Winter is dead

She wore her yellow sun-bonnet,
She wore her greenest gown;
She turned to the south wind
And curtsied up and down.
She turned to the sunlight
And shook her yellow head,
And whispered to her neighbour:
Winter is dead.

A. A. Milne

Den gode historien!

Jeg har tidligere aldri lest noe av Joyce Carol Oates (f. 1938), men har etter hvert registrert at flere og flere av hennes bøker nå foreligger på norsk. Det er Pax forlag som står bak utgivelser som "Graverens datter", "Niagara", "Svart jente/hvit pike" og "Blond". Og flere kan det åpenbart bli, for på Wikipedia teller jeg 37 romaner og nesten like mange novellesamlinger. Og da har jeg ikke en gang tatt med romanene hun har skrevet under pseudonymene Rosamond Smith og Lauren Kelly, for ikke å snakke om alle kortromanene, dramaene, essayene, ungdoms- og barnebøkene, poesien ... Oates regnes blant de ledende amerikanske forfatterne og hun har dessuten vært nevnt i forbindelse med Nobels litteraturpris, kan jeg lese på Wikipedia.

Bare tykkelsen på romanen "Graverens datter" har lenge vært nok til at jeg har stått over, inntil en av boksirklene mine valgte ut nettopp denne boka for samlesning. Dermed var det ingen vei utenom. At det skulle bli et så lykkelig valg, var jeg av diverse årsaker ikke forberedt på. Endelig en forfatter som skriver den gode og fengende historien - en historie som har drevet meg som leser gjennom denne godt over 600 sider lange romanen nærmest på rekordtid. De siste 400 sidene leste jeg faktisk i løpet av et døgn!

Innledningsvis i boka introduseres vi for Rebecca Tignor, en ung og nygift kvinne som jobber som fabrikkarbeider i småbyen Chautauqua Falls i delstaten New York. På tross av at mannen hennes Nigel har lovet henne at hun skulle slippe å arbeide bare de ble gift, er hun nødt til det for i det hele tatt å ha penger til livets opphold. Nigel er knapt hjemme, ute i "forretninger" som han alltid er, uten at Rebecca vet når han kan finne på å dukke opp. Paret har en sønn, Nigel jr., som Rebecca har sett seg nødt til å plassere hos en kvinne mens hun er på jobb.

På fabrikken må hun og de andre jentene finne seg i tidvis nokså dårlig behandling fra arbeidslederne, som sikler etter ungjentene. Parallellene til Vicor Hugos "Les Miserables" og scenen med Fantine på fabrikken, kunne knapt vært tydeligere, selv om det er sånn ca. 100 år som skiller episodene i de ulike bøkene.

På vei hjem fra jobb en dag blir Rebecca nærmest forfulgt av en mann med panamahatt. Først blir hun redd, men mannen gir seg ikke. Da han omsider tar henne igjen, spør han om hun heter Hazel Jones. Hun ligner slik på en han har kjent som het Hazel Jones, og han opplyser at det venter en arv på henne dersom hun møter opp på en bestemt adresse ... Rebecca blir rasende og ønsker ikke å ha noe med mannen å gjøre. Siden skal imidlertid minnet om dette møtet holde henne oppe - så pass at hun velger å ta nettopp navnet Hazel Jones for en gang for alle å ta avstand fra sin fortid ...

Rebecca vokser opp i en søskenflokk på tre. Selv ble hun født i 1936, idet foreldrene ankom USA som jødiske flyktninger fra Tyskland. Som fattige immigranter stilte de nederst på rangstigen i det amerikanske samfunnet, og faren, som tidligere hadde arbeidet som lærer på et gymnas, måtte nøye seg med en jobb som kirkegårdsgraver. Rebecca og brødrenes oppvekst bærer preg av fattigdom, og den en gang så stolte faren går gradvis til grunne i alkoholen. Familien Schwart har for lengst lagt jødedommen bak seg, som om dette aldri har vært en del av deres liv. Som et slags gufs fra fortiden får vi høre om Rebeccas jødiske kusiner som ankommer fra Europa, men som USA ikke vil ta imot, og som derfor returneres til Tyskland og Hitlers konsentrasjonsleire ...

Det hele ender med forferdelse, der Rebeccas far tar livet av moren - etter at begge hennes brødre har flyktet hjemmefra for å unnslippe all julingen fra faren. Bare tilfeldigheter gjør at ikke også Rebecca ender med å bli drept.

Rebecca er dermed helt uten familie i en alder av 13 år. En eldre, barnløs lærerinne tar seg av henne. Hun har som mål å få Rebecca gjennom en hederlig skolegang. Slik skal det likevel ikke gå, og før Rebecca har avlagt avgangseksamen klarer hun å bli utvist og stikker av gårde uten å se seg tilbake.

Som ung løsarbeider uten papirer er Rebecca henvist til en tilværelse med svart arbeid, og det er i den forbindelse Nigel Tiger dukker opp. Han utnytter hennes uskyld og naivitet, og dette blir starten på et dysfunksjonelt forhold der Nigel oppfører seg som om han eier Rebecca med hud og hår og til og med kan bestemme over hennes tanker. Og Rebecca som ikke er vant til for mye kjærlighet, tar dette som et bevis for hans dypfølte kjærlighet. Hadde det ikke vært for hensynet til deres felles barn, noe som gjør at hun på et tidspunkt våkner opp, er det ikke godt å si hvordan det kunne ha gått. I alle fall klarer hun å flykte fra ham, og dermed begynner hun sitt nye liv som Hazel Jones - totalt uvitende om historien bak dette navnet ... Så spørs det om livet har mer å by en kvinne som alt for ung er totalt desillusjonert og uten drømmer for fremtiden, som bare er redd og som frykter at Nigel skal komme etter henne ...

Mer enn dette ønsker jeg ikke å røpe av handlingen. Selv om jeg bestemt mener at boka er minst 100 sider for tykk, og at Oates tidvis er i meste laget for ordrik, må jeg innrømme at jeg ble fullstendig grepet av historien. Og selv om mye av det som skjer er uendelig trist, opplevde jeg aldri at boka ble en tåreperse, der det benyttes klisjéer eller grep for å få meg som leser til å begynne å grine. Faktisk tror jeg at historien er temmelig realistisk for en kvinne som Rebecca Schwart, senere Rebecca Tiger og til slutt Hazel Jones og Hazel Gallagher. Troen på det gode og evnen til å lære av sine feil, kombinert med hennes kvinnelige ynde, reddet henne når alt så som mørkest ut. Og som jeg sa innledningsvis: endelig en forfatter med sans for den gode historien! Oates er helt klart en forfatter jeg kommer til å ha et nysgjerrig blikk på fremover! Så får det heller være at jeg ikke alltid følte at språkføringen var like litterær og stødig, og at fortellerstilen noen ganger føltes vel dramatisk. Det er mulig at noen sekvenser fungerer bedre på originalspråket, for alt jeg vet, uten at jeg har noe som helst grunnlag for å kritisere oversetterjobben, bare så det er sagt! Alt i alt en roman jeg mener fortjener terningkast fem, fordi romanen som sådan - helt til siste slutt - hele tiden tilfører historien nye og vitale sider ved Rebeccas liv. Slutten var faktisk ekstraordinært fiffig og satte historien i et større perspektiv! Det likte jeg svært godt!

Doggmorgon

Gleda vekte meg ein morgon
så eg måtte ut og gå.
Og det skein og lyste mot meg
glitredogg på blom og strå.

Blank forundra laut eg stane,
for eg tykte eg fekk sjå
i det grøne glitregraset
deg eg gjekk og tenkte på.

Himlen var så blå av lukke,
stråla liksom smilen din.
Blomen var som augo dine,
slik dei skein i hugen min.

Forfatter: Jan-Magnus Bruheim
Utgitt: Diktet er henta frå samlinga «Doggmorgon», Noregs boklag, 1977.

Flott - føler for tiden høstfølelse for bare furu, gran og einar er grønne. Kaldt er det også ute. Så ditt sitat passer akkurat inn som påminnelse om at våren er i anmarsj. For vinteren har vært lang og kald med østavind fra Sibir har jorden vært frossen og mange hekker har fått merke til dette. Da gjelder det å ha is i magen fordi de fleste hekker vil ta seg opp igjen men det vil ta litt tid.

Så det var en fugl, det virket så på siden hele tiden at det virket uvirkelig.

Jeg har skrevet om denne boka på bloggen min, og vedlegger en link.

Veven min.

Eg veve suset frå heimskogen i veven min.
Dei kjende tonar frå kjære trakter dei slår eg inn.

Eg slår i veven inn morgongrying og kveldsolbrann
og drøymde eventyr, ungdomslengting til fjerne land.

I skyttelen min fins det ingen gulltråd det høver godt,
når der skal vevast inn spir og kuplar på kongeslott.

I skrinne jord veks små ville blomar, dei slår eg inn.
Dei står og lyser som kvite stjerner i veven min.

Eg veve bekker og fuglekvidder og fossens dur,
og lyng som bløme på vide vidder kring berg og ur.

Eg veve vandrerens eigen vise i veven min,
den melodien så titt eg høyre inn i mitt sinn.

av Hulda Oktavia Hammarquist (Mammen)

Ja, det mener jeg!

Selv bruker jeg bare Amazon til å sjekke ut bøker som jeg kan kjøpe andre steder (i Norge). Her finner jeg bilder av bøker som ikke vises på norske nettbutikker, samt har mulighet til å ha titt i boka. Så i mitt tilfelle så bruker jeg deres materiale til min fordel.

Må bare dele dette diktet med deg.

Gud vet hva kjærlighet er

Gud vet hva kjærlighet er
Den er en hemmelighet

Du som aldri har elsket
kan ikke fortelle oss hva kjærlighet er

Du som har elsket
kan ikke fortelle oss hva kjærlighet er

Du kan ikke engang fortelle det
til den du elsker

Men når Gud slenger seg på sofaen
med en bolle englepopcorn

For å se Skjult kamera
på de kosmiske kanaler

Da zapper han alltid innom
menneskenes kjærlighet på jorden

Forfatter: Håvard Rem
Utgitt: Fra samlingen «30 – 40 – 50», Schibsted forlag 2012.

Det lysnet i skogen

Det lysnet i skogen da ilte jeg frem
snart sto jeg hvor bakkestupet skrånet.
Jeg så den vide bygd og jeg så mitt kjære hjem,
jeg så hvor de fjerne åser blånet.
Jeg så de brede fjorder som skar seg inn i bukt,
og elven så jeg blinke og krumme seg så smukt,
jeg lengtes til de sollyse sletter.

Og dog var det atter som den sukkende li,
kunne blidelig holde meg tilbake,
som om den bak meg hvisket: Forlater du min sti,
for ned i folkevrimmelen å drage.
Akk skogen og fjellvannet hadde i mitt sinn
for første gang suset sin vemodstanke inn,
og siden jeg glemmer den vel aldri.

Thi ofte når jeg går i den myldrende by,
med de bonede skinnende saler,
den samme hvisken lyder så bønnlig så blyg,
fjernt h! enne fra min barndoms grønne daler.
Da griper meg en lengsel til skog og til fjell,
jeg hører atter bjeller og lurlokk hver kveld,
og sus gjennom skjeggete graner.

Forfatter: Jørgen Moe

Utrolig som den traff. Vet du hvem som har forfattet dette?

Her er jeg usikker, men settes plantene grunt så vokser de ikke så mye. Ellers så behandles plantene som Bonsai. Tror jeg prøve med med bjørketre for mange år siden som jeg ikke fikk til. Hvorfor husker jeg ikke nå. Men utenfor mitt stuevindu er en bergnabbe og på den er noen Einarbusker de er bitte små fordi det er smått med jord. Mens lyngen er like store og trenger ikke mye for å gro som hos meg er som ugress.

Mesterlig fra Oksanen - igjen!

Tidligere denne uka var jeg på Litteraturhuset og hørte Sofi Oksanen bli intervjuet om sin siste bok - "Da duene forsvant". Det var en veldig fin opplevelse, og ikke minst var det svært interessant å høre henne fortelle om hva hun hadde tenkt underveis i skrivingen og hva denne boka egentlig handler om. I boka har hun ønsket å fokusere på krigsårene 1941 - 1945 og begynnelsen av 1960-årene - begge perioder turbulente i Estlands historie. Under andre verdenskrig opplevde Estland en dobbelokkupasjon. Da resten av Europa ble fri etter Hitler-Tysklands fall, ble Estland atter okkupert av Sovjetunionen. Kun fem dagers frihet opplevde landet. Plutselig måtte man forholde seg til sin tidligere fiender igjen, og det var de som var "flinkest" til å snu kappa etter vinden, som klarte seg best. Med dette som bakteppe gikk utviklingen videre ... Det er klart det må ha gjort noe med landets historie.

I bokas åpningsscene befinner vi oss i Nord-Estland. Landet er under sovjetisk okkupasjon, og det er ham vi skal bli kjent med som frihetskjemperen Roland som fører ordet, som er boka jeg-person i noen løsrevne kapitler i en bok som ellers fortelles i tredjeperson. Han og fetter Edgar er ute i felten. Dvs. nokså tidlig har Roland mistanke om at hans feige fetter har stukket av. For fetteren er ikke egnet for kamp, og selv ikke tanken på et fritt Estland får ham til å være villig til å ofre noe som helst. Ja, det skal sagtens vise seg at det eneste Edgar er villig til å ofre noe for er redningen av sitt eget skinn. Det er han til gjengjeld villig til å ofre alt for.

"Før jeg rakk å tenke etter, nikket jeg og var på vei med beskjed om at vi dro for å beskytte flyktningene, selv om Edgar sikkert hadde brakt det på bane i håp om å slippe unna et nytt angrep og derved berge skinnet. Han kjente det svake punktet mitt. Hjemme hadde vi alle sammen etterlatt kjærester, forloveder og koner, det var bare jeg som så kvinnen min som en grunn til å forlate kampen. Men jeg forsikret meg selv om at valget var fullstendig hederlig, ja til og med fornuftig." (side 15)

Edgar gifter seg senere med Juudit, men ekteskapet blir alt annet enn lykkelig. Hva det er med Edgar som gjør at han ikke engang er opptatt av å fullbyrde det slik man forventer av en mann, er det vanskelig å få øye på. Kanskje er han seg selv nok også her? Ikke bare vansmekter Juudit i ekteskapet, men hun er også nødt til å late som om ekteskapet er lykkelig overfor omgivelsene. Det faller også Edgar tilsynelatende lett å finne frem til sine gentlemannsfakter når andre ser på. Men dette skrus av så snart de er alene.

Så blir Estland okkupert av nazistene. For noen fremstår de som redningen fra det gudeløse Sovjetunionen og de forhatte bolsjevikene. Og det gjelder å være inne med de rette for å overleve også nå. Roland mister ikke sin sjel oppi dette, mens fetteren Edgar atter vet å sno seg. Juudit er på sin side desperat av kjærlighetslengsel, og utstyrt med et oppdrag om å infiltrere tyskerne og dermed kjempe for et fritt Estland, skjer det som ikke burde skje: hun forelsker seg i en av fiendens menn. Det er tale om ekte kjærlighet fra begges side - men en kjærlighet med helt umulige vilkår. Dessuten er det farlig for dem, særlig ettersom krigen skrider frem og nazistenes posisjon atter er truet. Dessuten oppdager Edgar forholdet, og da blir det riktig farlig. Men for Juudit er forholdet redningen - uten sin tyske elsker ville hun ikke hatt noe å leve for.

"Foran alle disse menneskene, guttevalpene, skrapselgerne og gatefeirne oppførte SS-Hauptsturmführer seg på den måten, lot henne løpe til bilen for å ta avskjed, enda vinden limte nattkjolen til lårene og lot silken gli ned av skuldrene, og han belønnet blottingen med å kjærtegne øret hennes. En sånn mengde uanstendighet, en sånn berøring som hørte til mellom laknene i de private budoarene, en sånn mengde ømhet midt i gata, en sånn berøring som ikke var for et ludder. Edgar hadde sett hvordan krigsbrudene ble behandlet, her var det noe annet. En sånn berøring er bare for én her i livet, mange får aldri oppleve den." (side 179)

Så vakkert, så skjørt og så farlig - fordi kamelonen og svikeren Edgar, Juudits egen ektemann i navnet (men ikke i gavnet), bevitner det hele og skjønner hva det dreier seg om ... En ektemann hun ikke kommer fra, fordi man rett og slett ikke skilte seg på den tiden, men var prisgitt det feilaktige valget man en gang hadde foretatt, en gang og for alltid til døden skilte dem fra hverandre ...

Parallelt følger vi ekteparet Edgar og Juudit Parts i begynnelsen av 1960-årene. Edgar har blitt kamerat Parts, og kamerat Parts skriver bok. Han skriver bok om sin og andres roller under andre verdenskrig, og han dikter seg selv inn i boka som helt, mens han gir de fleste andre skurkeroller. Bl.a. levnes fetteren Roland ingen ære. Hvor ble det forresten av ham? En historieforfalskning som dessverre ikke er fjernt fra hvordan det foregikk under kommunistveldet, hvor det gjaldt å slette alle spor fra fordums estisk storhet og erstatte dette med en kommunistisk vi-følelse som ikke tillot separatistisk tankegods. På litt avstand kan vi betrakte Juudit, som er blitt en alkoholisert og fetladen sjuske, som lar alt rundt seg forfalle. Hva skjedde egentlig med henne underveis?

Jeg kjenner til at denne boka har fått litt lunken mottakelse av enkelte anmeldere. Bl.a. er boka kritisert for å være noe rotete bygget opp. Jeg kjenner meg ikke igjen i denne beskrivelsen, all den tid kapitlene er tydelig merket med årstall, og det forhold at persongalleriet ikke er stort eller vanskelig å få oversikt over. Boka handler i all hovedsak om Roland, Edgar og Juudit, mens alle andre bare er bipersoner. Og det handler om å takle en kaotisk situasjon i et land med mye svik, hvor man ikke kan være trygg for angiveri, heller ikke innad i sitt eget ekteskap.

Oksanen skriver som en gudinne, og jeg elsker hvordan hun noen ganger ikke avslutter setningene, men bare fortsetter og fortsetter, like fullt med korrekt bruk av tegnsetting sånn ellers, selv om bruk av punktumene altså er sparsomme. På den måten får fortellingen noe fortettet over seg, og som leser fikk jeg følelsen av at forfatteren holdt meg i et strupetak og nektet å slippe før jeg hadde fått med meg alt. Det er for øvrig en hel del symbolikk i boka, som tilstedeværelsen på Litteraturhuset tidligere denne uka hjalp meg med å forstå bedre. Som at tittelen på boka - at duene forsvant - er et bilde på at nazistene faktisk spiste dem opp. Og siden duer er et symbol på fred, kan dette tolkes som at nazistene spiste freden. Oksanen presiserte også under intervjuet at det aldri er tilfeldig hvilke navn hun velger på hovedpersonene sine. Jeg liker for øvrig at hun skriver historisk korrekte bøker, og at hun gjennom sitt forfatterskap på et vis har viet seg til Estland, hennes mors hjemland, og dermed bidrar til å gi andre verdenskrig-elskere som meg mer kjøtt på beina i forhold til å forstå hva de baltiske landene faktisk har gjennomgått i årenes løp.

"Parts husket godt at da hammeren og sigden ble heist i standa på Lange Hermann 22. september 1944, var det ikke flagget til Hitler som ble fjernet, det var Estlands eget. Selvstendighet i fem dager. Fem dager med frihet. Parts så flagget selv, men i manuskriptet kunne han naturligvis ikke nevne det, for Sovjetunionen befridde Estland fra hitleristene. Hva med Roland, hadde han sett det samme, og hvis så var, hadde han klart å løsgjøre seg fra synet?" (side 290)

Det kan faktisk ikke bli annet enn terningkast seks denne gangen!

hehe gjerrig med jord må man også være!

Livet er en ensom sak ...

Det er ingen tilfeldighet at jeg nok en gang har plukket opp en Ingvar Ambjørnsen-bok. Ambjørnsen har en enorm produksjon bak seg, og jeg har langt fra lest alt av ham. Ikke alt treffer like godt, men det som treffer gjør det til gjengjeld til gangs. "Natten drømmer om dagen" er en slik bok. Og det er stemningen som treffer. Kanskje også det outsider-aktige som i grunnen hefter ved alle hans bøker ...

"Jeg kom over de lange myrene i skumringen, og da jeg begynte å ta meg nedover mot Veggeli, så jeg taket på hytta inne mellom dvergbjerkene; det var tekket med torv, høstfarget mose og eng. Jeg ventet til det var blitt mørkt. Så tok jeg meg inn på den beste måten: Med nøkkelen jeg fant under hellen.

Det er gjerne der de gjemmer den. Der, eller oppe på listverk, eller under store blomsterpotter, dersom de har slikt stående utenfor. Det finnes et dusin andre steder også. Jeg kan dem.

Jeg ble stående helt stille i vindfanget etter at jeg hadde låst meg inn. Det luktet tyri og grønnsåpe, og ikke av folk. Det var ei hytte etter min smak. Enkel og oversiktlig. To soverom, og et oppholdsrom med kjøkkenkrok. Et lite bad uten dusj. Peisovn i stua.

Helt stille. Bare vinden i trærne; den la seg nå mot kvelden. Jeg har gjort det til en vane å stå slik og lytte og lukte i noen minutter. Gjøre meg kjent med stedet.

Jeg var sulten. Jeg visste at jeg ville bli liggende våken dersom jeg ikke fant noe spiselig ..." (side 9)

Sune har trukket seg unna folk og har beveget seg mot skogen, hvor han vandrer fra hytte til hytte, som han bryter seg inn i. Men han er ikke som innbruddstyver flest, for han behandler hyttene med respekt og etterlater seg alltid det meste i den skjønneste orden. Det eneste han stjeler er maten han finner, og kanskje et og annet klesplagg når han finner dette nødvendig. Aller helst vil han være alene, men det er vanskelig å isolere seg fullstendig fra omverdenen skal det vise seg. Selv Sune har et nettverk som krever at han er til stede - i alle fall av og til. Samvittigheten hans gjør dessuten at da han treffer på Vale, en ung asiatisk kvinne med ødelagte og verkende hender, klarer han rett og slett ikke å overlate henne til sin egen skjebne. Etter dette blir ikke vandringen i skogen som før ... I stedet for å gå mutters alene, har han nå et menneske å ta seg av.

Sune og for den sakens skyld vennene hans holder seg langt unna myndighetene generelt og politiet spesielt. De handler ut fra nokså korte tidsperspektiver, hvor det handler om den neste rusen eller den neste kvinnehistorien som kan gi dem et øyeblikks sjelefred. På den ene siden handler det om en dyp og inderlig frihetstrang, om å slippe unna forpliktelser - på den annen side handler det om å høre til et sted. Kanskje er det her samvittigheten tross alt melder seg? Den virkeligheten som beskrives ligger kvantesprang fra det vi vanligvis forbinder med kos og hygge og hytteliv. Og for meg som selv vokste opp med hytte i øvre Telemark, nettopp i de traktene hvor Sune vandrer fra hytte til hytte, og hvor vi alltid pleide å legge nøkkelen oppe på listverket over hyttedøra (i tilfelle vi skulle glemme den hjemme), skaper dette et aldri så lite gufs fra fortiden. Var det virkelig så opplagt hvor nøkkelen ble gjemt? Og kunne vi i grunnen vite om noen hadde vært der siden sist vi selv var der?

Som et årvåkent dyr med en hørsel som virkelig kommer godt med, hører Sune etter lyder av for ham "uvedkommende", uten tanke for at det er han - ikke de andre - som faktisk er nettopp "uvedkommende". Noen ganger kommer samvittighetskvalene riktignok kastende over ham, og da hender det at han foretar enklere vedlikeholdsarbeid eller hogger ved. Som om dette skal rettferdiggjøre alle innbruddene han foretar seg på sin ferd.

I Ambjørnsens bøker og kanskje i særdeleshet i novellesamlingen "Natt til mørk morgen", er det outsideren som går igjen. I så måte har romanen "Natten drømmer om dagen" noe erketypisk Ambjørnsensk over seg. Det er dystert, mørkt og noe dessillusjonert over det hele, og som tittelen antyder - her forfølger nattens mørke også dagene. Få forfattere klarer som ham å beskrive naturen så levende. Jeg tror faktisk det bare er Per Petterson som når opp, og som kanskje til og med passerer Ambjørnsen, når det gjelder å beskrive naturens magi. Tendensen i Ambjørnsens romaner er for øvrig at det meste av handlingen foregår på det indre plan og ikke i særlig grad i det ytre. "Natten drømmer om dagen" er en av hans virkelig bedre romaner. Her blir det et sterkt terningkast fem! Avslutningsvis må jeg nevne at Ivar Neergård leste lydbokutgaven helt nydelig.

Jeg tror at hvis man stusser røttene så blir plantene små. Hvis her er flere som har erfaring med dette - kan dere komme med utspill!

Har du veranda i lé for nordavinden?

det vil være en heller kaldere fornøyelse nå med trekk fra nord.5 grader.

Akkurat nå ønsker jeg meg masse med regn slik at det blir grønt rundt omkring fort. :)