Bokelskere.no

Ingen gikk lenger i land her og heller ingen kom over fjellet. Bare stillheten ble.

Kom kanskje ikke desserten etter fiskegratengen? Fikk jeg ikke lørdagsgodt først når uken var over og måtte jeg ikke ta karbad og vaske håret før jeg fikk se detektimen? Kom ikke helligdag og ferie etter eksamen og arbeid? Åjoda, slik var det, slik var tilværelsens lover. Eneste unntaket var døden, da fikk man nemlig premien først, nemlig livet, og etterpå tapte man så det suste, hvis man ikke trodde man kom til himmelen, men det kunne man jo uansett ikke vite noe særlig sikkert om, derfor var døden unntaket som bekreftet alle regler.

Han tenkte: tausheten er den feilfrie tale.

De andre guttene satt på altanen og vinket da de fikk øye på meg. De så ut akkurat som i fjor. Vi var guttene som ikke ble eldre. Vi vokste heller baklengs, vi ble yngre og yngre, helt til vi bare forsvant.

bakerst i den ene kladdeboken lagde jeg en liste over alle vennene mine. Øverst skrev jeg Robert. Jeg ble sittende en stund, stirret på kulepennen, og kom ikke lenger.

-Hvis noen fra Mars vil snakke med jorden, hvorfor har de valgt akkurat Det Spørs og Rolf Kirkvaag? spurte Edgar. Faren så på sønnen. -Fordi de har flest lyttere, sa han.

har jeg noen gang smakt ekte meksikansk mat / faen jeg føler meg `ført bak lyset´/ kan jeg bestille ekte meksikansk mat på nettet

diktet mitt våkner og føler seg oppsagt selv om det aldri har hatt jobb,/ det ville vært absurd

når jeg legger meg om kvelden føles det som jeg skal overnatte på ikea furuset

We´re awaking to the irony of seeking out shampoo that´s not tested on animals while at the same time (and many times a day) buying meat that´s produced in profoundly cruel systems.

It´s much easier to be cruel than one might think

"[...]du må føle hva som er riktig, og det som er riktig i kunsten, er trist iblant."

Kjør for faen, han får et nytt, roper han og jeg slipper taket og forsvinner inn i kinosalen og jeg forsvinner inn i lerretet, inn i filmen, og jeg befinner meg et eller annet sted i Europa, kanskje Verdun, jeg ligger i en skyttergrav sammen med en haug tyske soldater, og vi ser på hverandre, de roper noe til meg, men jeg kan ikke høre dem, lydene av granater som slår ned og kaster jord og kroppsdeler over meg, er for høy, dessuten ligger det en infernalsk støy av noe som ikke kan være annet enn heroisk filmmusikk over hele landskapet.

Jeg må huske å kjøpe deodoranter uten parfyme, sjampo uten såpe, sukkertøy uten sukker. Mat uten smak. Jeg trenger syntetiske planter som ikke dør av forvirringen av kulde fra trekken i vinduskarmen og varmen fra panelovnen under den, planter som fremdeles er såpass pene og autentiske at naboene vil tro jeg holder dem under konstant oppsyn. Jeg må lage pannekakerøre.

Det finnes ingen sannheter, bare synsvinkler.

[..]hun må da for pokker til slutt ta litt mer del i samtalen. De har det så travelt med å vite i hvilken bås de skal plassere henne.

[..]hennes kjæreste elsker forlovede kjærlighetspartner, kort sagt, ham hun går med på å la seg beføle av.

Hun velger et ark gavepapir med fargeglade linjer på grå bakgrunn. Arket er glatt og blankt. Ekspeditøren ruller det sammen og setter en strikk rundt. Da hun går ut, nøler hun litt med hvordan hun skal holde det. Hun forestiller seg at det dreier seg om et sverd eller en stokk eller en tryllestav. Til slutt tar hun det under armen. For det er naturligvis en baguette hun bærer med seg.

Eg er glad i deg, sa han og blei til ein biperson i ei pocketbok. Du betyr alt for meg, sa han og spelte i ein såpeserie. Ikkje grin, sa han og var hovudpersonen i sitt eige melodrama.

Eg er for full. Eg er heilt tom. [..] alt er fylt med kjærleik. Alt er så fullt av kjærleik at eg er redd for å gå under.