En av de bedre i Foyn-serien. Fint bygget opp med parallell historie fra de som utfører og Foyn som "etterforsker"
Eg fann boka på boksal, sånn heilt tilfeldig, og det er sjeldan ei bok rører meg slik som denne.
For usannsynlig og dumt
Kroppen er eit skal; sjela, bevisstheita, personlegdomen flytta rett ut og inn i oss som var rundt og nær han. Kvar gong me tenkjer og snakkar om Ivar, lever han vidare i oss.
: et lite hus som ville ha vært ganske pent pent om det ikke hadde vært for at det er helt skjevt, noe som får det til å se ut som om det prøver å stikke av, murstein for murstein.
Bare tøys og tull. Ligg unna
Forferdelig kjedelig. Og veldig irriterende at oversetter ikke vet at navn skal skrives med stor forbokstav. Og at en som heter Alice Hansson ikke skal skrives som alicehansson. Styr unna denne boka. Bra den var gratis som e-bok
Litt kjedelig, men også litt interessant
Snøen faller fra den mørke himmelen og legger seg som frossen englegråt på skuldrene og hodet hennes.
Alltid fint å lese bøker av Kristina Ohlsson. Jeg leste den på svensk (kjøpes på Bokon.se for under halve prisen på norsk). Fint å lese svensk forfatter på svensk. Hun er veldig flink til å bygge opp spenningen og til å involvere ulike karakterer gradvis. Sidehistorien med Sven var imidlertid altfor søkt og overflødig. Artig at én av karakterene er homofil også. Dette er bok 2 i "Strindberg"-serien. Gleder meg til neste bok
I foajeen ventet en yngre mann. En gammelhipster i trettiårene, tenkte Maria. Over støvlene hans svevde et par jeans med de største oppbrettene hun hadde sett, og dertil kom skjorte, svarte bukseseler og et rødt tørkle i halsen. På nesa bar mannen et par hornbriller med så tjukke glass at øynene fikk et overdimensjonert utseende. Maria syntes han liknet en karikatur av en chihuahua.
Et par sølvfargede briller omfavner de blå øynene.
Spennende og bra. Men som vanlig noe overdrevet
Luftfuktigheten fikk det til å kjennes som om selve luften svettet.
Oi, dette var ei bok eg ikkje gløymer med det første. Om kvinna Blythe som tviler på sine evner som mor, og som endar opp med å tvile på barnet sitt. Kapitla om Blythe er skrivne i første person, og innimellom går ein tilbake til hovudpersonen si mor og mormor, desse kapitla er skrivne i tredje person. Tema er bl.a kjærleik, eller mangel på kjærleik, mellom foreldre og barn, mellom foreldre, og mellom sysken. Det står at romanen er ein krimroman, men eg tenkjer at boka er så mykje meir enn det, her har me ei bok med ein tematikk som eg ikkje har sett i krimromanar tidlegare, nemleg morfølelse og det å få eit barn som du mistenkjer er ondt. Les og døm sjølv.
Tøysehistorie
Han skriver bra, men altfor usannsynlig på slutten. Det trekker helhetsinntrykket ned
Zeph legger potene på knærne hans, legger hodet på skakke, et helt barnehjems bedende blikk i øynene.
Frå det store vindauget inst i rommet var det fri sikt over til Botanisk hage, der alskens tre var i gang med å røyte bladverka sine.