengder å velge fra, kan det hende denne ikke står fram som noe særskilt, og vi er vel litt lei av dem. Vi synes de sier det samme og mange overdriver litt eller temmelig mye. Men for meg gjorde den en forskjell der og da. Om en bok gir en noe nytt handler jo om ståstedet.

Da har det mindre betydning om vi kunne finne denne boka i sjokkselgere ved kassen i supermarkeder utover åttitallet.

Men da hadde jeg alt lest den.

Dette er den første selvhjelpsboka (mi), og det er vel som den første forelskelsen: Jeg ville kanskje ikke valgt den nå, men den står likevel for meg med en særskilt glans.

Denne boka klarte jeg ikke legge fra meg før den var lest ut. Nå ja, jeg la den vel fra meg, men jeg leste den gjennom og helt ut. Her er enkle og utvetydige svar på små og store og til dels konfliktgenererende spørsmål i dagliglivet - for de av oss som bor i borettslag:

Hva gjør vi med den katta til naboen? Og kan Andersen bare ta inn en hybelboer uten å spørre styret ( ja). Og så har vi litt mindre å lure på.

Tenk om alle livets områder hadde en tilsvarende, liten, rød bok, dere!

(For bokelskere uten ironisk sans: det er litt ironi her, men også i ironi kan det ligge mye alvor. )

Denne ligger i lomma på ryggsekken min, fordi den er så tynn. Så har jeg alltid en bok om jeg har glemt de andre. Og det er eneste grunnen til at jeg leser den langsomt.

Noveller er fint når en bare vil ha den lille historien man gjør seg ferdig med og ikke trenger huske detaljer fra lenge etter.

Norah, kanskje det er deg jeg har å takk for en del av dem jeg har funnet som det ser ut som noen har lagt inn selv? Jeg skal i hvert fall ta min del av "dugnaden" og legge inn noen av dem jeg ikke finner rett utgave på.

Nå har jeg nettopp satt tre bøker etter hverandre tilbake i bokhylla uten foreløpig å legge dem inn, fordi de er for gamle. Det tar tid å legge inn bøkene selv, og alt nå når jeg har kommet til 40, er to lagt inn ved at jeg har skrevet dem inn og to "jukse-lagt til" i en nyere utgave enn den jeg har i hylla. Hvis ingen har et godt motargument, vil jeg bare legge inn de bøkene selv som ikke er søkbare i noen som helst utgave.

Jeg kaster ikke alltid ei bok selv om den neppe blir lest igjen. Bøker er en del av ens personlige historie. De blir en påminning om den en en gang var og kan også være med på å stadfeste når i livet man gjennomgikk ulike former for utvikling.

"Myten om mannen" av Eske Holm, som jeg kjøpte på 70-tallet i solidaritet med menns kjønnskamp- trodde jeg. Den ble vel mest lest av kvinner. Jeg sparer ikke alltid bare på de gode bøkene og de jeg står for i dag. Men de likgyldige bøkene, de kan jeg komme til å kaste.

Jeg skriver alltid datoen jeg kjøpte ei nok, og om jeg ikke har lest den straks, hender det jeg har skrevet datoen for når jeg leste den også. Og hvor den ble kjøpt. De seinere årene har jeg av og til skrevet et par avsnitt med blyant på tittelbladet om hva jeg drev med da jeg begynte å lese boka.

Jeg har en kasse med kriminalromaner i kjelleren, det begynte jeg med etter at jeg kjøpte en Agatha Christie for annen gang fordi de er så enkle å slappe av til. Og det er vel der Eske Holm har havnet også.

Det å legge inn bøker her, har bevisstgjort meg. Av og til kommer jeg over en bok jeg ikke har lyst til å legge inn. Da bør jeg kanskje ringe Konnerud musikkorps loppemarked? Hvis den altså ikke kan fungere som en vennlig overbærende påminning om at man har "gått fram i alder og visdom"?

Og der er vi enige, det likte jeg også ved boka.

Mitt eksemplar er fra 1966, og den oversettelsen av Lucy Hammerstrøm heter "Underet i de tomme hender". Men det er den samme boka, originalens tittel stemmer. De fant vel ut at tittelen nærmere originalen hadde mer salgbar klang, da. Som ganske ung husker jeg temaet "den mistrodde som ingen forstod" var fascinerende. Og så hadde jeg en kjæreste som også var like begeistret for boka. Hm... skjønner jeg målese den om igjen. Eller kanskje den er så melankolsk at den bør reservers ungdommen?

Boka om Betzy Kjelsberg er lettlest og forteller både kvinnehistorie og Drammenshistorie.

Da jeg flyttet til Drammen i november 2007, ville jeg prøve å lære så mye som mulig om min nye hjemby. Denne boka var meg til stor hjelp når det gjelder å få vite noe om Drammens historie. Plutselig leser jeg et gatenavn og husker: Han stod det om i boka. Eller jeg lurer på hvor enge det har vært bebyggelse i et område, eller hvorfor et sted kalles slik og slik. Og jeg blir ivrig og luer på enda mer... Det var faktisk vanskelig å legge boka fra seg. Det er mange bilder i boka, og flere kart. Bare et stort FY: Kjente personer er nevnt, og så har han greid å glemme Betzy Kjelsberg, byens store datter.

Jeg ble litt skuffet, selv om jeg likte boka. Jeg forventet å lese en roman, og som roman innfridde den ikke. Den virket på meg mest som en historie hvis eneste funksjon var å binde sammen filosofiske betraktninger. Det kan jo være interessant i seg selv, men da blir jeg frustrert når noen prøver å fortelle en historie og jeg ikke synes det fungerer. Da vi langt ut i boka får vite hvorfor portnerkona har valgt å holde sine kunnskaper og evner hemmelige (det som skjedde med søsteren), ble historien mer sannsynlig, men når dette ble fortalt så sent, virket hennes hemmelighold usannsynlig og forstyrret min leseropplevelse. Så likte jeg boka likevel, på grunn av de filosofiske betraktningene, jeg er bare usikker på om jeg likte den som roman. Jeg liker at en historie fortelles ut fra flere perspektiver,men det krever uansett at man kan tro på peronene som beskrives.

Det var litt forvirrende innledningsvis med alle disse personene, for i begynnelsen trodde jeg jo at de skulle møtes alle og bli en og samme fortelling, men etter at jeg bestemt meg for å tolke det som om det handlet om en og samme jenta i flere versjoner, og om hvordan livet kan snu seg så ulikt likte jeg den godt. Jeg tror jeg vil lese den om igjen en gang, og da vil nok leseopplevelsen bli veldig annerledes, mer enn vanlig når en leser ei bok om igjen.